Erik Pontoppidan
Erik Pontoppidan | |||
---|---|---|---|
Født | 24. aug. 1698[1][2][3][4] Aarhus (Danmark) | ||
Død | 20. des. 1764[1][2][4][5] (66 år) København (Danmark) | ||
Beskjeftigelse | Entomolog, pastor, kirkehistoriker, ornitolog, naturviter, teolog, universitetslærer, journalist, skribent, samfunnsøkonom | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
Far | Ludvig Pontoppidan | ||
Søsken | Christian Pontoppidan | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Medlem av | Det russiske vitenskapsakademi Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab | ||
Erik Ludvigsen Pontoppidan den yngre (født 24. augustjul./ 3. september 1698greg. i Aarhus, død 20. desember 1764 i København) var en dansk teolog, professor, biskop, entomolog, ornitolog og forfatter. I 1745 var han biskop av Bergen. Han er i ettertid mest kjent for å ha gitt sin forklaring til Luthers katekisme som ble nyttet i kristendomsundervisningen i Norge til utpå 1900-tallet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Erik Pontoppidans far var stiftsprest, men Pontoppidans egen karriere var en demonstrasjon i sosial klatring: Han ble utdannet i Fredericia (1716–1718) og var deretter privatlærer i Norge før han studerte videre i Nederland, deretter i London og Oxford i England.
Prest
[rediger | rediger kilde]I 1721 ble han lærer hos Frederik Carl av Carlstein, den senere hertugen av Plön, og to år senere ble han gjort til slottsprest på Nordborg. Fra 1726 til 1734 var han prest i Hagenberg hvor han beskyttet pietistene, noe som førte til de tyskspråklige verkene Dialogus; oder Unterredung Severi, Sinceri, und Simplicis von der Religion and Reinheit der Lehre (1726) og Heller Glaubensspiegel (1727). I løpet av den samme perioden la han grunnlaget for sin senere topografiske og historiske verker i Memoria Hafniæ (1729); Theatrum Daniæ (1736) og Kurzgefasste Reformationshistorie der dänischen Kirche.
Pontoppidan ble en vellykket prest i Hillerød og så slottsprest ved Frederiksborg slott (1734), før han i 1735 ble hoffprest i København, noe som gjorde det mulig å bli professor i teologi i 1738 og medlem av styret i 1740, mens han samtidig skrev på sine verker Everriculum fermenti veteris (1736) og Böse Sprichwörter (1739).
Pontoppidan var en meget flittig forfatter, spesielt i historie og teologi. Selv hyllet han pietismen, men var likevel ingen tilhenger av religiøs tvang. I 1737 skrev han på kongelig anmodning sin Sannhet til gudfryktighet, også kjent som Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme. Pontoppidans forklaring var i bruk i kristendomsundervising i Danmark fram til 1794, men Norge etter innføringen av lov om obligatorisk konfirmasjon i Norge i 1736 til ut på 1900-tallet. I 1740 utga han en ny salmebok som også var i bruk lenge. Både salmeboken og hans forklaring var en sterk støtte for pietismens stilling i Danmark og Norge.
I 1742–1743 utkom hans merkelige roman Menoza som handlet om en prins fra Asia som reiste rundt og søkte etter kristne. Romanen var en kritikk av de religiøse forholdene i Danmark og i andre land og fikk en stor spredning, nytt opplag i 1860, og ble oversatt til nederlandsk, tysk, fransk og svensk (1771–1773 og 1860–1861).
