Folke Bernadotte: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 10: | Linje 10: | ||
| alma mater = Militärhögskolan Karlberg |
| alma mater = Militärhögskolan Karlberg |
||
}} |
}} |
||
'''Folke Bernadotte af Wisborg''' (født [[2. januar]] [[1895]], død [[17. september]] [[1948]]) var en [[Sverige|svensk]] [[greve]], leder av [[Røde Kors]] og diplomat. Han var sønn av prins [[Oscar Bernadotte]] og Ebba Munck av Fulkila. Han var nevø [[Gustav V av Sverige]].<ref name="Ottosen1998" /><ref> |
'''Folke Bernadotte af Wisborg''' (født [[2. januar]] [[1895]], død [[17. september]] [[1948]]) var en [[Sverige|svensk]] [[greve]], leder av [[Røde Kors]] og diplomat. Han var sønn av prins [[Oscar Bernadotte]] og Ebba Munck av Fulkila. Han var nevø [[Gustav V av Sverige]].<ref name="Ottosen1998" /><ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Folke Bernadotte|url=http://snl.no/Folke_Bernadotte|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-08-08|besøksdato=2019-03-07|språk=no}}</ref> Faren avsto rett til svenske tronen gjennom ekteskapet med Ebba Munck.{{tr}} Han giftet seg med amerikanske [[Estelle Ekstrand]] (født Manville) i 1928. Han ble rekruttert til hæren i 1912 og var kavalerioffiser under første verdenskrig. Han hadde representasjonsoppgaver blant annet i USA der han også drev som forretningsmann. Ved utbruddet av andre verdenskrig og invasjonen av Norge i 1940 ble hans oppgaver som offiser viktige. Onkelen, prins Carl, var i mange år formann i svensk [[røde kors]] og i 1943 ble Folke Bernadotte visepresident i Sveriges Røde Kors.<ref name="Ottosen1998" /> |
||
==De hvite bussene== |
==De hvite bussene== |
||
{{utdypende|De hvite bussene}} |
{{utdypende|De hvite bussene}} |
||
[[File:Swedish Red Cross men outside their buses.jpg|thumb|Mannskap fra svensk [[røde kors]] oppstilt ved bussene merket «Schweden».]] |
[[File:Swedish Red Cross men outside their buses.jpg|thumb|Mannskap fra svensk [[røde kors]] oppstilt ved bussene merket «Schweden».]] |
||
I Norge er han særlig kjent for sitt arbeide med organiseringen av de [[De hvite bussene|hvite bussene]], som friga blant annet norske og danske fanger fra tyske [[konsentrasjonsleir]]er. På norsk side samarbeidet han blant annet med [[Wanda Heger]], [[Bjørn Heger]], [[Johan B. Hjort]] og [[Didrik Arup Seip]] som oppholdt seg i Tyskland.<ref name="Ottosen1998">{{ Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian | utgivelsesår = 1998 | tittel = Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945 | isbn = 8203223044 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303029 | side = }} </ref><ref name="Heger">{{ Kilde bok | forfatter = Heger, Wanda | utgivelsesår = 1995 | tittel = Hver fredag foran porten | isbn = 8205229872 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008031004009 | side = }} </ref> Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i [[Groß Kreutz]]. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der. De detaljerte listene over norske og danske fanger samlet på Gross Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.<ref name="Ottosen1995" /> |
I Norge er han særlig kjent for sitt arbeide med organiseringen av de [[De hvite bussene|hvite bussene]], som friga blant annet norske og danske fanger fra tyske [[konsentrasjonsleir]]er. Initiativet kom fra den norsk diplomaten [[Niels Christian Ditleff]] som var i eksil i Sverige.<ref name=":0" /> På norsk side samarbeidet han blant annet med [[Wanda Heger]], [[Bjørn Heger]], [[Johan B. Hjort]] og [[Didrik Arup Seip]] som oppholdt seg i Tyskland.<ref name="Ottosen1998">{{ Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian | utgivelsesår = 1998 | tittel = Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945 | isbn = 8203223044 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303029 | side = }} </ref><ref name="Heger">{{ Kilde bok | forfatter = Heger, Wanda | utgivelsesår = 1995 | tittel = Hver fredag foran porten | isbn = 8205229872 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008031004009 | side = }} </ref> Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i [[Groß Kreutz]]. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der. De detaljerte listene over norske og danske fanger samlet på Gross Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.<ref name="Ottosen1995" /> |
||
