Alternativ behandling

Akupunktur stammer fra tradisjonell kinesisk medisin og regnes som en pseudovitenskapelig metode. Bildet viser en alternativbehandler som gir «elektroakupunktur» med elektrisk strøm mellom to nåler. Modellen bak viser «meridianer» eller «energibaner» i menneskekroppen.

Foto: Tyskland, 2011

Kiropraktisk behandling av ryggsøylen. Kiropraktikk behandler lidelser i nerve-, muskel- og skjelettsystemet og er beslektet med manuell fysioterapi, naprapati og osteopati. Kiropraktikk ble godkjent del av det offentlige helsetilbudet i Norge i 2006.

Foto: USA, 2010

Salg av homøopatisk «medisin» i Whole Foods Market i USA. Virkningen av homøopati er ikke dokumentert utover placebo-effekten. Norske apotek vurderte i 2022 å slutte å selge slike remedier.^{[trenger referanse]}

Foto: 2007

Alternativ behandling er en samlebetegnelse på medisinske behandlingsformer ved hjelp av teknikker, utstyr eller legemidler som ikke bygger på vitenskapelig grunnlag.

Som motsetning til alternativ behandling brukes gjerne betegnelsene konvensjonell behandling, evidensbasert medisin eller skolemedisin. Når alternativ behandling benyttes som et tillegg til behandling med dokumentert virkning, brukes ofte benevnelsen komplementær behandling.

De fleste alternative behandlingsformer praktiseres utenfor det etablerte helsevesen, men i noen land er noen av disse tatt inn i det regulære helsetilbudet, til tross for at disse behandlingsformenes grunnlag omtales som pseudovitenskapelig. Dette gjelder kiropraktikk i Norge.

Norske definisjoner

Alternativ behandling ble i Norge tidligere kalt alternativ medisin. Begrepsbruken ble endret i 2002 i forbindelse med innstilling til ny lov om alternativ behandling av sykdom. Lov om alternativ behandling av sykdom ble vedtatt i 2003 og alternativ behandling har siden vært den offentlig akstepterte termen. Loven definerer hva som er alternativ behandling § 2: «Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell.» Videre definerer lovens § 2 i tillegg behandling som utøves av autorisert helsepersonell som alternativ behandling når: «.. det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.».

Begrepet alternativ behandling favner vidt og er bare avgrenset til at det skal være helserelatert og at det skal være metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Variasjonen i hva som kalles alternativ behandling er stort og i forarbeidene til loven omtales over 100 forskjellige former for alternativ behandling. Lov om alternativ behandling av sykdom har, i tillegg til definisjonen av hva alternativ behandling er, også bestemmelser om registerordning, taushetsplikt, hvilke helsetilstander alternative behandlere ikke kan behandle, beskyttede titler, markedsføring av alternativ behandling og om straff.

Det som i Norge omtales som alternativ behandling eller alternativ medisin må ikke forveksles med tradisjonell medisin slik det er definert av WHO (FNs helseorganisasjon). Tradisjonell medisin er medisin som har lange tradisjoner i et land og er forankret i innbyggernes kultur. Bruk av et lands tradisjonelle medisinske kunnskap og praksis er anbefalt av WHO og for rundt 80% av verdens befolkning er primærhelsetilbudet å finne innenfor behandlingssystemer og -metoder som WHO betegner som tradisjonell medisin. I dag tilbys rundt 200 forskjellige alternative behandlingsformer i Norge i tillegg til det medisinske tilbudet innenfor helsetjenesten.

Benevnelse

Helse- og omsorgsdepartementet har fra 2002 valgt å bruke begrepet «alternativ behandling» i rettslig sammenheng og i den generelle omtalen av feltet. Begrunnelsen er begrunnet med at begrepet behandling har den fordel^{[trenger referanse]} at det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Begrepet behandling kan tolkes videre enn begrepet medisin,^{[trenger referanse]} og må sies å favne de ulike terapiformene på en mer dekkende måte enn medisinbegrepet.^{[trenger referanse]} Medisinbegrepet kan av mange oppfattes slik at det er avgrenset til den virksomhet som utøves av leger, basert på en naturvitenskapelig biomedisinsk forståelsesmodell.