Som biskop utga han Glossarium Norvegicum, en samling av rundt tusen norske ord som skulle «tjene det fælles Sprog til Oplysning og Forbedring". Her anbefaler han bruk av «significative» norske ord fremfor franske og andre fremmede uttrykk. Hensikten var å hjelpe danske embetsmenn, særlig prestene, til å forstå norske bønder bedre.[6] Han hadde også skrevet en avhandling om «det danske Sprogs Skæbne og forrige Tilstand udi Sønderjylland».[7]
Biskop i Bergen
[rediger | rediger kilde]Han ble utnevnt til biskop i Bergens stift i 1745, og han skal ha innført en rekke reformer i skolevesenet i sin tid. I 1749 skrev han Glossarium Norvagicum, en norsk ordbok som var en av de aller første avhandlingene om det norske språket. Han skrev også Forsøk til Norges naturlige historie, mens hans prekener dannet basis for hans senere verk Collegium pastorale practicum (1757). I 1745 skrev Pontoppidan en avhandling om Det danske sprogs skjæbne i Sönderjylland som var det første forsøket på å hevde moderspråkets rett. Han hadde allerede i 1740 i Schaubühne Dänemarks hevdet at de tre språkene i Norden kun var dialekter av et hovedspråk.
Av hans historiske skrifter kan Marmora danica nevnes, en samling skrifter om Danmark, utgitt i to bind i årene 1739-1741: Gesta et vestigia danorum extra Daniam i tre bind (1740–1741), Annales ecclesiæ danicæ i fire bind (1741–1752). Han skrev også en dansk kirkehistorie på tysk som førte til en tvist med Jacob Langebek. Han utga dessuten Origines Havnienses (1760) og Den danske atlas, et historisk-topografisk verk i syv bind over Danmark (1763–1781).
Pontoppidan overtok i Bergen etter biskop Oluf Bornemann, men ønsket i utgangspunktet ikke å bo i Norge, og kom ikke til Bergen før i juni 1748. Statsarkivet i Bergen oppbevarer i dag biskopens offisielle korrespondanse som viser at han var et arbeidsjern av de sjeldne. Pontoppidan kommenterte alt fra tiende til skilsmissespørsmål og problemer med kuene som gjorde fra seg altfor nær dørene på Bergen domkirke. Men skoleverket var det som opptok Pontoppidan mest. I Bergen etablerte han et lærerseminar på Christi Krybbe skoler. Pontoppidan mente at studentene burde rekrutteres fra bondestanden, fordi ingen andre kunne overleve på det kostholdet folk holdt seg med i de norske landdistriktene. Pontoppidan opprettet også en helt ny skole i Bergen, nemlig Seminarium Fredericianum, ment som et ekstratilbud til latinskolens elever, som kunne lære tysk og fransk der. Utgiftene ved å bygge seminariet, visstnok 800 rigsdaler, påtok studiosus juris Melchior Falch seg[8] som takk fordi han fikk tildelt sorenskriverembedet på Sunnmøre fra 1754. I 1752 stod skolen klar til å ta imot sine første elever, tolv gutter, som fikk tilbud om kost og losji. Formålet var å profesjonalisere Bergens handelsstand.[9]
Seminaret gikk det ikke videre bra med, ettersom rektor ved Bergen latinskole, Jacob Høyer, var misunnelig på den nye skolen, og derfor satte opp latinskolens undervisning slik at det ble praktisk vanskelig for elevene å følge seminarets undervisning. I 1781 fikk seminaret en utvidet fagkrets som inkluderte navigasjon og geografi, men det hjalp ikke. Intriger elevene imellom skapte så mange problemer at Pontoppidans skole ble nedlagt i 1808.[10] Seminarets boksamling på 1.300 bind ved opprettelsen ble donert til rivalen latinskolen da seminaret ble nedlagt.
