Bełżec (utryddelsesleir)

Belzec (uttales Beu-tsjets) var den første av tre tyske tilintetgjørelsesleirer opprettet i forbindelse med Aksjon Reinhardt – de andre var Treblinka og Sobibór. Belzec lå like ved jernbanestasjonen Belzec i Lublin-distriktet i tysk-okkuperet Polen. Byen Lublin var på denne tiden en del av tysk Generalguvernementet.

Bygging

Odilo Globocnik i 1938

13. oktober 1941 påla Heinrich Himmler SS-Brigadeführer Odilo Globocnik å starte to prosjekter, å fortyske området rundt byen Zamosc og bygge en tilintetgjørelsesleir i nærheten av Belzec. Plasseringen var ønskelig delvis av transporthensyn (nær jernbanelinjen og hovedveien mellom Lublin og Lvov), og delvis ettersom jødiske slavearbeidere alt hadde gravd en diger grøft som stridsvognfelle – denne kunne nå benyttes som massegrav.

Leiren ble påbegynt rundt 1. november 1941, først med polske arbeidere; den ene, Bronislaw Czachor, ble intervjuet i BBC-artikkelen Poland's unknown death camp (Polens ukjente tilintetgjørelsesleir), datert 30. juli 1998. Belzecs ordfører, Ludwig Obalek, ble holdt ansvarlig for å skaffe lokal arbeidskraft til SS, og avga forklaring den 10. oktober 1945. Senere ble jøder hentet fra omliggende ghettoer. Arbeidet og senere også drapene ble ledet av 20 til 30 tyskere som til dels hadde deltatt i Hitlers T-4 eutanasiprogram («T-4» var forkortelsen for organisasjonens adresse, Tiergartenstrasse 4 i Berlin). Vaktmannskapene var om lag hundre ukrainske og sovjetiske krigsfanger som hadde meldt seg frivillig til oppgaven. Personalet, bestående av tyskere og krigsfanger, utgjorde i underkant av 150 personer. I løpet av de ni månedene som Belzec var i drift, klarte disse å drepe rundt en halv million mennesker.

Den lokale smeden Stanislaw Kozak konstruerte en smalsporsbane fra gasskamrene til massegraven, og forklarte i avhør 14. oktober 1945 at polakker bygget brakkene, ukrainere piggtrådgjerdet, frem til polakkene ble permittert 22. desember 1941. Lokomotivføreren Michael Kusmierszak avga forklaring den 16. oktober 1945 at han var blitt venner med de ukrainske vokterne, som hadde fortalt ham at jødene ble drept på stedet med avgasser fra en 250 hestekrefters motor som stod et kort stykke fra gasskamrene.

Den første kommandanten var Christian Wirth, med bakgrunn fra kriminalpolitiet i Stuttgart og som drapsekspert fra T-4. I februar 1942 startet forsøksgassing i Belzec i et anlegg med blikkledde vegger, rør i gulvet og dører tettet med gummi. I de første forsøkene brukte man karbonmonoksid i trykkbeholder, men valgte å gå over til avgasser fra en vanlig dieselmotor.

Første fase

Belzec var liten – bare 250 x 280 meter. Massegravene lå i det nordøstlige hjørnet og opptok etterhvert en femtedel av leirens samlede område. Den søndre enden støtte mot tett furuskog. Fra oppstart 17. mars 1942 hadde leiren tre gasskamre. Disse trehusene lignet på brakker og dusjer lik en ordinær arbeidsleir, slik at ofrene ikke skulle få mistanke om hva som egentlig foregikk. Ofrene ved de første forsøkene var jødiske bygningsarbeidere og jøder fra Lubycza Krolewska.

Etter en prøveperiode begynte de systematiske massemordene i midten av mars samme år. I de første fire ukene ble 80 000 jøder myrdet i Belzec. 30 000 var fra ghettoen i Lublin, 15 000 fra Lvov og 35 000 fra ghettoer i Lublin-distriktet og i Øst-Galicja. De kom i godsvogner, ble fratatt penger og verdigjenstander, selv briller og proteser, og så sendt rett i gasskamrene. For Reichsbahn var transportene god forretning, og SS fikk derfor spesialpris: Ved transport av mer enn 400 jøder, gikk alle fra 4 år for halv pris, og barn under 4 år reiste gratis til sin død. Imidlertid beregnet man returbillett for vokterne, og for rengjøring av vognene og reparasjon av ødeleggelsene jødene forårsaket når de brøt seg ut under transport. Adolf Eichmanns avdeling i Berlin forskotterte betalingen fra midler beslaglagt hos jøder. Slik fikk jødetransportene prioritet foran Wehrmachts troppetransporter.

Andre fase

Snart forstod man at de tre gasskamrene ikke strakk til for prosjektet. De ble revet og gav plass for en bygning, 17 x 15 meter stor, med en innvendig korridor, 16 meter lang og med merkelig lav takhøyde – under to meter, av hensyn til gassingen. På hver side av korridoren var det tre dører med tilhørende kikkhull; innenfor disse lå seks gasskamre, hver på 4 x 5 meter, uten vindu, men med en garasjedør innfelt på ytterveggen, todelt og på skinner. Et meterlangt rør stakk opp av gulvet. Bygget var innrettet med kapasitet til at 1 000 – 1 200 personer (tilsvarende en transport med 12-15 godsvogner) kunne gasses i én omgang.

På taket av tjærepapp stod en Davidsstjerne og foran bygget et skilt med den ironiske påskriften Hackenholt-stiftelsen, en henvisning til Unterscharführer Lorenz Hackenholt, som også kom fra T-4 og tjente som gasskammeroperatør. Dessuten ombygde han en Opel-Blitz postbil til et omreisende gasskammer. I denne bilen ble de jødiske kontordamene i Belzec gasset den siste dagen leiren var i drift. Hackenholt overlevde krigen, men er aldri blitt funnet, selv om historikeren Alan Heath hevder at han oppdaget hvor Hackenholt kan ha skjult seg på 1960-tallet. Hans assistent Moniek, en jødisk drosjesjåfør fra Kraków, startet motoren når Hackenholt selv var for full eller fraværende.

Mellom juli og oktober 1942 ble rundt 130 000 jøder fra Kraków og omegn deportert til Belzec, ca. 225 000 fra Lvov og omegn, dessuten tyske, østerrikske og tsjekkiske jøder som tidligere var deportert til polske ghettoer. Leiren bestod av to deler: Leir I, som bestod av ukrainernes brakker, verksteder og brakker for jødiske slavearbeidere, samt mottaket med to avkledningsbrakker; dernest leir II, som bestod av gasskamre og massegraver. De to leirene var forbundet med en smal korridor kalt der Schlauch (= slangen). Det var gjennom denne fangene ble jagd mot gasskamrene, så raskt og brutalt at de ikke skulle få tid til å organisere noen motstand - i tillegg til at andpustne mennesker dør raskere når de puster inn giftgass.

I Belzec ble de døde tømt direkte ned i massegraver. Dette førte til at de svellet opp i sommervarmen, slik at jorden slo sprekker og slapp ut gass og stank. I andre leirer ble dette problemet løst ved bygging av krematorier. I Belzec var ikke en grav fylt før likene stakk en meter opp i luften. Arbeidsjødene måtte derfor ta seg frem over og gjennom de døde for å få jobben gjort; Rudolf Reder som overlevde krigen, forklarte siden at det verste i leiren var å vasse opp til anklene i kroppsvæsker fra likene. Når graven var full, ble det strødd kalk over og deretter et lag med sand.

En del av den daglige leirrutinen var at en lege satte opp en liste over de i arbeidskommandoen som ikke klarte å holde tempoet. De ble så ført til en åpen grav og skutt. Av de som hadde arbeidet i leiren om våren, var ingen i live i august. Samtidig hadde fangene fått ordre om å stille opp et fotballag, som spilte mot sine plageånder hver søndag; SS-mennene tok det sporty når de tapte mot jødene. Rudolf Reder fortalte at arbeidsjødene ble tvunget til å synge før lunsj og før kveldskaffen, samtidig som de hørte skrikene fra sist innkomne transport. Selvmord var strengt forbudt, og SS utpekte vakter som skulle holde øye med jøder som kunne tenkes å henge seg. Å mislykkes i å hindre et selvmord medførte hard juling eller dødsstraff. En gang klarte en jødinne å smugle med seg et barberblad inn i leiren og hjalp slavearbeiderne å ta sine liv ved å skjære over strupen. Vaktene skjøt henne, mens Wirth raste over at hun ikke som straff var blitt henrettet på grusomste vis. Jødene som var i live etter selvmordsforsøket, sendte Wirth til medisinsk behandling, og moret seg kostelig over at hans omsorg forledet dem til å tro at de skulle få leve: «Og fjolsene trodde virkelig det!» Jøder eide verken sitt liv eller sin død: «Bare tyskere har rett til å drepe.»

15. november 1942 kom en transport på 4 000 nakne jøder fra Zamosc, deriblant det jødiske råd. Presidenten, Garfinkiel, hadde klart å flykte til Warszawa, og bodde etter krigen i Vest-Tyskland under navnet Garwin; men visepresidenten fulgte med transporten og ble holdt tilbake mens resten ble sendt i gasskammeret. Leirorkesteret måtte spille Es geht alles vorüber, es geht alles vorbei og Drei Lilien, kommt ein Reiter gefahren, bringt die Lilien i timevis, mens visepresidenten ble tvunget til å danse til og pisket over hodet uten stans, noe SS-garnisonen moret seg stort over. Til slutt dro Heinz Schmidt, en latvisk volksdeutsche, mannen med seg til den åpne graven, skjøt ham i hodet og sparket ham ned i graven oppå de gassede likene. Schmidt var den mest brutale av vokterne. Han begikk senere selvmord ved å skyte seg i Italia.

Fra 1. august 1942 overtok SS-Obersturmführer Gottlieb Hering som kommandant i leiren, da Wirth ble kalt bort til andre oppgaver. Hering var født 2. juni 1887. Da Belzec skulle avvikles, overlot han ledelsen til Fritz Tauscher, men forsikret før sin avreise sonderkommandoen om at de var trygge, og skulle sendes til andre leirer etter eget valg, noe som selvsagt var løgn. Våren 1943 ble han kommandant i Poniatowa-leiren. 4. november 1943 ble de jødiske fangene der likvidert som en del av «Aktion Erntefest» (= Høstfestaksjonen), og som skulle utrydde alle gjenlevende polske jøder. Hering døde 9. oktober 1945 av sykdom på Katharinen-sykehuset i Stetten im Remstal.

Kurt Gerstein

SS-mannen Kurt Gerstein (som selv hadde vært fange i to måneder sommeren 1938, i konsentrasjonsleiren Welzheim utenfor Stuttgart) ankom Belzec 19. august 1942 med en forsendelse av Zyklon B-gass. Han ble så sjokkert at han straks grov ned boksene med giftgass, for deretter å hevde at de var blitt ødelagt under transport. Senere fortalte han om grusomhetene i Belzec til en rekke mennesker; på toget betrodde han seg gråtende til diplomaten Göran von Otter fra Sverige, og foreslo for denne at flyveblader om Belzec kunne slippes ut over Tyskland; han bestakk seg også til en audiens hos pavens utsending, kardinal Cesare Orsenigo, som dog ikke viste noen interesse for hans rystende beretning.

Under sitt besøk i Belzec var Gerstein vitne til ankomsten av 6 700 jøder fra Lvov, fordelt på 45 togvogner. 1 450 var alt døde ved ankomst, resten ble sendt nakne rett i gasskamrene, der Hackenholt strevde med å få i gang dieselmotoren. Den ville ikke starte, og Wirth dukket opp, synlig nervøs over at en besøkende ble vitne til rutinesvikten. I gasskamrene ventet ofrene på døden, man hørte dem gråte og klage, «som i synagogen», uttalte Wilhelm Pfannenstiel, ifølge Gerstein med øynene klistret mot kikkhullet i døren. Pfannenstiel var professor ved universitetet i Marburg og knyttet til SS som konsulent i hygienespørsmål. Han og Gerstein var sendt til Polen fordi Globocnik trengte råd om hvordan man best skulle desinfisere de enorme lagrene som bygde seg opp av de myrdedes klær.