Behandling kan ha både et kurativt aspekt, og et forebyggende og lindrende aspekt. Behandling vil imidlertid også kunne omfatte tjenester som kun har økt velvære som formål. Begrepet behandling vurderes å være et mer hensiktsmessig begrep enn medisin. Dette kan begrunnes med at behandlingsbegrepet kan tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring.^{[trenger referanse]}

Helse- og omsorgsdepartementet vurderer det som mest hensiktsmessig å bruke begrepet alternativ behandling fremfor alternativ medisin eller komplementær behandling.^{[trenger referanse]} Begrepet er enkelt i bruk, særlig i rettslig sammenheng, og er det som er mest nærliggende å benytte i stedet for alternativ medisin. Begrepet regnes også som mer dekkende og nøytralt.

Valg av begrepet alternativ behandling bygger ikke på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens hensikt. Begrepsbruken er med andre ord ikke å forstå som en offisiell bekreftelse på at de aktuelle behandlingsformene virkelig representerer et anerkjent og reelt vitenskapelig basert alternativ til den offisielle medisinen.

Verdens helseorganisasjon (WHO) om alternativ medisin og tradisjonell medisin

«Lege» utfører årelating. Troen på en helbredende effekt av å tappe en pasient for blod ble ikke svekket før rundt år 1900. Illustrasjon fra et engelsk manuskript fra middelalderen.

Eksempel på «folkemedisin» eller «tradisjonell legekunst»: «Smöjning» av et barn med engelsk syke i Uppland i Sverige 1918. Metoden innebar å trekke de sjuke, oftest barn, gjennom et trangt hull eller forvridd tre for å gjøre dem friske.

WHO ser på tradisjonell medisin som et svært viktig tilbud. I «General Guidelines for Methodologies on Research and Evaluation of Traditional Medicine» fra 2000 fra november 2008 oppfordrer WHO alle sin 193 medlemsland til å integrere tradisjonell medisin i sine nasjonale helsesystemer og dele erfaringer og kunnskap. WHO definerer tradisjonell medisin som summen av den viten, ferdighet og den praksis som er basert på opprinnelige teorier, tro og erfaring i innfødte kulturer enten de kan forklares eller ikke. WHO omtaler også alternativ medisin og Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB skriver: «Verdens helseorganisasjon, (WHO) bruker følgende definisjon» (alternativ medisin): «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet”. Denne definisjonen ser man ofte brukt om alternativ behandling i Norge.»

WHO anerkjenner tradisjonell medisin som viktig for primærhelsetjenesten både på grunn av tilgjengelighet og lave kostnader – og dens bidrag til forbedret helse hos mange, ikke minst i utviklingsland i Afrika og Asia. Samtidig ser man at 80% av befolkningen i Tyskland og 70% i Canada bruker alternativ behandling. I alle de tre skandinaviske land, Norge, Sverige og Danmark, ligger antallet brukere mellom 45 og 50%.

Ifølge WHOs generaldirektør, Margaret Chan, er plantemedisin, tradisjonelle behandlinger og tradisjonelle utøvere det viktigste og ofte også det eneste helsetilbudet som finnes for millioner av mennesker. Chan mener tradisjonell medisin og skolemedisin ikke trenger å støte mot hverandre, men kan utvikles harmonisk sammen i primærhelsetjenesten og dra nytte av det beste i begge systemene. Dette kan ifølge henne bare oppnås om myndighetene tar de riktige beslutningene. Hun sier videre at mange land har klart å kombinere systemene og nevner Kina som et godt eksempel hvor plantemedisin med dokumentert virkning tilbys i offentlige sykehus over hele landet ved siden av skolemedisin.

Dynamisk begrep

Hva som faller inn under begrepet alternativ behandling og hva som er medisin, endres og varierer over tid, over landegrenser, mellom fagmiljøer, og grensesnittet mellom områdene er flytende og i forandring.

I Norge ble alternativ behandling først introdusert på departementsnivå som ”politisk korrekt” begrep i forbindelse med ovennevnte lov. Tidligere er andre begrep brukt.

Eksempler på endringer og forskjeller

Kiropraktikk ble en del av det offentlige helsevesen i Norge fra 1. januar 2006. Kiropraktorer ble først autorisert helsepersonell i Norge i 1988.