I 1753 og 1754 gikk Pontoppidan gjennom de offentlige regnskapene med argusøyne. Ved Manufakturhuset og De sjøfarendes fattighus avdekket han store underslag og prøvde å få pengene tilbake. Som biskop kom han også i konflikt med enkelte prester i Bergen stift. Den ene, Gerdt Geelmuyden på Os sør for Bergen, kranglet med kapellanene om embedsinntektene. Geelmuydens griskhet var så stor at Pontoppidan faktisk fryktet for hans sjel. Et annet problem var sognepresten i Nykirken, Mathias Albert Haberdorff, «en raa, umedgjørlig mand»,[11] beryktet for å æreskjelle sine sognebarn fra prekestolen. Pontoppidan var til sist så lei Geelmuyden og Haberdorff at han ga beskjed om at all kontakt skulle gå via prosten.[12]
Våren 1754 søkte Pontoppidag kongen om lov til å forlate Bergen, offisielt for å følge sine to eldste sønner til København, der de skulle gå på skolen. Han ønsket også å se til sin danske formue. Men først og fremst var han blitt innblandet i en utroskapsskandale. En gift varaborgermester i Bergen, Peter Severin Garboe, sønn av presten i Vejrum, hadde et par år tidligere gjort Maren Mathiesen - datter av politimesteren i Bergen - gravid. (Garboes kone Gidske Johanne Kaas fikk i 1760 skilsmisse ved kongelig reskript pga. dette.[13]) Den gifte Garboe og den gravide Maren forsøkte å skjule skandalen ved å få en felles venn, Conrector Paul Lakier ved Bergen katedralskole,[14] til å følge Maren til Danmark, der de utga seg for å være et ektepar slik at barnet kunne bli anerkjent som «ektefødt». Men ryktene nådde til Bergen, der en undersøkelse ble iverksatt om saken. I forhør navnga Garboe også biskop Pontoppidan som mulig barnefar. Biskopen ble rasende. Nå hadde han fått nok av Bergen. Med kongens tillatelse til avreise la han Bergen bak seg for godt. Det siste brevet han skrev fra sin bolig i byen, er datert 13. juli 1754. Like fullt fikk han beholde inntektene fra bispestolen i Bergen helt til sin død.[12]
Siste år
[rediger | rediger kilde]I København ble han utnevnt til rektor ved Københavns universitet det følgende år. Her ble hans planer forhindret satt ut i livet av hans motstandere, og han gjenopptok i stedet skrivningen. Han var også aktiv som en politisk økonom og var redaktør av Danmarks og Norges ökonomiske Magazin i 8 bind (1757–64).
Noen verk
[rediger | rediger kilde]- Theatrum Daniæ veteris et modernæ. Oder: Schau-Bühne des alten und jetzigen Dannemarcks, (Bremen 1730)
- Kurzgefaßte Reformations-Historie der dänischen Kirche. (Lübeck 1734)
- Everriculum fermenti veteris. (1736) (Pamfletten ble oversatt og utgitt i 1923 som Fejekost. Til at udfeje den gamle Surdejg eller de i de Danske Lande tiloversblevne og her for Dagen bragte Levninger af saavel Hedenskab som Papisme. Oversat og forsynet med Indledning af Jørgen Olrik. Danmarks Folkeminder nr. 27. København: Det Schonbergske Forlag.)
- Sandhed til Gudfrygtighed: udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Dr. Mort. Luthers Liden Cathechismo København 1737
- Marmora Danica selectiora sive Inscriptionum, (Kjøbenhavn 1739–41)
- Den Nye Psalme-Bog: udi hvilken findes ey allene de Psalmer, som udi den forordnede Kirke-Psalme-Bog af Doct. Kingo have været samlede, men endogsaa mange andre udvalte, deels nye, dels af det tydske Sprog oversatte Psalmer, (Kjøbenhavn 1740)
- Gesta et vestigia Danorum extra Daniam.. (Leipzig, Kjøbenhavn 1740/41)
- Annales ecclesiæ Danicæ diplomatici.. (Kjøbenhavn 1741–52)
- Kort og eenfoldig Underviisning For Skoleholderne Om Den Maade, paa hvilken de best kunde lære Børn at læse i Bøger... (Bergen 1748, Kiøbenhavn 1763)
- Ein paar erweckliche Predigten vom Elend des irdischen Lebens und wie demselben möge geholfen werden. (Kothert, Bergen 1749)
- Glossarium norvagicum (Kothert, Bergen 1749)
- Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie, ... (Kiøbenhavn 1752)
- Erich Pontoppidans ... Versuch einer natürlichen Historie von Norwegen. Mumme, Kopenhagen, Flensburg 1753-69.
