Martin Heidegger var en tysk filosof, som var en av 1900-tallets mest betydningsfulle tenkere. Han har hatt stor innflytelse innenfor filosofiske retninger som fenomenologi, hermeneutikk, eksistensialisme, kunstfilosofi og metafysikk.
Heidegger blir lest verden over og har hatt en enorm innvirkning på filosofer, teologer, psykiatere, psykologer, pedagoger, kunstnere og forfattere.
Hans mest kjente bok er verket Sein und Zeit ('Væren og tid') fra 1927.
Han var professor i filosofi ved universitetet i Marburg i perioden 1923–1928. Resten av sitt yrkesaktive liv tilbrakte han som professor ved universitetet i Freiburg (fra og med 1929). Der etterfulgte han sin lærer Edmund Husserl. Heidegger var dypt preget av Husserls fenomenologi.
Heideggers filosofi utviklet seg i kritisk dialog med vestlig filosofi- og teologihistorie. Han skrev en rekke filosofiske verk og holdt mange foredrag som kan sies å ha status som klassiske tekster i filosofihistorien. Heidegger var spesielt opptatt av begrepet væren. Måten Heidegger tilnærmet seg spørsmålet om væren på, førte til et egenartet språk og en ny og helt unik måte å tenke på.
Heidegger har hatt en stor og mangfoldig innflytelse på mange av etterkrigstidens mest berømte filosofer, som for eksempel Hannah Arendt (politisk filosofi), Emmanuel Lévinas (fenomenologi), Hans-Georg Gadamer (hermeneutikk) og Jacques Derrida (postmodernistisk filosofi/litteraturvitenskap). Bortsett fra sistnevnte var de alle også hans elever.
Forholdet til nasjonalsosialismen gjør Heidegger til en kontroversiell skikkelse i filosofihistorien. Han støttet nasjonalsosialismen i 1933, og etter andre verdenskrig fikk Heidegger ikke lenger fikk lov til å undervise ved universitetet i Freiburg. Dette forbudet opphørte da han gikk av med pensjon i 1951.
Heidegger er fortsatt på pensum over hele verden, og det finnes rikelig med forskning på hans filosofi.
I Heideggers verker og forelesninger finner vi omfattende fortolkninger av filosofer som Parmenides, Anaximander, Platon, Aristoteles, Paulus, Augustin, Thomas Aquinas, Duns Scotus, René Descartes, Gottfried Leibniz, Immanuel Kant, Friedrich W. Schelling, Georg Friedrich Hegel, Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche.
Heideggers filosofi er innskrevet og dypt forankret i den vestlige filosofihistorien, men har også en nærhet til østlige tanker.
Heidegger var opptatt av at filosofien må ha mot til å stille radikale spørsmål. Dette er spørsmål som rokker ved hele vår virkelighetsforståelse og måten vi orienterer oss i verden på. Han mente at en filosof er et menneske som utholder å la spørsmål stå ubesvart. Heideggers forståelse av det å være filosof karakteriseres av evnen til å kunne dvele ved et spørsmål og å bli fortrolig med å være undrende til livet. For Heidegger er filosofi i bevegelse, den er underveis, den er en prosess, den er i flyt, den åpner seg for det nye og motsetter seg å fastlegge seg ved noe bestemt. Derfor er den grensesprengende.
Filosofisk tenkning er samtidig handling. Den vil gripe inn i livet. Filosofi finner ikke sted utenfor livet i en abstrakt verden, men midt i menneskets eksistens. Menneskets møte med verden i verden er alltid utgangspunktet for Heideggers tenkning om væren. Dette møtet fant han mer og mer i det som unndrar seg å vise seg klart og tydelig. Filosofi finner sted når mennesket åpner opp for alt som er vesentlig og samtidig ikke er til stede som noe det kan telle, måle eller veie. Denne tanken blir spesielt klart formulert i forelesningsrekken «Hva betyr det å tenke?» (Was heißt Denken?), som Heidegger holdt i 1953 som sin første forelesning etter at han fikk lov til å undervise igjen etter krigen.
Heidegger var på sporet av det levende i alt som er. Merkelig nok er, ifølge Heidegger, det mest levende noe vi erkjenner og forstår minst og dårligst. Derfor må ikke filosofien låse seg fast i alt som er for hånden. Den må søke det levende. For Heidegger utgjør denne undrende søken etter det levende det filosofiske spørsmålet etter væren (das Sein). Hva er til felles for alt som er? Hva betyr det at noe er? Hvordan forstår vi mennesker det som er? Hvordan kan vi si noe om det som er? Filosofer er mennesker som nærmest bor i værensspørsmålet.
Heidegger var opptatt av hvordan mennesket blir tiltalt av væren og hvordan mennesket svarer på denne tiltalen. Vi er alltid grepet av væren og forholder oss til det når vi forsøker å forstå oss selv og verden vi lever i.
Problemet er at vi glemmer væren. Vi reduserer og tilpasser væren til det som er tilgjengelig og for hånden nå i øyeblikket. Heidegger kaller dette for værensglemsel og kritiserer hele den vestlige filosofihistorien for å ha glemt væren til fordel for «det værende».
Litt forenklet sagt, kan man si at «det værende» er alt vi betegner som ting i verden, mens «væren» er det som gjør noe til at det er. Innen filosofi kaller man forskjellen mellom «væren» og «det værende» den ontologiske differansen; en tanke som ble sentral i postmodernismen.
Å forstå Heideggers filosofi betyr å bli vitne til en filosof som hele tiden er underveis i værensspørsmålet. Denne reisen har tre grunnleggende premisser:
Heideggers forståelse av væren forvandlet seg i løpet av et langt liv. Nye tanker førte til at han kritiserte sin egen tidligere tenkning, selv om han så på dem som nødvendige skritt henimot væren.
I sitt hovedverk Sein und Zeit (Væren og tid) forsøker Heidegger å forstå væren radikalt annerledes. Han bebreider filosofien for å ha forsømt spørsmålet om meningen med væren. Heidegger finner denne meningen i tiden. Væren skjer i tiden. Tiden er den ufravikelige kjensgjerningen i menneskelig eksistens. Å forstå mennesket betyr å analysere tidsstrukturene i menneskets eksistensielle her og nå. Vi er alle kastet ut i verden, er i verden og prøver å orientere oss i verden. Dette er vårt «Dasein».
Dasein er et begrep som ikke lar seg oversette til norsk, men som kan forstås som menneskets eksistens her og nå. Vi er i tidens øyeblikk, og tiden forsvinner like fort som den er der i neste sekund. Det er vår «faktisitet». Nåtiden forsvinner kontinuerlig mellom fortid og fremtid.
Vi kan miste oss selv i verden og vinne oss selv i verden. Vi mister oss selv når vi hengir oss til det «uegentlige», og vinner oss selv når vi tar vår «egentlighet» innover oss. Vi lever egentlig når vi konfronterer oss selv med at vi skal dø. Tiden i menneskelig eksistens er rettet mot døden. Å forstå seg selv betyr å ta sitt eget «væren-i-verden» på alvor og oppsøke det meningsfulle ut fra dødens alvor.
Når vi er i verden, er vi alltid grepet av en stemning. Heidegger oppsøker, særlig i tiden etter Sein und Zeit, stemningens betydning for mennesket som et tenkende vesen. Her analyserer han for eksempel angst. Angst er ikke noe, men nettopp fordi det er et intet, griper det oss. Angsten konfronterer oss med intet og utleverer oss til å tenke «intet». Er vi grepet av angsten, påvirker det vårt «væren-i-verden» og stemmer tenkningen til å la væren fremtre for oss som et «intet».