Naprapati er integrert i helsevesenet og naprapater er autorisert helsepersonell i Sverige og Finland, men ikke i Norge. Osteopater er autorisert i Finland, men ikke i Sverige og Norge.

Andre betegnelser

Begrepet alternativ medisin er fortsatt i utstrakt bruk i forskjellige sammenhenger. Både i Norge og utlandet brukes ofte betegnelsene komplementær og alternativ medisin (KAM/CAM i engelskspråklige land). Også alternativ terapi er brukt samt ikke-skolemedisinsk behandling / konvensjonell terapi. En nyere variant er integrert medisin. Utøvere og brukere av behandlingene kan bruke betegnelser som naturmedisin, helhetsmedisin, ikke-toksisk medisin, holistisk medisin, naturlig medisin og tradisjonell medisin. Norges forskningsråd bruker begrepene etablert og ikke-etablert medisin, og begrepsinnholdet vil dermed nødvendigvis endre seg over tid, ettersom forskjellige systemer, terapier og preparater vinner aksept etter hvert som det genereres forskningsresultater og dokumentasjon.

I EU brukes forskjellige uttrykk, blant annet konvensjonell medisin og komplementær medisin. Verdens helseorganisasjon (WHO) bruker forkortelsen TCAM, som står for tradisjonell, komplementær og alternativ medisin. I internasjonal sammenheng og i medisin brukes ofte begrepet ”non-proven therapy” (ikke-dokumentert/ ikke-bevist terapi).

Den fremste forskningsinstitusjonen på området i Norge har navnet Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) som er lagt til det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Det nasjonale informasjonssenteret kalles Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB). På engelsk brukes gjerne samlebetegnelsen complementary and alternative medicine, forkortet CAM. På fransk brukes betegnelsen médecine non conventionnelle og denne er også en del av begrepsapparatet i EU-kommisjonen. Svensk bruker begrepene alternativmedicin og komplementärmedicin om hverandre.

Definisjoner internasjonalt

WHO definerer alternativ behandling slik: «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet». WHO-definisjonen brukes ofte om alternativ behandling i Norge.

National Center for Complementary and Alternative Medicine (NCCAM) i USA har denne definisjonen: «En gruppe av mangfoldige medisinsk- og helseomsorgsystemer, praksiser og produkter, som for øyeblikket ikke vurderes som en del av konvensjonell medisin. Selv om det finnes vitenskapelig bevis for noen komplementære og alternative terapiformer, gjenstår det for de fleste å besvare nøkkelspørsmål med godt designede vitenskapelige studier. Spørsmål om hvorvidt terapiformene er trygge, og hvorvidt de virker mot sykdommene eller de medisinske tilstandene de brukes mot».

Ifølge VIFAB, Videns- og forskningscenter for alternativ behandling i Danmark, er alternativ behandling «behandlingsformer som ikke foregår i eller med støtte fra den offentlige helsetjenesten».

I Sverige er det vanligste begrepet komplementär medicin, men det finnes ingen offisiell definisjon av dette begrepet.

Bruk av komplementær og alternativ behandling ved norske sykehus

En studie publisert i januar 2011 viser at alternativ behandling tilbys ved om lag halvparten av norske sykehus. 40 sykehus tilbød akupunktur, mens 19 hadde tilbud om behandlinger som biofeedback, hypnose, kopping, øreakupunktur, urtemedisin, kunstterapi, homøopati, refleksologi, tankefeltterapi, gestaltterapi, aromaterapi, tai chi, akupressur, yoga, pilates og andre. 9 sykehus hadde flere enn ett tilbud.

Alternativ behandling brukes i flere avdelinger i sykehusene; i fødeavdelinger, smerteklinikker og kreftavdelinger. Alternativ behandling kan være aktuelt å tilby ved smerter i forbindelse med fødsel, ryggplager, hodepine, samt ved bivirkninger etter operasjon eller ved cellegiftbehandlinger. Også kvalme, leddsmerter, revmatiske lidelser, diabetes, allergier og søvnplager oppgis som tilfeller der sykehusene kan tilby pasientene å forsøke en alternativ behandlingsform.