- The Natural History of Norway, (London 1755)
- D. Erich Pontoppidans Opvækkelige Hyrde-Breve, Aarlig forsendte til Præsteskabet i Bergens-Stift.. (1753)
- Menoza (Kjøbenhavn 1754)
- Uforgribelige Betænkninger over den naturlige Aarsag til de mange og store Jord-Skiælv, samt det usædvanlige Veirlig, som nu paa nogen Tid er fornummet, baade i og uden for Europa (Kiøbenhavn 1756)
- Erich Pontoppidans unvorgreifliche Bedenken über die natürliche Ursache der vielen und starken Erdbeben und des ungewöhnlichen Wetters, welches man seit einiger Zeit sowohl in als außer Europa vernommen hat. Pelt, Kopenhagen 1757.
- Collegium Pastorale Practicum.. (Kiøbenhavn 1757)
- Danmarks og Norges Oeconomiske Magazin.. (Kjøbenhavn 1757–64)
- Erich Pontoppidans Kraft der Wahrheit, den atheistischen und naturalistischen Unglauben zu besiegen. Pelt, Kopenhagen 1759.
- Eutropii Philadelphi Oeconomiske Balance. Godiche, Kopenhagen 1759.
- Menoza, welcher die Welt umhergezogen, Christen zu suchen. Kopenhagen 1759.
- Sannleiki Gudhraedslunnar. 1759.
- Origines Hafnienses eller den kongelige Residentz-Stad Kiøbenhavn, forestillet i sin oprindelige Tilstand.., (Kiøbenhavn 1760)
- Den Danske Atlas eller Konge-Riget Dannemark, (Kiøbenhavn 1763–81)
- Erich Pontoppidans kurzgefaßte Nachrichten, die Naturhistorie in Dänemark betreffend. Rothe & Profft, Kopenhagen 1765 (p.m.).
- Erich Pondoppidans schrift- und vernunftmäßige Abhandlung von der Unsterblichkeit menschlicher Seelen, von deren Befinden in dem Tode, von deren Zustand gleich nach dem Tode, bis an das jüngste Gericht. Rothe, Kopenhagen 1766 (p.m.).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16027936k, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID Erik_Pontoppidan_-_1698-1764;;;;;TC_Nej,_det_er_to_forskellige_personer.[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Erik_Pontoppidan_-_teolog[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pontoppidan-erik[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Erik Ludvigsen Pontoppidan, Norsk biografisk leksikon ID Erik_Pontoppidan_-_2, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 101), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5
- ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 122)
- ^ https://nbl.snl.no/Melchior_Falch
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. oktober 2020. Besøkt 10. januar 2020.
- ^ Marianne Herfindal Johannessen: "Biskoppen og Bergen", Bergens Tidende 21. desember 2019
- ^ https://no.wikisource.org/wiki/Side:Bergen_fra_de_%C3%A6ldste_Tider_indtil_Nutiden.djvu/456
- ^ a b Marianne Herfindal Johannessen: "Biskoppen og Bergen", Bergens Tidende 21. desember 2019
- ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 29. desember 2019. Besøkt 10. januar 2020.
- ^ H. J. Huitfeldt-Kaas: Optegnelser om familien Pritzier (Lakier var gift med Hedevig Pritzier)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Møller, J.: Biskop og Procantsler Erik Pontoppidans Levnetsløb og Charakteristik, Tidsskrift for Kirke og Theologie, bind 4, 1834, sidene 58–273.
- Hamre, H.: Erik Pontoppidan og hans Glossarium Norvagicum, i Årbok for Universitetet i Bergen. Bergen 1972.
- Erik Pontoppidan i Norsk biografisk leksikon
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Erik Pontoppidan II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons