Hopp til innhold

Folke Bernadotte: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Ingen redigeringsforklaring
Linje 20: Linje 20:
I oktober 1944 reiste han til London der han hadde møter med [[Trygve Lie]] og [[Sverre Støstad]]. Høsten 1944 var tyske leire i Frankrike evakuert og fangene flyttet til selve Tyskland. Bernadotte gikk ut fra at Tyskland respekterte Genenve-konvensjonen for krigsfangenes del. Tyskland benektet i utgangspunktet at det var utlendinger i fengsler og konsentrasjonsleirer i landet. Utenriksdepartementet i Berlin innrømte at det var «noen få» nordmenn i Sachsenhausen. I London orienterte Bernadotte om planene i Stockholm for å hjelpe fangene og Bernadottes planer var i strid med de alliertes holdning om å la fangen bli inntil videre. Bernadotte mente fangene ikke ville overleve til kapitulasjonen. Bernadotte reiste videre til det frigjorte Paris og hadde møte med general [[Eisenhower]]. Den svenske diplomaten [[Raoul Nordling]] orienterte om hvordan han hadde sørget for tyske styrker ikke tok med seg franske fanger da de trakk seg ut av Paris.<ref name="Ottosen1998" />{{rp|92-94}}
I oktober 1944 reiste han til London der han hadde møter med [[Trygve Lie]] og [[Sverre Støstad]]. Høsten 1944 var tyske leire i Frankrike evakuert og fangene flyttet til selve Tyskland. Bernadotte gikk ut fra at Tyskland respekterte Genenve-konvensjonen for krigsfangenes del. Tyskland benektet i utgangspunktet at det var utlendinger i fengsler og konsentrasjonsleirer i landet. Utenriksdepartementet i Berlin innrømte at det var «noen få» nordmenn i Sachsenhausen. I London orienterte Bernadotte om planene i Stockholm for å hjelpe fangene og Bernadottes planer var i strid med de alliertes holdning om å la fangen bli inntil videre. Bernadotte mente fangene ikke ville overleve til kapitulasjonen. Bernadotte reiste videre til det frigjorte Paris og hadde møte med general [[Eisenhower]]. Den svenske diplomaten [[Raoul Nordling]] orienterte om hvordan han hadde sørget for tyske styrker ikke tok med seg franske fanger da de trakk seg ut av Paris.<ref name="Ottosen1998" />{{rp|92-94}}


Himmler ba Bernadotte overbringe det første kapitulasjonstilbudet. Bernadotte sa, i samråd med den svenske regjeringen, at han bare ville å formidle et slikt tilbud om det også omfattet Norge og Danmark, noe Himmler opprinnelig ikke hadde planlagt. Da Bernadotte overbeviste Himmler om å inkludere Danmark og Norge formidlet Bernadotte forslaget.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Ihlen, Joakim | utgivelsesår = 1945 | tittel = Frendefolk: streiflys over forholdet mellom Norge og Sverige under krigen 1940-45 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011100005 | side = 73}} </ref>
Himmler ba Bernadotte overbringe det første kapitulasjonstilbudet (april 1945). Bernadotte sa, i samråd med den svenske regjeringen, at han bare ville å formidle et slikt tilbud om det også omfattet Norge og Danmark, noe Himmler opprinnelig ikke hadde planlagt. Da Bernadotte overbeviste Himmler om å inkludere Danmark og Norge formidlet Bernadotte forslaget.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Ihlen, Joakim | utgivelsesår = 1945 | tittel = Frendefolk: streiflys over forholdet mellom Norge og Sverige under krigen 1940-45 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011100005 | side = 73}} </ref><ref>https://www.britannica.com/biography/Greve-Folke-Bernadotte-af-Wisborg</ref>


==De hvite bussene==
==De hvite bussene==

Sideversjonen fra 13. mar. 2019 kl. 19:10

Folke Bernadotte
Fotografi av Grev Folke Bernadotte af Wisborg, tatt rundt 1945
Født2. jan. 1895[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stockholm
Død17. september 1948 (53 år)
Jerusalem
Myrdet av medlemmer av den israelske Stern-gjengen
BeskjeftigelseOffiser, diplomat
UtdannelseOffiser i kavaleriet
EktefelleEstelle Ekstrand (1928–1948)[5]
FarOscar Bernadotte[1]
MorEbba Bernadotte[1]
SøskenCarl Oscar Bernadotte
Elsa Cedergren
Countess Maria Bernadotte af Wisborg
Sophia Bernadotte
BarnFolke Bernadotte[6]
Gustaf Bernadotte, Count Bernadotte[6]
Frederik Bernadotte, Count Bernadotte[6]
Bertil Bernadotte, Count Bernadotte[6]
NasjonalitetSverige
GravlagtNorra begravningsplatsen (1948)[7][8][2]
Utmerkelser
11 oppføringer
Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden
Kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen
Offiser av Kroneordenen
Storkors av Leopold IIs orden
Kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen
Ridder av Æreslegionen
Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden
Kommandør av Oranje-Nassau-ordenen
1. klasse av Estlands Røde Kors' orden
Cross of the Military Merit - White Decoration
Cross of Merit of the Red Cross of Finland[9]
Folke Bernadotte på Commons

Folke Bernadotte af Wisborg (født 2. januar 1895, død 17. september 1948 i Jerusalem) var en svensk greve, leder av Røde Kors og diplomat. Han var sønn av prins Oscar Bernadotte og Ebba Munck av Fulkila. Han var nevø Gustav V av Sverige.[10][11] Han organiserte evakuering av mange tusen hovedsakelig norske og danske fanger fra tyske fengsler og konsentrasjonsleirer i sluttfasen av andre verdenskrig.