Undersøkelsen viser at så godt som alle som har ansvaret for den alternative behandlingen som sykehuset tilbyr, er utdannet helsepersonell. Ved akupunktur stiller sykehusene også krav til utdanning i akupunktur til de som skal utføre den. Det er hovedsakelig fysioterapeuter, jordmødre, leger og sykepleiere som utfører den alternative behandlingen på sykehusets pasienter. I liten grad hentes det inn alternative behandlere utenfra.

Studien konkluderer med at det har vært en merkbar økning i tilbudet av alternativ behandling i norske sykehus fra 2001, da andelen som tilbudte pasientene slik behandling var 25%, mot 50% i dag. Grunnene til at sykehuset velger å tilby alternativ behandling, har endret seg noe fra 2001. Forskningsresultater og økt vitenskapelig dokumentasjon oppgis nå oftere som årsak til at sykehusene tilbyr akupunktur.

Andre land og kulturer

Kina

I Kina har man to likestilte medisinsystemer: Vestlig medisin og tradisjonell kinesisk medisin (TKM). Begge systemene er anerkjent av staten, og finansieres for en stor del av staten. Helsemyndighetene ønsker å fremme systemenes likeverdighet blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Både medisin og tradisjonell kinesisk medisin utøves av leger, men de har forskjellig utdannelse. Under utdannelsen lærer studentene noe om den andre medisinformen.

India

I India har man fire parallelle, likeverdige medisinsystemer som alle er anerkjent av staten og som delvis også finansieres av staten. I tillegg til vestlig medisin, er det ayurveda og siddha, unani samt homøopati. Helsemyndighetene søker å fremme de tradisjonelle medisinformene ayurveda, siddha og unani blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Også homøopati søkes fremmet av blant annet økonomiske grunner. Det er etablert offentlig godkjenning for leger innen alle fire systemer. De ulike typer leger utdannes ved forskjellige skoler.

Europa

En analyse foretatt ved Universitetet i Neuchâtel, Institutt for helserett, i forbindelse med et forskningsprosjekt om alternativ behandlings rettslige stilling i Europa omfatter 24 land. I tre land, Norge, Island og Ukraina er det kun medisin, kiropraktikk og fysioterapi som inkluderes og som kan refunderes. I Danmark er akupunktur og osteopati inkludert i det offentlige helsevesen. Irland og Finland inkluderer akupunktur, naprapati, osteopati og lymfedrenasje, Latvia inkluderer akupunktur, homøopati, naprapati, osteopati, iridologi og bioresonans, Luxembourg og Malta inkluderer TKM. Private forsikringer gir dekning for homøopati, osteopati, og akupunktur i Østerrike og Belgia og osteopati og manipulasjonsteknikker i Liechtenstein, Spania og Storbritannia. Både private forsikringer og offentlige ordninger inkluderer refusjon for homøopati, akupunktur og osteopati i Frankrike, akupunktur, hypnose, laserterapi, lymfedrenasje og soneterapi i Italia og akupunktur og homøopati i Tyskland, Nederland og Sveits.

Storbritannia

Veldig få former for alternativ behandling tilbys pasienter i det britiske helsevesenet (NHS). Bruk av disse behandlingene er økende begrenset, og i de fleretall av sakene vil helsetjeneste ikke betale for dem. Bare to typer alternative behandlinger er regulert, osteopati og kiropraktikk. Disse kan ikke kreves på nasjonal helsesystemet og tolkes som uortodoks behandlinger med lite bevis for effektivitet bortsett fra noen typer leddsmerter. For kiropraktikk er det varslet fare for negativ bivirkninger som skiveprolaps eller hjerneslag.

Innvandrermiljøer i Norge

Innvandrere i Norge velger gjerne de tradisjonelle behandlingssystemer de er kjent med fra hjemlandet, blant annet behandling med urter og healing. Årsakene er mange. Kulturelle, språklige, psykiske og religiøse på den ene siden, og at helsevesenet ikke er godt nok tilpasset det flerkulturelle samfullet på den andre. Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse er kjent med dette, men påpeker at også mange etnisk norske pasienter bruker alternativ behandling.

Alternative behandlingssystemer

Bak de ulike alternative behandlingssystemer er det en omfattende teori, filosofi og metoder. Disse spiller er viktig rolle både i behandling og forebygging av sykdom. For brukerne er bakgrunnen også en naturlig del av det daglige liv for opprettholdelse av balanse og helse.