Rasende over forsinkelsen slo Wirth Hackenholts ukrainske medhjelper titalls ganger i ansiktet med sin pisk – han hadde også pisket en jødisk kvinne i 40-årsalderen i ansiktet for å få henne inn i gasskammeret. Gerstein stod med stoppeklokke; 2 timer og 49 minutter forløp før dieselmotoren startet. Så lenge ventet folk på døden, seks på hver kvadratmeter, stående på hverandres føtter. Etter ytterligere 25 minutter så Gerstein at mange var døde; en lyspære lyste opp kammeret i noen sekunder. Etter 32 minutter var alle døde. Gerstein syntes de lignet blålige marmorstatuer, tilklint av blod og avføring – så tett sammenfloket at arbeidskommandoen måtte stikke kroker inn i munnen på de døde, som deretter ble dradd fra hverandre og slengt med flaksende lemmer ut på rampen. Det hastet – en ny last jøder stod i «slangen» og ventet på tur. Lik med gulltenner ble sendt til venstre, lik uten gulltenner til høyre. Tannleger hamret ut gullet. Andre arbeidere skilte de dødes ben og utvidet analmuskel og skjede for å se etter verdigjenstander. I midten stod Wirth, i sitt rette element, og viste meg en boks full av tenner mens han sa: «Se selv vekten av alt gullet! Dette er bare fra i går og forgårs. Du kan ikke forestille deg hva vi finner hver dag – dollars, diamanter, gull. Du kan selv se!» En ny last jøder ble tvunget inn i de tømte, men stinkende rommene. Hele tiden hørtes lystig musikk. Oppstilt foran bygningen stod leirens lille orkester; lederen for den jødiske arbeidskommandoen var en tidligere kaptein i den østerriksk-ungarske hær, belønnet med Jernkorset i første verdenskrig, nå fiolinist i en dødsleir, der luften var tykk av stank og fluer.

Gerstein betrodde seg også til biskopen i Berlin, Otto Dibelius. Da Sveriges erkebiskop Erling Eidem kom til Berlin for å innsette ny sogneprest i den svenske Victoria-menigheten, fortalte Dibelius ham hva som skjedde i Belzec. Noen dager senere, 6. november 1942, holdt Eidem preken over Gustav II Adolfs minne i Lützen: «Vår feiring av Gustaf Adolf må ikke preges av nasjonal selvtilstrekkelighet og hovmod, som om vi svensker, vi nordboere eller vi germanere skulle være noe bedre enn andre av Jordens folk, stammer og raser.» Den svenske sendemannen Arvid Richert ble svært forskrekket, men Eidem stod inne for hvert ord. Hjemme i Sverige oppsøkte han statsministeren for å få ham til å bistå de norske jødene. Men Eidem slo aldri alarm; han brukte omskrivninger for det han visste.

Gersteins vitnesbyrd anses av mange historikere i dag som å ha liten eller ingen verdi. Enkelte har argumentert for at mannen var psykotisk, og at dette påvirket hans skrifter sterkt. Tallene som han opererer med i sin rapport avvises av Gerald Reitlinger og Raul Hilberg.

Jan Karski

Motstandsmannen Jan Karski ble smuglet inn i det han trodde var konsentrasjonsleiren Belzec, og tok seg ut av leiren igjen. Laqueur skriver at Karski besøkte et verksted i nærheten av Belzec og ble fortalt at Belzec var en transittleir (ikke utryddelsesleir). Ved hjelp av bestikkelser fikk han uniform som en ukrainsk vakt og passerseddel, og gikk inn i leiren gjennom en sideinngang uten å vekke mistanke. I leiren så han «galehuset» med hauger av lik som ble kjørt ut av leiren for å bli brent. Selve gasskammeret var omgitt av en mur og ikke tilgjengelig for ham. Senere kilder oppgir at hadde vært i Izbica, en transittleir mellom Lublin og Belzec. Fangene i Izbica-leiren ble sendte videre til Belzec og Sobibor for å bli drept.

Gassing var ikke den eneste drapsmetoden. Den polske motstandsmannen Jan Karski besøkte Belzec, forkledd i estisk uniform. Karski forteller i sin bok om hvordan han på en kilometers avstand fra leiren hørte de første skudd og skrik. Støyen tiltok i styrke ettersom han nærmet seg:

Den lå på en stor, flat mark. På alle sider var den omgitt av et fryktinngytende piggtrådgjerde, nesten to meter høyt. På innsiden stod vakter for hver femtende meter, med rifler og påsatte bajonetter. På utsiden sirklet militsmenn på konstant patruljering. Selve leiren inneholdt noen få små skur eller brakker. Resten av området var fullstendig dekket av en tettpakket, pulserende, støyende menneskemasse. Utsultede, stinkende, gestikulerende, sinnssyke mennesker i konstant, opphisset bevegelse. Vaktene hadde det trette preget folk har, når de utfører en kjedelig rutinejobb med vag avsky.

Jan Karski

Fangene kom fra Warszawa-ghettoen. Karski fikk høre at de vanligvis ble etterlatt i leiren i 3-4 dager i strekk uten mat eller vann før de ble drept. De fikk lov å ta med seg fem kilo med bagasje hver, men den ble de fratatt alt på toget, bortsett fra sengetøy og noen matrester. Under Karskis besøk var høsten kommet med regn og rå kulde. Brakkene kunne ikke romme mer enn 2-3 000 mennesker, og siden hver transport omfattet over 5 000, var til enhver tid flere tusen mennesker tvunget til å oppholde seg utendørs, natt som dag.

Karski så en port bli åpnet av SS-menn. Utgangen var blokkert av to godsvogner. En SS-mann brølte nå til mengden at de skulle inn i toget for å fraktes til et arbeidssted. Da folk ble stående målløse, begynte han leende å skyte inn i mengden. I panikk flyktet de nå mot toget. Hver vogn kan maksimalt ta hundre passasjerer uten bagasje, om de står tett sammen. Tyskerne tvang opptil 130 jøder inn i hver vogn. Folk klatret over hodene og skuldrene på hverandre for å komme seg inn. Deretter slo politifolkene dørene igjen over de fremstikkende kroppsdelene og skjøv jernslåene på plass. Karski så at gulvene i toget var strødd med et tykt, hvitt pulver – ulesket kalk. Dette bobler og ryker om det kommer i kontakt med vann.

