Underart

Den britiske underarten av kjøttmeis (Parus major newtoni) har bredere svart stripe på buken enn nominatunderarten.

Underart (latin subspecies, forkortet ssp.) er en kategori brukt i den biologiske systematikken. En art har enten ingen underarter, eller flere, aldri bare én. Arter med flere underarter kalles polytypiske. I de tilfeller der man har valgt å dele en art inn i flere underarter, er dette gjort for å representere den geografiske variasjonen i artens morfologiske, økologiske og/eller genetiske egenskaper. To underarter lever altså aldri i det samme området, hvis en ser bort fra smale overgangssoner der utbredelsen til flere underarter kan møtes.

Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle underart. Grunnen til dette er litt forskjellig hos underarter sammenlignet med kategorier over artsnivået (som slekter eller familier), se rase.

Noen av underarter er så forskjellige, at man forventer at de over tid vil utvikle seg til forskjellige arter. I disse tilfellene er underartene et tegn på at den respektive arten befinner seg midt i en artsdannelsesprosess.

I paleontologien benytter man seg av og til av underarts-kategorien for å markere grensen i tid mellom fossiler som antakeligvis hørte til den samme arten, men som kan skilles fra hverandre. Til forskjell fra underarter som sameksisterer i dag, gir slike paleontologiske underarter altså ikke uttrykk for geografisk variasjon i arten, men for variasjon i tid.

Underarter beskrives på samme måte som arter og har egne typer.

Dagens situasjon

I de siste tiårene er det biologiske artsbegrepet delvis blitt erstattet med et fylogenetisk artsbegrep. Dette fører til at populasjoner som tidligere ble regnet som underarter blir omdefinert til arter, noe som igjen har ført til en sterk økning av antall arter i mange grupper. Gråmåsen (Larus argentus) er for eksempel blitt splittet i seks arter, og storsalamander (Triturus cristatus) er blitt splittet i fire geografisk adskilte arter.

Utviklingen innenfor molekylærgenetikk er en annen årsak til at mange av dagens biologer går bort fra å bruke begrepet underart. Det viser seg ofte at tidligere definerte underarter var basert på variasjoner i farge og kroppsbygning, som ikke har samsvar med genetiske særtrekk. Samtidig avslører molekylærgenetikken såkalte kryptiske arter. Dette innebærer at populasjoner som ikke kan adskilles ved hjelp av morfologi, kan ha vært forplantningsmessig isolert i lang tid. Selv om de tidligere ikke en gang har vært regnet som underarter, kan det være riktig å betrakte dem som adskilte arter.

Det er blitt hevdet at det er en tredje grunn til at biologer nå splitter opp tidligere arter. Arter har mye høyere status enn underarter hos de som vedtar lover og bevilger penger til forskning. Hvis en biolog beskriver en «ny» art, er det lettere å få vedtatt vernetiltak, og å få midler til å forske videre på arten.

Nomenklatur innenfor zoologi

De ulike underartene av nøttekråke har ulik tykkelse på nebbet.

Underarter av dyr har tredelte (trinære) vitenskapelige navn, det vil si at det tilføyes et ekstra epitet til det vitenskapelige artsnavnet. Et eksempel er sibirnøttekråke, Nucifraga caryocatactes macrorhynchos.

Underarten som typen av arten tilhører kalles nominatunderart, og har to like epiteter i det vitenskapelige navnet. Linné beskrev arten nøttekråke fra et eksemplar av den europeiske underarten, som derfor heter Nucifraga caryocatactes caryocatactes.

De samme reglene for skrivemåte gjelder som for artsnavn. Det første leddet, slektsnavnet, skal ha stor forbokstav, og epitetene liten forbokstav. Hvis epitetene er adjektiver, skal de bøyes i samme grammatiske kjønn som slektsnavnet. Navnet skal normalt skrives med kursiv.

De vitenskapelige navnene på underarter brukes bare når det er absolutt nødvendig, og da blir navnene forkortet når det ikke er mulig å misforstå. Den japanske underarten av nøttekråke heter for eksempel N. c. japonica, og underarten i Himalaya N. c. hemispila.

Nomenklaturkoden for zoologi opererer kun med kategorien subspecies for grupper med lavere rang enn art. Likevel brukes av og til de uformelle kategoriene form og rase. Den siste kategorien brukes nå kun om husdyr.

Nomenklatur innenfor botanikk

Botaniske taksonomiske kategorier navngis ved hjelp av nomenklaturreglene i et internasjonalt regelverk, International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants.

I dette regelverket er underart en infraspesifikk kategori, det vil si at den beskriver variasjon under grensen for det som defineres som en art. Andre infraspesifikke kategorier er varietet og form. I tillegg har kultivarer sin egen nomenklaturkode.

Første gyldige beskrivelse av en infraspesifikk kategori vil føre til etableringen av en nominatunderart, den gruppen individer som inkluderer typen for den opprinnelig beskrevne arten. Til sleksnavnet og artsepitetet føyes det til et epitet som etterfølger en forkortelse for kategorien det faller inn under. Nominatunderartens underartsepitet vil gjenta artsepitetet en gang til og omtales som et autonym. Kategorien underart forkortes «subsp.» (engelsk: subspecies), men «ssp.» forekommer også. Når flere underarter omtales under ett brukes «subspp.». Denne typen forkortelser skal ikke kursiveres.

Et eksempel er fôrkål (Brassica napus), som i tillegg til autonymet Brassica napus supsp. napus, har de to underartene raps (Brassica napus subsp. oleifera) og kålrot (Brassica napus subsp. rapifera).

Litteratur

• Turland, N. J., Wiersema, J. H., Barrie, F. R., Greuter, W., Hawksworth, D. L., Herendeen, P. S., Knapp, S., Kusber, W.-H., Li, D.-Z., Marhold, K., May, T. W., McNeill, J., Monro, A. M., Prado, J., Price, M. J. & Smith, G. F. (eds.) 2018: International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants (Shenzhen Code) adopted by the Nineteenth International Botanical Congress Shenzhen, China, July 2017. Regnum Vegetabile 159. Glashütten: Koeltz Botanical Books.