I begynnelsen av 1930-årene innså Heidegger at han selv hadde redusert «væren» til noe «værende», da han forstod væren ut fra menneskets eksistens i tid. Heidegger tok et radikalt oppgjør med sine tidligere filosofiske ståsteder, og fikk et forvandlet syn på væren. Det ble viktig for ham at væren kan komme oss i møte, væren unndrar seg når vi klistrer oss til det værende, væren skjer og kaller oss til å ta det imot. Væren blir til noe vi ikke råder over. Vi kan ikke beherske væren, men åpne oss for at væren kan komme.
Når væren kommer, og vi åpner opp for væren, tenker vi. Tenkningen er mottakelsen av væren. Det er i språket vi kan motta væren. Når vi sier hva væren gir oss, tenker vi. Væren og tenkningen kommer sammen. Denne sammenkomsten er for Heidegger en sannhetshendelse. Han forstår sannhet som en «lysning» (Lichtung). Sannhet er ikke låst til logikk eller til riktige og gale utsagn om virkeligheten, men en hendelse.
For Heidegger var poesien språket som uttrykte sannheten best. I Heideggers verker finner vi tallrike fortolkninger av diktere som Friedrich Hölderlin, Stefan George, Rainer Maria Rilke og Georg Trakl. At sannheten iverksetter seg i kunsten, er den sentrale tanken i Heideggers berømte bok Vom Ursprung des Kunstwerkes ('Kunstverkets opprinnelse', opprinnelig skrevet i 1935 og 1937, første gang publisert i 1950 og revidert i 1960).
Heidegger var i etterkrigstiden opptatt av den teknologiske utviklingen og forstod den på bakgrunn av værensforståelsen gjennom filosofihistorien. Teknologiens vesen er noe annet enn teknologien. Det har med hvordan væren fremtrer for oss. Helt fra antikken har verden fremtrådt som et bilde. Mennesket bruker dette bildet av verden for å tilrettelegge seg en virkelighet som det selv kan beherske. Her ligger for Heidegger opprinnelsen til både vitenskap og teknologi.
Heidegger ville legge grobunnen for en ny tenkning der verden kan fremtre annerledes for oss enn gjennom det vitenskapelig-teknologiske verdensbildet. Heidegger mente at han med sin tenkning forberedte en slags ny begynnelse i filosofien. Denne nye begynnelsen kan føre til en ny fortrolighet med væren og forvandle mennesket til å bli et menneske i samspill med natur og kunst. Heidegger vil åpne opp for en væren vi ikke kan beherske, men som vi kan ha tiltro til at kommer til oss. Noen mener dette er mystikk og irrasjonalisme. Med spørsmålet om hvordan vi skal forstå Heideggers værensbegrep begynner også diskusjonen om hvorvidt Heideggers filosofi har noen likhetstrekk med nasjonalsosialistisk ideologi.
Heidegger er omstridt fordi han støttet nasjonalsosialismen i 1933. Han var i noen måneder rektor ved universitetet i Freiburg (1933/1934) der han prøvde å innlemme filosofi som et naturlig ledd i den nasjonalsosialistiske politikken, et forsøk han riktignok raskt innså at bare kunne mislykkes. Han tok aldri offentlig avstand fra dette, noe han ble sterkt kritisert for. Noen mener å finne nasjonalsosialistiske spor i hans filosofi, mens andre skiller radikalt mellom Heideggers liv og filosofi.
Avnazifiseringsprosessen endte i 1946 med at Heidegger ikke fikk lov til å undervise ved universitetet i Freiburg, men dette forbudet opphørte da han i 1951 ble pensjonert.
Heidegger hadde en tro på at væren uttrykte seg best i tysk poesi. Det brakte ham i en viss nærhet til nasjonalsosialistisk tankegods, spesielt når han knyttet tanken om at væren åpenbarer seg i (utvalgt) tysk poesi med den politiske ideen om Tysklands nasjonale overlegenhet og misjon. Heidegger tok ukritisk over antisemittiske fordommer. Publiseringen av Heideggers dagbøker i 2016 viste at nasjonalsosialismen stakk dypere enn det Heideggers filosofiske verker tilkjennegir.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.