For nazistene tjente kalken en dobbel hensikt: Den fuktige huden som kom i kontakt med kalken, ville fort bli etset vekk. Togpassasjerene ville på kort tid være brent til døde, med kroppsvevet tært vekk inntil benet. I tillegg hindret kalken de råtnende likene i å spre sykdom:

Det tok tre timer å fylle opp toget. Det var skumring da de 46 vognene var lastet fulle. I hele sin lengde syntes toget med sin skjelvende last av menneskekjøtt å vibrere, svinge og hoppe som om det var forhekset. Innimellom inntraff en merkelig, samtidig pause før hele toget igjen begynte å jamre seg og hulke, klage og hyle. Inne i leiren lå døde kropper igjen. Tyske politifolk gikk avmålt rundt og skjøt det som rørte på seg. I stillheten var den eneste lyden de umenneskelige skrikene fra toget som nå rullet bort. Omsider opphørte de også. Alt som nå hang igjen, var stanken av ekskrementer og råtten halm, og en merkelig syreaktig lukt som jeg tror kom fra alt blodet som var spilt utover.

Jan Karski

Karski visste at toget nå ville tilbakelegge rundt 13 mil, deretter stanse på en øde slette og bli stående der i 2-4 døgn, til kalk, kvelning og skader hadde brakt hvert skrik til taushet. Under skarp bevoktning dukket det da opp en gjeng unge, sterke jøder, som ryddet vognene, brente likene, og tømte askehaugen i et hull. Dette ville ta 1-2 døgn.

Wilhelm Cornides

Cornides var Wehrmacht-offiser og reiste 30. august 1942 gjennom Rzeszow på vei mot Chelm, da en jernbanepolitimann fortalte ham at det skulle settes opp en marmorplakett med gullbokstaver 1. september, fordi byen da ville være jødefri. Han forklarte at tog med jøder passerte nesten daglig, og at 6 000 jøder fra Jaroslaw nylig var drept på en dag.

Neste dag ankom Cornides Rawa Ruska. Midt på dagen ankom et tog med voktere sittende på taket. 35 kvegvogner og en passasjervogn var fullstappet med mennesker; vinduene sperret med piggtråd på kryss og tvers. Jødene prøvde å skaffe seg vann ved å stikke flasker mellom sperringene, men SS-vakter omgav toget. Et tog ankom fra Jaroslaw; passasjerene strømmet over perrongen uten å bry seg. Bare noen jøder som lastet en vogn for hæren, vinket med luene til de innesperrede. En jernbanepolitimann forklarte at dette trolig var de siste fra Lvov: «Dette har pågått i tre uker uten stans. I Jaroslaw blir bare åtte tilbake, ingen vet hvorfor.» Cornides lurte på hvor langt jødene skulle. «Til Belzec.» «Og så?» «Gift.» «Gass?» Politimannen trakk på skuldrene: «I starten tror jeg de skjøt dem.»

Cornides tok ettermiddagstoget til Chelm. Han fikk se enda et tog med tall skrevet med kritt utenpå hver vogn. Konen til en jernbanepolitimann reiste i samme kupé og fortalte at slike tog kom daglig, iblant også med tyske jøder. «I går lå det seks barnelik langs sporet.» Politimannen som ledsaget toget, bekreftet dette og tilføyde at atskillige tog med tsjekkiske jøder var kommet etter drapet på Heydrich. Kvinnen lovet å si fra når de nærmet seg Belzec. Et tog kom i motsatt retning, nå med vognene tømt. Først furuskog, så kom gjerdet og en stram lukt. «Men de stinker alt!» utbrøt kvinnen. Politimannen lo: «Tøv, det er bare gassen.» Like etter tok gjerdet slutt. Et dobbeltspor førte inn i leiren. En brakke stod åpen; Cornides så tydelig klesbylter stablet til helt opp under taket.

Om kvelden i Rawa Ruska noterte Cornides en samtale med en ung ingeniør med partimerke. Han fortalte at noen jøder, også kvinner, jobbet for hæren. Deres arbeidskapasitet var 30 % av tyske arbeideres; noen fikk brød fra arbeidsgiveren, andre måtte selv finne mat. Han kunne ikke glemme at han en gang i Lvov så SS bruke kjepper og pisker til å drive jøder inn i et tog, og fortalte om dette med tårer i øynene. En sudetertysk arbeidsformann fortalte at en full SS-mann hadde sittet på kaféen og grått som et barn. Han var vokter i Belzec og hevdet at om det fortsatte slik i fjorten dager til, ville han ta livet av seg.

Da deportasjonstog stanset i Rawa Ruska, ble det sendt beskjed til Reichsbahn i Belzec, slik at stasjonsmesteren Rudolf Göckel kunne skaffe folk til å følge vognene, 20 om gangen, inn i leiren. Etter avgang fra Rawa Ruska ville toget være fremme i Belzec i løpet av en halvtime. Göckel sjekket at hver vogn var tømt før han viftet med flagget og returnerte etter de neste 20 vognene.

«Hver dag i 4 måneder så jeg den banditten,» fortalte Rudolf Reder som var fange i leiren. Göckel, som døde i 1965, beskrives av polske jernbanearbeidere som en sadist. Franciszek Wloch som var jernbanearbeider ved stasjonen i Rawa Ruska, fortalte om nakne jøder som klarte å flykte fra transportene:

Jeg kjenner ikke et eneste tilfelle hvor lokale polakker reddet en slik flyktning utover å gi dem en brødskive. Tyskerne hadde gitt lokalbefolkningen ordre om å melde fra om de fant nakne jøder.

Franciszek Wloch

Selv fant Wloch jødinnen Maria Korman som var skadet etter å ha sprunget av toget under transport. De giftet seg etter krigen. Wloch fortalte at i de første deportasjonene hadde folk på seg klær, og brakte verdier som de byttet til seg vann for; de bare lo når jøder på stasjonen advarte dem om at det 22 km unna lå en dødsleir. De sa tyskerne hadde utskrevet dem til arbeidstjeneste. Etter noen måneder var transportene blitt strengt bevoktet, vinduene sperret med piggtråd, klorin helt over gulvene. Utpå vinteren ankom jødene nakne og utmagret. I tømte vogner på tilbakevei fant jernbanepersonalet huller jødene hadde laget for å flykte.