TKM

Tradisjonell kinesisk medisin (TKM/TCM) har røtter som går flere tusen år tilbake. TKM omfatter en rekke elementer innen behandling, blant annet akupunktur, kosthold, livsstilsveiledning og øvelser. Den bygger på taoisme, kinesisk kultur og livsvisdom. Et sentralt begrep i TKM er ”Qi” eller «livsenergi». Ifølge TKM sirkulerer «livsenergien» i hele kroppen gjennom meridiansystemet og opprettholder kroppens livsprosesser. Sykdomsteorien bygger på at sykdommer oppstår på grunn av ubalanser i Qi. Du blir frisk når likevekt og indre ro gjenopprettes.

Ayurveda

Ayurveda / ayurvedisk medisin er antagelig ett av verdens eldste medisinske systemer som fortsatt er i bruk. Den er offentlig anerkjent i India. Både i India og på Sri Lanka er ayurvedisk medisin nært knyttet til hinduistisk filosofi. Den praktiseres også i Norge, resten av Europa, Nord-Amerika og Australia. Den grunnleggende tanken bak behandlingstradisjonen er at alt i universet består av en kombinasjon av ulike livsenergier. Ubalanser mellom livsenergiene gjør at vi blir syke. I behandlingen inngår blant annet kosthold, mosjon, en lang rekke urter og planter, meditasjon, massasje og pusteøvelser.

Tibetansk medisin

Tibetansk medisin bygger på medisinske tradisjoner fra begynnelsen av 800-tallet og er påvirket av bl. a gammel indisk og kinesisk medisin. Det er dokumentert at en tibetansk konge inviterte leger fra India, Nepal, Kina og Persia samt leger som beherske gammel gresk medisin til en konferanse hvor de utvekslet teorier og erfaringer om behandlinger for å finne frem til de beste. Det finnes varianter av denne medisinformen i flere land i Himalaya. Buddhistiske klostre har vært medisinens læresteder. Tibetansk medisin består av forskjellige deler: Medisinske urter fra høyfjellsstrøk, akupunktur, kauterisasjon (etsing/brenning), kosthold og åndelige og psykologiske metoder.

I tibetansk diagnostikk spiller pulsdiagnose og undersøkelsen av urinen en særlig rolle. Behandlingen tar sikte på å gjenopprette den fysiske, psykiske og åndelige balansen, og legens medfølelse er en viktig faktor.

En rekke behandlinger som er utviklet av indianere i Nord-Amerika, aboriginer i Australia og av stammer i Afrika, Midtøsten og Mellom- og Sør-Amerika regnes også som behandlingssystemer.

NCCAM regner homøopati og naturopatisk medisin til behandlingssystemene og bruker dem som eksempler på medisinske systemer som er utviklet i vesten.

Medisinske systemer i Norge

Også i Norge er det tradisjonelle, medisinske systemer. Utviklingen i bruk av urter til medisin kan i grove trekk deles inn i følgende faser:

• førhistorisk bruk
• samisk folkemedisin
• norrøn bruk
• importert medisin fra munkeordener
• folkemedisin og trolldomsurter
• industriproduksjon
• moderne, medisinsk bruk.

Hos oss eksisterer ikke den folkemedisinske tradisjonen lenger som et eget medisinsk system i den forstand at tradisjonen er en integrert del av folks verdensbilde og sykdomsoppfatning. Men deler av tradisjonen lever godt videre som «kjerringråd» og hos enkeltindivider med omfattende kunnskaper om urter og droger, særlig i vår nordlige landsdel. Denne overleverte kunnskapen er i noen grad blitt tatt opp i praksis av moderne, alternative behandlere. Dens rolle som supplement til medisinen er ikke noe nytt.

På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det i hele landet ikke mer enn 5 embetsleger og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet – Nordland hadde fått hele 2 leger! Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge. I 1827 var det 120 leger i Norge. 80 hadde praksis i byene.