Bernadotte ble trolig valgt til oppdraget med de hvite bussene på grunn av personlige egenskaper og kvalifikasjoner. Hans kongelige opphav ble dessuten antatt å gjøre inntrykk på [[Heinrich Himmler]] og de øvrige SS-lederne. Bernadotte kom til Berlin 16. februar 1945 og Seip hadde møte med ham samme dag. Bernadotte begynte straks forhandlingene med Himmler. En av vanskelighetene var at offiserene var krigsfanger underlagt egne regler i folkeretten, mens tukthusfangene formelt var dømt til fengsel for en bestemt tid. Krigsfangene hørte til under forsvarsdepartementet og tukthusfangene under vanlig sivil justismyndighet, mens konsentrasjonsleirfangene, studenter og andre internerte sorterte under SS. Forhandlingene var enklest for konsentrasjonsleirene der ''Schutzhäftlinge'' ikke hadde en formell status. Wanda Heger mente at tyske myndigheter hadde for lave tall på norsk og danske fanger, og ikke hadde skikkelig oversikt. Himmler antydet at det var 2000 skandinaviske fanger, mens gruppen i Groß Kreutz mente at det dreide seg om 8000 fanger.<ref name="Heger" />{{rp|176-177}} |
Bernadotte ble trolig valgt til oppdraget med de hvite bussene på grunn av personlige egenskaper og kvalifikasjoner. Hans kongelige opphav ble dessuten antatt å gjøre inntrykk på [[Heinrich Himmler]] og de øvrige SS-lederne. Bernadotte kom til Berlin 16. februar 1945 og Seip hadde møte med ham samme dag. Bernadotte begynte straks forhandlingene med Himmler. En av vanskelighetene var at offiserene var krigsfanger underlagt egne regler i folkeretten, mens tukthusfangene formelt var dømt til fengsel for en bestemt tid. Krigsfangene hørte til under forsvarsdepartementet og tukthusfangene under vanlig sivil justismyndighet, mens konsentrasjonsleirfangene, studenter og andre internerte sorterte under SS. Forhandlingene var enklest for konsentrasjonsleirene der ''Schutzhäftlinge'' ikke hadde en formell status. Wanda Heger mente at tyske myndigheter hadde for lave tall på norsk og danske fanger, og ikke hadde skikkelig oversikt. Himmler antydet at det var 2000 skandinaviske fanger, mens gruppen i Groß Kreutz mente at det dreide seg om 8000 fanger.<ref name="Heger" />{{rp|176-177}} |
||
Sideversjonen fra 7. mar. 2019 kl. 21:12
| Folke Bernadotte | |||
|---|---|---|---|
 Fotografi av Grev Folke Bernadotte af Wisborg, tatt rundt 1945 | |||
| Født | 2. jan. 1895[1][2][3][4] Stockholm | ||
| Død | 17. september 1948 (53 år) Jerusalem Myrdet av medlemmer av den israelske Stern-gjengen | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, diplomat | ||
| Utdannelse | Offiser i kavaleriet | ||
| Ektefelle | Estelle Ekstrand (1928–1948)[5] | ||
| Far | Oscar Bernadotte[1] | ||
| Mor | Ebba Bernadotte[1] | ||
| Søsken | Carl Oscar Bernadotte Elsa Cedergren Countess Maria Bernadotte af Wisborg Sophia Bernadotte | ||
| Barn | Folke Bernadotte[6] Gustaf Bernadotte, Count Bernadotte[6] Frederik Bernadotte, Count Bernadotte[6] Bertil Bernadotte, Count Bernadotte[6] | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Norra begravningsplatsen (1948)[7][8][2] | ||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden
Kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen Offiser av Kroneordenen Storkors av Leopold IIs orden Kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen Ridder av Æreslegionen Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden Kommandør av Oranje-Nassau-ordenen 1. klasse av Estlands Røde Kors' orden Cross of the Military Merit - White Decoration Cross of Merit of the Red Cross of Finland[9] | ||
Folke Bernadotte af Wisborg (født 2. januar 1895, død 17. september 1948) var en svensk greve, leder av Røde Kors og diplomat. Han var sønn av prins Oscar Bernadotte og Ebba Munck av Fulkila. Han var nevø Gustav V av Sverige.[10][11] Faren avsto rett til svenske tronen gjennom ekteskapet med Ebba Munck.[trenger referanse] Han giftet seg med amerikanske Estelle Ekstrand (født Manville) i 1928. Han ble rekruttert til hæren i 1912 og var kavalerioffiser under første verdenskrig. Han hadde representasjonsoppgaver blant annet i USA der han også drev som forretningsmann. Ved utbruddet av andre verdenskrig og invasjonen av Norge i 1940 ble hans oppgaver som offiser viktige. Onkelen, prins Carl, var i mange år formann i svensk røde kors og i 1943 ble Folke Bernadotte visepresident i Sveriges Røde Kors.[10]