1. september fortalte en politimann til Cornides at en ukrainer nylig var der med en svær seddelbunke, klokker og gull: «De finner alt dette i klærne.» Han fortalte at jødene fikk vite at de skulle avluses; så kledde de av seg og entret et rom der de ble møtt av en hetebølge og en liten dose gass, som lokalbedøvelse: «Resten følger, og så blir de straks brent.» Da Cornides undret seg på hva som lå bak, forklarte politimannen at jødene visste for mye etter å ha jobbet for hæren, og fortalte det videre til russerne. Dessuten styrte de svartebørsen og presset opp prisene: «Når jødene er vekk, vil prisene gå ned igjen.»

Politirapport fra Westermann

14. september 1942 signerte reserveløytnant Westermann i Schutzpolizei en rapport om deportasjonen fra småbyen Kolomea til Belzec. Det bodde da ca. 60 000 jøder i Kolomea; bare 200 overlevde krigen og er nå bosatt i ulike land.

Jødene var i forkant beordret til å møte frem 7. september kl. halv 6 om morgenen for å registreres hos arbeidskontoret. 5 300 møtte frem, og Westermann fant ytterligere 600 etter å ha stengt av jødekvarteret og fått det gjennomsøkt. Rundt 300 ble henrettet fordi de var for syke eller svake til å klare en togtransport. I henhold til ordre om å spare ammunisjon, ble bare noen få skutt med pistol, 90 prosent med karabin eller rifle. 4 769 jøder ble presset inn på toget, som var fylt kl 19. Hver vogn måtte ta 100 personer, og hetebølgen forsinket prosessen. Kl. 21 var vognene spikret igjen og forseglet, og rullet ut fra stasjonen, bevoktet av en offiser og ni vaktmenn, noe som viste seg å være for knapt. I ly av nattemørket brøt mange jøder seg ut av toget, men Westermann bedyrer at de for en stor del ble likvidert av jernbanepolitiet.

10. september 1942 ble det sendt 8 205 jøder til Belzec, dels fra Kolomea og dels fra omliggende landsbyer. Disse måtte presses inn i de 30 vognene som stod til rådighet på tross av Westermanns innvendinger; været var svært varmt, og mange kom til fots langveisfra. Samtidig ankom togtransporter fra Horodenka og Sniatyn, med så utilstrekkelig vakthold at piggtråden som skulle stenge luftehullene, var nesten helt revet av. Så raskt som mulig fikk Westermann dette toget inn på et sidespor, og satte jødisk politi og jernbanepolitiet til å forsegle vognene forskriftsmessig. Dette hindret likevel ikke folk i å bryte seg ut av vognene da mørket falt på.

Kl 20.50 rullet det ut fra stasjonen, bevoktet av ni menn under ledelse av korporal Jacklein. Etter anvisning av Westermann satt fem av disse forrest i toget og fem bakerst; dette viste seg utilstrekkelig når toget var så langt – Jacklein talte 51 vogner. Jødene begynte snart å bryte ut gjennom vegger og tak. Alt fem stasjoner før Stanislawow-stasjon måtte Jacklein ringe stasjonsmesteren der og be ham ha planker og spiker parat, slik at toget kunne repareres ved ankomst. Reparasjonene tok halvannen time, men alt ved neste stopp ble det oppdaget store huller, og at piggtråden over luftehullene igjen var revet vekk. Vognene måtte repareres ved hver eneste stopp. Kl. 11.15 ankom toget Lvov, der lokomotivet ble byttet ut med en eldre modell som knapt var i stand til å trekke toget; følgelig kunne jødene hoppe uskadet av i fart. På Kleparow-stasjon presset obersturmführer Schulze enda 1 000 jøder inn i vognene. Først kl. 13.30 fortsatte toget mot Belzec. Det var nå total panikk som følge av heten, tørsten, trengselen og likstanken. Alt kort tid etter Lvov gikk vokterne tomme for ammunisjon, og måtte nøye seg med å kaste stein etter de flyktende, eller stikke dem med bajonetter.

Kl. 18.45 ankom toget Belzec, og kl. 19.30 overlot Jacklein transporten til leirledelsen. Om lag 2 000 var døde ved ankomst. Westermann avslutter sin rapport med en beroligelse: «Det kan antas at minst to tredjedeler av de flyktede jødene ble skutt eller på andre måter uskadeliggjort» - og at samarbeidet mellom ordens- og sikkerhetspolitiet hadde forløpt utmerket.

Rudolf Reder mintes en transport med så mange døde ved ankomst – 2 000, så det er trolig denne han husket – at 100 nakne jøder fra neste transport ble tatt til side for å hjelpe til med opprydningen. De ble deretter skutt av Schmidt, latvieren, ved den åpne graven; han gikk tom for ammunisjon og drepte resten med en hakke.

Vokterne

Paul Groth var en av de yngste, bare 20 år ved ankomst. Han var konstant beruset og forstyrret leirens rutiner i slik grad at han ble overført til Sobibór, der han fortsatte sin sadistiske oppførsel. Fire fanger måtte bære ham rundt i en lenestol, mens han slapp brennende papirbiter ned på hodene deres. Han kunne tvinge en tynn fange til å få i seg vodka og et kilo pølse i løpet av noen minutter; deretter tvang han opp munnen på fangen og urinerte i den, mens han brølte av latter når fangen brakk seg. Andre fanger ble tvunget til å spise sine egne ekskrementer, selv om de bad om å bli skutt i stedet. Andre igjen måtte hoppe ut fra taket med en oppslått paraply; bruddskadene førte uansett til at de ble ført bort til en åpen grav og skutt.

Men så forelsket Groth seg i en tenåringsjente, Ruth, som kom med en transport fra Wien. Han sluttet da å slå fangene, men ledelsen reagerte på forholdet, og da Groth returnerte fra en permisjon, var piken skutt. Kort etter ble han sendt tilbake til Belzec. Groth forsvant etter krigen; myndighetene erklærte ham død i 1951 etter påtrykk fra enken.