Samisk behandlingstradisjon

Syke samer fikk neppe særlig nytte av de første legene, dertil var språket, kulturen og holdningene så forskjellige - og avstandene så store. Deres helseproblemer ble opp til vår tid fremlagt for deres tradisjonelle behandlere, noaider, i dag gjerne kalt sjamaner. Den første distriktslegen kom til samiske områder i Finnmark så sent som på 1950-tallet. Det er grunnlag for å hevde at folkemedisin og skolemedisin lenge levde i fredelig sameksistens i store deler av landet. På folkemunne har det gjennom tidene hett at «du skal gå til doktoren for å finne ut hva som feiler deg, men du skal gå til leseren for å bli frisk».

Kunnskapen om legemidler ble nedarvet gjennom mange års erfaring, prøving og feiling. Samene brukte terapeutiske bad hvor bestemte urter ble brukt. Av planter fra samenes medisin kan nevnes: Ballblom, bjerkeløv, einer, finnmarkspors, hestehov, kjerringrokk, kråkefot, lusegras, ryllik, røyksopp, tyttebær og vassarve. Bjerkeløv har vært brukt mot reumatisme, einer mot astma, forstoppelse og håravfall. Hestehov/løvetann var kjent som et middel mot magesmerter, men også mot svuller fordi man mente planten hadde en rensende effekt. Ulike bærsorter ble brukt mot diaré.

Et velanvendt folkemedisinsk middel, kjent fra en rekke ulike land, er kopping. Også i dag finnes det i samiske bygder folk som driver med kopping. Kopping ble utført med koppehorn, helst fra okser eller kuer for å lege smerter og for å øke blodsirkulasjonen, og regnes som en effektiv metode. Brenning av knusk eller moxibusjon, moxabrenning, regnes for å ha sin opprinnelse i Kina og har vært brukt og brukes til medisinske formål.

Reinen har – naturlig nok – vært mye brukt blant samene. Reinblod, reinhorn, reinhår, reinkjøtt, reinlever, reinost, reinskinn, reinvom og andre tenkelige produkter har vært brukt mot ulike sykdommer.

Sammenhengen mellom kropp og psyke

Til denne kategorien regnes behandlingsteknikker eller terapiformer som fokuserer på hvordan vi selv kan påvirke ulike kroppsfunksjoner og symptomer med bevisstheten eller tankene. Hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan vi styrer tankene påvirker oss hvordan vi har det fysisk og psykisk. Denne grunnidéen er den samme i adferds- og kognitiv terapi.

Visualisering er en type behandling som faller inn i denne gruppen. Teorien er at det er mulig å påvirke konkrete fysiske forhold eller problemer ved å lage mentale bilder. Andre alternative behandlinger/teknikker i denne gruppen er gestaltterapi, kunst- og uttrykksterapi, musikkterapi og meditasjon.

Behandlinger som tar utgangspunkt i biologiske prosesser

Behandlinger som baserer seg på biologiske prosesser tar i bruk ulike biologiske produkter som naturlegemidler, naturmidler, urter, mat og kosttilskudd (vitamin- og mineralpreparater og planteuttrekk). Disse behandlingsformene overlapper på flere felt kost- og diettbehandling i helsetjenesten.

Ernæringsterapi, urtemedisin, biopati og ortomolekylær medisin er eksempler på alternative behandlinger innenfor denne gruppen.

Behandlinger med berøring og manuell manipulasjon av kroppen

Felles for denne gruppen av behandlinger er idéen om at forstyrrelser i kroppen et sted påvirker funksjoner andre steder i kroppen. Metodene som brukes baseres på manipulering og/eller bevegelse av en eller flere deler av kroppen. Ved behandling av spesifikke steder på kroppen antas at kroppens øvrige organer, systemer og funksjoner påvirkes.

Soneterapi er et eksempel på den typen behandlingsformer. Ved å trykke eller massere på bestemte punkter på føttene antar kan man påvirke kroppens organer. Teorien bak er at punktene på føttene korresponderer med bestemte organer i kroppen.

Kraniosakral terapi er en manuell behandlingsform som er hevdet å bruke svært lette trykk og bevegelser for angivelig å manipulere/påvirke ryggmargvæskens rytmiske puls som igjen er ment å stimulere kroppens selvhelbredende evner. En 2004 rapport fra Folkehelseinstitutt konkludert "Det finnes ikke god dokumentasjon om effekten av kraniosakral terapi utover placeboeffekt, men behandlingen medfører indirekte og direkte risiko for bivirkninger. Kraniosakral terapi kan ikke anbefales for noen tilstander."