De hvite bussene
Utdypende artikkel: De hvite bussene
I Norge er han særlig kjent for sitt arbeide med organiseringen av de hvite bussene, som friga blant annet norske og danske fanger fra tyske konsentrasjonsleirer. Initiativet kom fra den norsk diplomaten Niels Christian Ditleff som var i eksil i Sverige.[11] På norsk side samarbeidet han blant annet med Wanda Heger, Bjørn Heger, Johan B. Hjort og Didrik Arup Seip som oppholdt seg i Tyskland.[10][12] Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der. De detaljerte listene over norske og danske fanger samlet på Gross Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.[13]
Bernadotte ble trolig valgt til oppdraget med de hvite bussene på grunn av personlige egenskaper og kvalifikasjoner. Hans kongelige opphav ble dessuten antatt å gjøre inntrykk på Heinrich Himmler og de øvrige SS-lederne. Bernadotte kom til Berlin 16. februar 1945 og Seip hadde møte med ham samme dag. Bernadotte begynte straks forhandlingene med Himmler. En av vanskelighetene var at offiserene var krigsfanger underlagt egne regler i folkeretten, mens tukthusfangene formelt var dømt til fengsel for en bestemt tid. Krigsfangene hørte til under forsvarsdepartementet og tukthusfangene under vanlig sivil justismyndighet, mens konsentrasjonsleirfangene, studenter og andre internerte sorterte under SS. Forhandlingene var enklest for konsentrasjonsleirene der Schutzhäftlinge ikke hadde en formell status. Wanda Heger mente at tyske myndigheter hadde for lave tall på norsk og danske fanger, og ikke hadde skikkelig oversikt. Himmler antydet at det var 2000 skandinaviske fanger, mens gruppen i Groß Kreutz mente at det dreide seg om 8000 fanger.[12]:176-177
Etter forslag fra Bjørn Heger fikk Bernadotte raskt gjennom at tukthusfanger og konsentrasjonsleirfanger skulle samles i Neuengamme ved Hamburg. Dersom Himmler ikke ga tillatelse til å flytte fangene til Sverige, var de i Neuengamme så nær som mulig. Bernadotte fikk tillatelse til å frakte alle kvinner, syke, noen studenter og «sivil-internerte» direkte til Sverige. De første kolonnen fra svensk røde kors nådde Friedrichsruh 13. mars der Bernadotte tok mot dem.[12]:179
Didrik og Johanne Seip reiste rett til Sverige med fly 9. april sammen med Bernadotte.[12]:191
Drept i Palestina
Han ble utnevnt til FNs hovedmegler i Palestina i 1948, blant annet klarte han å få til en våpenhvile mellom Israel og de arabiske landene. Under oppdrag i Jerusalem ble han 17. september 1948 drept av jødiske militante. Det var terrororganisasjonen Lehi, den såkalte Stern-gjengen, som stod bak drapet.[14]
Referanser
- ^ a b c Den svenske kirkes fødsels- og dåpsprotokoller, «Skeppsholms kyrkoarkiv, Födelse- och dopböcker, SE/SSA/0014/C I/6 (1885-1900), bildid: 00025760_00084, sida 82», besøkt 16. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Folke Graf Bernadotte, Munzinger IBA 00000001413, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7142[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10342.htm#i103416, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ kulturgravar.se, «KULTURGRAVAR.SE STOCKHOLMS LÄN Norra begravningsplatsen Solna sydvästra delen Folke Bernadotte», besøkt 21. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svenskagravar.se, «Bernadotte af Wisborg, FOLKE», besøkt 27. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Helsingin Sanomat, side(r) 7, utgitt 31. mai 1947[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044.
- ^ a b «Folke Bernadotte». Store norske leksikon (på norsk). 8. august 2018. Besøkt 7. mars 2019.
- ^ a b c d Heger, Wanda (1995). Hver fredag foran porten. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205229872.
- ^ Ottosen, Kristian (1995). Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45. Aschehoug. ISBN 8203260756.
- ^ Gabriel Ben-Dor and Ami Pedahzur,'Jewish Self-Defence and Terrorist Groups Prior to the Establishment of the State of Israel: Roots and Traditions,' in Ami Pedahzur, Leonard Weinberg (eds.), Religious Fundamentalism and Political Extremism, Frank Cass, 2004 pp.94-120, pp-115-116.
Litteratur
- Göran Burén: Mordet på Folke Bernadotte. Leopard förlag, 2012 ISBN 978-91-7343-384-6
Eksterne lenker
- «Israel's forgotten hero: The assassination of Count Bernadotte - and the death of peace», fra The Independent 18. september 2008