Werner Dubois var født 26. februar 1913 i Wuppertal og hadde vokst opp hos sin bestemor. Han gikk i lære hos en penselmaker og var gårdsarbeider før han som SS-mann tjenestegjorde som vakt og sjåfør både i konsentrasjonsleirer og T-4. Fra april 1942 til april 1943 var han i Belzec, der han tok imot transportene, kjørte lastebil og førte tilsyn med sonderkommandoen i gasskamrene. Fra juni 1943 tjenestegjorde han i Sobibór, der han under opprøret fikk knivstikk, slag med øks og et lungeskudd. Han kom seg imidlertid ved sykehuset i Chelm Lubelski, ble arrestert av amerikanske soldater i mai 1945, men satt fri i desember 1947 og tok arbeid som låsesmed. I Belzec-saken gikk han fri, enda han innrømmet å ha skutt seks arbeidsuføre jøder med en 9mm pistol og kastet dem i en grøft; men i Hagen i 1966 ble han dømt til tre års fengsel for drap på minst 15 000 jøder i Sobibór. Han døde i Münster i 1973.

Reinhold Feix fortalte Reder at han var en gift tobarnsfar. Han snakket svært raskt, og var det noen som ikke fikk tak i hva han sa, slo han og skrek til dem. Feix satte en jødisk doktor i kjemi til å male kjøkkenet. Med noen minutters mellomrom måtte jøden klatre ned fra stigen slik at Feix kunne slå ham i ansiktet med pisken, deretter klatre opp igjen, blodig og forslått, og male videre i noen minutter. Feix spilte fiolin og tvang leirorkesteret til å spille Høylender, er det ingenting du angrer? til de falt om.

Avvikling og stenging

Leiren ble avviklet i desember 1942, da så godt som alle jøder i Generalguvernementet var drept. Mellom desember 1942 og våren 1943 ble massegravene åpnet og likene brent av en sonderkommando på opptil 500 mennesker. De siste transportene ankom mens dette pågikk; røyk og stank var da plagsomt så langt borte som i Susiec 15 km unna. De få transportene som kom inn i desember, førte til at fangene sultet; Chaim Hirszman fortalte i mars 1946 at de hadde vært så sultne at noen hadde plukket kjøtt av beina på de døde og spist det. Det brøt ut tyfus, og både tyskere og ukrainere måtte innlegges. Die Aschkolonne (= askebrigaden) knuste oppgravde knokler. Ledelsen fikk låne en beinknuser fra Janowska-leiren, som ble kjørt av den ungarske jøden Szpilke. Det dreide seg om en sementblander med tunge jernkuler inni trommelen. Denne roterte slik at kulene knuste knoklene til støv som ble filtrert gjennom en sil i bunnen^{[trenger referanse]}.

Deretter ble leiren revet, selv om Wirths hus og SS-bygget, som opprinnelig var de polske jernbaners eiendom, ble stående. Det ble plantet furu og lupiner, og anlagt en bondegård for å skjule alle spor etter mordene. Nyttegjenstander ble fraktet til Majdanek. I dag er Belzec et område med høy skog, men krafser man i den merkelig fruktbare sandjorden, finner man straks benrester

De 300 jødene som måtte utføre det siste opprydningsarbeidet, ble under oppsyn av Paul Groth sendt med tog til Sobibór i august 1943; der ble de ført ut av godsvognene ti og ti og skutt ved ankomst. Bare Chaim Hirszman overlevde da han klarte å bryte ut av toget på veien dit. Tragisk nok ble han 19. mars 1946 skutt og drept av polske antisemitter, trolig fra Armia Krajowa (= hjemmehæren), etter at han hadde avgitt forklaring til den jødiske historiske kommisjon i Lublin. Han og hans første kone kom til Belzec fra Janow Lubelski; hun ble sendt rett i gasskammeret, mens hans imponerende fysikk sikret ham en plass i sonderkommandoen. Han fortalte hvordan Schmidt, latvieren, stod ved inngangen til gasskammeret og slo hver kvinne med en klubbe når hun gikk inn Hirszmans enke fra annet ekteskap, Pola Hirszman, har fortalt om transporten han var vitne til, da småbarn opp til treårsalderen ankom uten følge. Arbeidsjødene ble satt til å grave et stort hull, barna kastet nedi og levende begravd. Hirszman kunne ikke glemme hvordan jorden hevet seg, inntil barna var kvalt.

14 år gamle Tomasz Blatt fra Izbica som overlevde Sobibór, ble satt til å sortere klærne fra den myrdede sonderkommandoen. Han fant beskrevne papirlapper der det stod: «Vi har arbeidet ett år i Belzec. Vi vet ikke hvor de kjører oss. De sier til Tyskland. Det er spisebord i vognene. Vi har fått brød for tre dager, hermetikk og vodka.» På en annen lapp stod: «Vi vet de dreper våre kamerater. Tredje vogn er åpnet, og vi hører skudd. Den som finner dette, må advare sine kamerater. Ikke stol på tyskernes glatte tunge og løgner. De vil lure dere som de lurte oss. Gjør opprør og hevn oss! Gjør mot tyskerne det vi ville, men ikke klarte. Fra en jøde som var mer enn 1 år i dødsleiren ved Belzec. Dette er våre siste øyeblikk. Hevn oss!»

Overlevende

Svært få mennesker overlevde Belzec, noe som forklarer at så lite er kjent om den. I februar 1942 unnslapp en navnløs syttenåring som var blitt sendt dit med en transport fra Lubycza Krolewska som bygningsarbeider. Under de første transportene i mars 1942 unnslapp Mina Astman og Malka Talenfeld. De to jødiske kvinnene gjemte seg i en grøft, snek seg ut under piggtråden da natten kom, og tok seg hjem til Zolkiew der de fortalte hva de hadde sett.

Chaim Hirszman er allerede nevnt. Mest kjent er Rudolf Reder, en 60 år gammel såpefabrikant som kom med en transport fra Lvov med sin kone 17. august 1942. Hun ble sendt i gasskammeret; selv klarte Reder å flykte i Lvov, dit han var sendt fra Belzec for å kjøpe metallplater. Vakten sovnet i bilen, og Reder snek seg ned på fortauet, der han ble stående litt og lot som han rettet på metallplatene. Legionow-gaten var full av folk, det var mørkt, og han dro luen ned i pannen og snek seg vekk, dit vertinnen hans bodde; hun holdt ham i skjul til krigen var over.