Andre behandlingsformer som kommer inn under denne gruppen er ulike former for massasje. Under massasje søker man å manipulere kroppens mykvev, muskler og bindevev for å normalisere kroppens funksjoner. Under massasje anvendes statiske og bevegelige trykk, gjerne i kombinasjon med bevegelse. Enkelte massører tar også med psykologiske aspekter i behandlingen.

Behandlinger som tar utgangspunkt i en putativ energisystem

«Energibehandling» tar sikte på å gjenopprette kroppens evne til selvhelbredelse ved å tilføre kroppen såkalte energetiske kvaliteter enten i form av et remedie eller energi fra en «livskraft»«utsagn» via en behandler.

Et eksempel på behandlingsform er healing som benytter ulike metoder som håndspåleggelse, energibalansering, bønn, eller lignende spirituelt orienterte metoder for å søke å gjenopprette balanse i kroppen gjennom å løse opp blokkeringer.

Et annet eksempel på behandlinger som tar utgangspunkt i kroppens energisystem er klassisk homøopati. Alle homøopatiske legemidler er fremstilt ved en rekke fortynninger (potensering) langt utover grensen hvor det er mulig å måle rester av det opprinnelige råstoff. Homøopater forklarer effekten av behandlingen ved at under fortynningen vil det opprinnelige stoffets energimessige egenskaper overføres til bærestoffet og forsterke effekten.

Bachs blomstermedisin er også eksempel på denne kategorien behandlinger. Blomstermedisinen er laget av planteuttrekk og tanken bak er at uttrekket inneholder energi eller kraft som kan virke inn på menneskets psyke og hjelpe til med å balansere kroppens energi.

NCCAM skiller mellom terapiformer som har som mål å påvirke kroppens energifelt (f.eks healing) og terapiformer som innbefatter bruk av elektromagnetisme som for eksempel magnetfeltterapi.

Utbredelse

Ifølge NAFKAM brukte nordmenn NOK 4,7 milliarder på alternativ behandling i 2012.

Utdannelse

Internasjonalt tilbyr stadig flere akademiske institusjoner undervisning innen alternativ behandling. Blant disse er University of California i Los Angeles, University of Arizona, Stanford University, Columbia University, Johns Hopkins og University of Maryland.

I Norge har myndighetene gitt Universitetet i Tromsø et særlig ansvar for forskning og undervisning innenfor alternativ behandling.

Yrkesbetegnelsene på alternative behandlere er ubeskyttede. Det vil si at hvem som helst kan bruke tittelen uten formell utdannelse.

Kvalitetssikret informasjon

I Norge opprettet Helse- og omsorgsdepartementet et eget, nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, i 2005. Planleggingen av senteret startet i desember 2003. Senteret er organisasjonsmessig plassert under det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Informasjonen er rettet mot brukere, utøvere og helsepersonell og skal gi kvalitetssikret, nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling basert på erfaring og forskning.

Se også

• NOU 1998: 21 Alternativ medisin
• Liste over alternative behandlinger

Litteratur

• Anne Woodham (1999). Gyldendals store bok om alternativ medisin. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205251959.  norsk utgave av «Encyclopedia of complementary medicine»
• Edzard Ernst og Simon Singh Bløff eller behandling Alternativ medisin under lupen norsk utgave 2012 ISBN 9788282820257
• Ben Goldacre Kvakksalverne Et oppgjør med tvilsom medisin, falske slankekurer og naive medier norsk utgave 2012, engelsk original Bad Science utgitt 2008 ISBN 9788205422872
• Kristian Gundersen Snåsakoden en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin 2013 ISBN 9788203293887
• Gunnar R. Tjomlid Placebodefekten : hvorfor alternativ behandling virker som det virker Humanist forlag 2013 ISBN 978-82-82820-51-6

Eksterne lenker

• Nasjonalt forskingssenter for komplementær og alternativ medisin
• Lov om alternativ behandling
• «Hva er alternativ behandling?», artikkel fra nettstedet forskning.no 22. oktober 2003