Han utgav i 1946 boken Belzec i Polen, men emigrerte så til Canada. Under rettssaken kom han til Tyskland for å vitne; han var da 84 år gammel. Han hadde vært med å slepe døde til massegravene: «Bakken var sandete. Et lik ble dradd av to mann. Vi slo lærremmer rundt vristen på de døde. Ofte satte likets hode seg fast i sanden. Barnekropper bar vi to om gangen av, en over hver skulder – dette fikk vi ordre om.»

11. april 1942 den 13 år gamle Lejb Wolsztejn og familien hans deportert fra Zamosc. Gutten klarte å ta seg tilbake, og fortalte det jødiske råd hvordan den 44 km lange togreisen hadde vart hele natten: Ved ankomst søndag morgen ble kvinner og menn atskilt og stilt opp i fire rekker. En SS-offiser fortalte dem at de skulle sendes videre østover og trengte et bad først. Derfor skulle de først kle av seg og gi fra seg verdigjenstander. I stedet hadde gutten gjemt seg i latrinen. Herfra så han dørene til en brakke åpne seg mot en rampe, og 50-60 unge jøder og noen SS-menn dro vekk nakne lik. Senere krøp han opp. En lokal bonde viste ham veien hjem til Zamosc.

I juni 1942 kom en ung tannlege, Bachner, til Belzec med en transport fra Kraków. Ved ankomst så han sitt snitt til å gjemme seg under en haug med klær som ventet på sortering, og snek seg så til latrinen. Opp til nesen i avføring og fluer stod han der i to døgn før det lyktes ham å krype under piggtrådgjerdet ut av leiren. To uker senere var han tilbake i Krakóws ghetto, hvor han fortalte det jødiske råd hva han hadde sett. Bachner overlevde neppe krigen, for en av anklagene mot kommandanten i Płaszów konsentrasjonsleir, Amon Göth, var at han skjøt ned familien Bachner.

Tenåringen Helen Goldman kom med en transport fra Jawarów i august. Hun brøt seg ut og overlevde; intervjuet i The Express 3. april 2000. Fra samme by kom Jadzia Beer med en transport i september; hun klarte også å bryte seg ut, men skjørtet hennes hang fast i togvinduet, og hun ble skutt. Janett Margolies bodde i Tarnopols ghetto fra 1941 til hun ble deportert 31. august 1942. Hun forstod at en «aksjon» var på gang, og gjemte seg i naboens kjeller, men ble jagd ut av tyskere og jødisk politi. De tok fra fangene ringer, ur og penger med beskjed om at fangene ikke trengte det lenger. Stygt forslått ble Margolies ført til en mølle i Baron Hirsch-gaten. Tusen jøder var presset sammen her og fikk beskjed om å sette seg ned, noe det ikke var plass til; men tyskerne slo dem da i hodet med geværkolbene, slik at folk lot seg falle oppå hverandre. Vokterne avløste hyppig hverandre på grunn av den dårlige luften; folk satt på lik, i to døgn uten vann og mat.

Jødisk politi reddet ut kjente og slepte inn andre, slik at antallet fanger stemte. I grupper på ti og ti ble fangene omsider ført til toget, ledet av SS-mannen Hermann Müller (dømt til livsvarig fengsel i Stuttgart i 1966). Fangene prøvde å gå raskt for å slippe å bli slått; på fortauet stod kristne og så på, likegyldige eller smilende. Menn og kvinner ble atskilt; en politimann rådet Margolies til å holde seg i samme vogn som de andre unge kvinnene. Den ene smuglet inn en fil, og de klarte å få åpnet et vindu høyt oppe på veggen. Så svingte de ut beina, hang etter en hånd, og slapp. Mange ble drept i fallet; noen av motgående tog eller skudd fra vaktene. Margolies hang fast i piggtråden da det ble hennes tur, og slo seg hardt. Hun reddet seg unna et motgående tog ved å rulle seg ned i en grøft, og stanset blødningene med frosset gress.

Samme høst brøt en gruppe jøder ned veggen i vognen de var innesperret i, og hoppet av toget mens det kjørte mellom husene i landsbyen Belzec. SS og tysk politi fra Tomaszow Lubelski organiserte straks en jakt på dem, og mange ble drept foran øynene på lokalbefolkningen. Det er i dag uvisst om noen overlevde denne masseflukten. I oktober 1942 ble rabbi Israel Spira deportert fra leiren i Janowska. Konen ble drept, mens Spira selv ble plukket ut til å sortere klær. Noen dager senere var han med toget som brakte klær fra de myrdede til Janowska; han snek seg vekk fra sitt følge og blandet seg med andre jøder.

Mila Szternzys ble deportert fra Zolkiewa 18. oktober 1942. Det var en kald høstdag med regn, og fem timer å gå til fots til oppsamlingsstedet foran kinoen i Izbica. Tyskere og ukrainere kommanderte gruppen fra Zolkiewa til en togvogn; deretter ombestemte de seg, og sendte folk hit og dit i timevis, mens de skjøt på dem. Utpå kvelden ble Mila, hennes foreldre, hennes søster Ruchla på 14 og broren Abram på 7, presset inn i en vogn. De hadde verken mat eller vann, og klorinen som var helt på gulvet, sved i øynene. Mennene klarte å rive vekk risten i vinduet. Etter Zawada stasjon sprang Mila ut. Hun forstuet begge bein i fallet, og en vakt skjøt henne i låret. Hun greide ikke å gå, men Marcin Szewc, en polakk som kom forbi med hest og kjerre, tok henne med hjem og stelte skadene hennes. Hun forklarte at hun var polsk og hadde flyktet da hun ble sendt på tvangsarbeid til Tyskland, men Szewc forstod at hun var jødisk og hjalp henne i dekning i en landsby nær Zolkiewa. I 2004 bodde hun i Brasil.

Ruta Wermuth ble deportert fra Kolomea med sine foreldre; hun forklarer at folk begynte å skrike da de merket stanken av klorin fra vognene. Da vognen var stappfull, kløv en full ukranier inn, svingte pisken og skjøt rundt seg slik at folk presset seg enda hardere sammen, og han fikk inn enda flere. Wermuth stod mot veggen og var tidvis bevisstløs. Foreldrene dannet et skjold foran henne; en gang da hun kom til bevissthet, oppdaget hun at alle var nakne. På en eller annen måte hadde disse fullt påkledde, sammenstuvede menneskene i desperasjon klart å få av seg klærne i heten. Så våknet hun igjen av frisk luft. Moren hvisket at noen hadde lagd et hull i veggen, at det var natt og de nå kjørte gjennom en skog, og at de måtte prøve å hoppe ut. Wermuth ble skjøvet ut og holdt under armhulene; så ble hun sluppet. Hun overlevde krigen; men først 20. juni 1994 fikk hun vite at også broren Salek var i live, da han ringte henne fra England. 5 dager senere møttes de på Heathrow ^{[trenger referanse]}.

En annen som unnslapp Belzec, var Bracha Ritterbrand, den 4 år gamle datteren til Sara Ritterbrand, som ble smuglet ut av leiren i en brødkurv av sin morbror. Han lot som han var «arisk», men ble senere skutt foran øynene på sin søster. Hun overlevde imidlertid krigen og ble siden forent med sin datter. Julia Pepiak som bodde på stedet, tok seg av Bracha så lenge krigen varte; Bracha emigrerte senere til Israel og fikk sin egen familie. Sara hadde kommet fra Lvov med sin datter i 1941 og var en av de 30 jødinnene som arbeidet i leirens vaskeri; hun var den siste som forlot Belzec. Hun var for syk til å vitne i Belzec-saken slik Reder gjorde, men sendte en skriftlig redegjørelse.

Drapstall

Man har regnet med at 550 000 mennesker ble myrdet i Belzec. Tyskerne ødela alle transportdokumenter, men polske jernbaneansatte som stasjonsmesteren i Belzec, Alois Berezowski, registrerte alle togtransporter. Fra slutten av 1997 til begynnelsen av 1998 ble det gjennomført en arkeologisk undersøkelse av området, ledet av Andrzej Kola fra universitetet i Toruń og Mieczyslaw Gora, kurator ved Muséet for arkeologi og etnologi i Łódź. Det ble da funnet 33 massegraver og rundt 15 000 ukremerte lik: «De største massegravene (...) inneholdt ubrente menneskerester (deler av hodeskaller med hår og hud på). Det nederste laget bestod av et tykt lag svart menneskefett. En grav inneholdt hele menneskeknokler så tett sammenstuvet at boret ikke kunne trenge gjennom.»

Telegram fra Hermann Höfle som sier hvor mange ankomster det var til leirene de to siste ukene før 31.12.1942 samt totalt antall ankomster i 1942.
L = Lublin, B = Belzec , S = Sobibor og T = Treblinka.

Nyere funn av massegraver og utgravninger som et team fra universitetet i Toruń gjennomførte i 2002, tyder på at mer enn én million jøder kan ha blitt drept i Belzec. Et telegram sendt av Hermann Höfle, Aktion Reinhards øverstkommanderende, oppgir imidlertid at 434 508 jøder var drept i Belzec 31. desember 1942. På denne tiden var leiren nærmest avviklet slik at dette tallet kan anses som nokså endelig. Höfles tall ble også brukt i Korherr-rapporten fra 18. januar 1943.

Under opptak av dokumentarfilmen Belzec som ble vist på konferansen Les Juifs et la Pologne i Paris 13. januar 2005, fortalte lokalbefolkningen ved Belzec hvordan de grov opp området på jakt etter gull fra jødenes tenner. De grov seg ned under den mudrete sølen av forråtnelse som tyskerne alt hadde siktet med skurtreskere konfiskert fra bøndene, til der det fremdeles fantes hele knokler, og tok med seg hjem hele hodeskaller, slik at naboene ikke kunne se om de hadde funnet noe av verdi.

Rettsoppgjør

I august 1963 ble åtte av de overlevende vaktene fra leiren stilt for retten i München, anklaget for medvirkning til mord: Josef Oberhauser i 450 000 mord, Werner Dubois, Robert Jührs, Heinrich Unverhau, Ernst Zierke og Karl Alfred Schluch i 360 000 mord, Heinrich Gley i 170 000 mord og Erich Fuchs i 90 000 mord. Revisjonister kan her merke seg at ingen av de anklagede nektet for å ha vært innblandet i massemord; derimot skyldte de på at de bare hadde adlydt ordre. Retten viste forståelse for dette, enda Nürnberg-prosessene uttrykkelig hadde slått fast at dette ikke er gyldig grunn for deltakelse i krigsforbrytelser. Bare Oberhauser ble dømt - til fire et halvt års fengsel, hvilket skulle bli fem minutter pr mord. Han ble satt fri etter å ha sont halve straffen, og jobbet deretter bak disken i en ølstue. Han døde i 1979.

I Claude Lanzmanns dokumentarfilm Shoah intervjuer Lanzmann Oberhauser i en ølstue i München.

Fotografier

Det finnes svært få fotografier fra leiren, men de som er kjent, er samlet på dette nettstedet: http://history1900s.about.com/library/holocaust/blcampsbelz.htm

Kilder

Referanser

• Bøker

• Kilder hentet fra jewishgen.org

• Kilder hentet fra deathcamps.org

• Kilder hentet fra Holocaust Education & Archive Research Team: holocaustresearchproject.org

• Kilder hentet fra The Nizkor Project: nizkor.org

Litteratur

Englund, Peter (1997). Brev fra nullpunktet. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22840-1. 

Gross, Jan T. (2006). Fear. Random House. ISBN 978-0-375-50924-7. 

Karski, Jan (1944). Story of a secret state. Boston: Houghton Mifflin. 

Steiner, Jean-Francois (1968). Opprøret i Treblinka. Oslo: Cappelen. 

Sveen, Asle og Aastad, Svein A. (1997). Verdshistorie etter 1850. Cappelen. ISBN 82-02-16373-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

Thorsell, Staffan (2007). Mein lieber Reichskanzler!. Oslo: Versal. ISBN 978-82-8188-020-7.