Bakgrunn

Faren avsto rett til svenske tronen gjennom ekteskapet med Ebba Munck, hoffdame hos kronprinsesse Victoria. Barndomshjemmet var preget av foreldrenes personlige kristne tro. Han hadde fire søsken.[12] Folke Bernadotte gikk for å være stille og reservert som barn.[13] Han ble rekruttert til hæren i 1912 og gikk ut av Kungliga Krigsskolan i 1915.[14] Han var kavalerioffiser under første verdenskrig og fikk graden løytnant i 1918. Han giftet seg i 1928 med amerikanske Estelle Ekstrand (født Manville) som han møtte på Rivieraen. Estelle Manville kom fra en fornem og svært velstående familie i USA. Bryllupet var et stort tema i sensasjonspressen i USA. De fikk fire gutter hvor to døde unge.[15] Han hadde representasjonsoppgaver blant annet i USA der han også drev som forretningsmann.[10]:90-91

Andre verdenskrig

Ved utbruddet av andre verdenskrig og invasjonen av Norge i 1940 ble hans oppgaver som offiser viktige. Onkelen, prins Carl, var i mange år formann i svensk røde kors (Bernadotte-familien hadde lenge dominert toppledelsen i organisasjonen) og i 1943 ble Folke Bernadotte visepresident i Sveriges Røde Kors. Krigsfanger ble utvekslet mellom de krigførende parter via Sverige og i regi av Bernadotte. Han besøkte Berlin i 1943 på en tid da de alliertes bombing av byen ble trappet opp særlig med amerikanske fly som bombet i dagslys. Bernadotte måtte søke tilflukt i kjelleren under et alliert angrep og legasjonens bygning ble ødelagt. Under et kort oppholde i Genève 18-19. november 1943 møtte han Peter Anker som orienterte om situasjonen for fangene i konsentrasjonsleirer og fengsler i Tyskland. Anker orienterte om det tyske systemet med konsentrasjonsleirer og fengsler.[10]:91-92[16] I Tyskland var dessuten en del svenske kvinner gift med falne tyske soldater og disse kvinnene vil man evakuere til Sverige.[17]

I oktober 1944 reiste han til London der han hadde møter med Trygve Lie og Sverre Støstad. Høsten 1944 var tyske leire i Frankrike evakuert og fangene flyttet til selve Tyskland. Bernadotte gikk ut fra at Tyskland respekterte Genenve-konvensjonen for krigsfangenes del. Tyskland benektet i utgangspunktet at det var utlendinger i fengsler og konsentrasjonsleirer i landet. Utenriksdepartementet i Berlin innrømte at det var «noen få» nordmenn i Sachsenhausen. I London orienterte Bernadotte om planene i Stockholm for å hjelpe fangene og Bernadottes planer var i strid med de alliertes holdning om å la fangen bli inntil videre. Bernadotte mente fangene ikke ville overleve til kapitulasjonen. Bernadotte reiste videre til det frigjorte Paris og hadde møte med general Eisenhower. Den svenske diplomaten Raoul Nordling orienterte om hvordan han hadde sørget for tyske styrker ikke tok med seg franske fanger da de trakk seg ut av Paris.[10]:92-94

Himmler ba Bernadotte overbringe det første kapitulasjonstilbudet (april 1945). Bernadotte sa, i samråd med den svenske regjeringen, at han bare ville å formidle et slikt tilbud om det også omfattet Norge og Danmark, noe Himmler opprinnelig ikke hadde planlagt. Da Bernadotte overbeviste Himmler om å inkludere Danmark og Norge formidlet Bernadotte forslaget.[18][19]

De hvite bussene

Utdypende artikkel: De hvite bussene

Mannskap fra svensk røde kors oppstilt ved bussene merket «Schweden».

I Norge er han særlig kjent for sitt arbeide med organiseringen av de hvite bussene, som friga blant annet norske og danske fanger fra tyske konsentrasjonsleirer. Initiativet kom fra den norsk diplomaten Niels Christian Ditleff som var i eksil i Sverige.[11] På norsk side samarbeidet han blant annet med Wanda Heger, Bjørn Heger, Johan B. Hjort og Didrik Arup Seip som oppholdt seg i Tyskland.[10][20] Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der. De detaljerte listene over norske og danske fanger samlet på Gross Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.[21]

Bernadotte ble trolig valgt til oppdraget med de hvite bussene på grunn av personlige egenskaper og kvalifikasjoner. Hans kongelige opphav ble dessuten antatt å gjøre inntrykk på Heinrich Himmler og de øvrige SS-lederne. Bernadotte kom med fly til Berlin 16. februar 1945 offisielt for å se til arbeidet med å hente hjem svenske enker av tyske soldater. Seip hadde møte med ham samme dag. Før Bernadotte fikk snakke med Himmler måtte han passere Ernst Kaltenbrunner, sjef for sikkerhetspolitiet. Bernadotte samarbeidet med Walter Schellenberg. Bernadotte begynte straks forhandlingene med Himmler. På denne tiden var Himmler også ansvarlig for østfronten der den røde arme rykket frem. Bernadotte beskrev Himmler som det mest kompliserte mennesket han hadde møtt og ble overrasket over at Himmler var vennlig, følsom og humoristisk. Bernadotte forærte Himmler et verk fra 1600-tallet om svenske runer, noe Himmler ble begeistret for.[22][20]:176-177

En av vanskelighetene var at offiserene var krigsfanger underlagt egne regler i folkeretten, mens tukthusfangene formelt var dømt til fengsel for en bestemt tid. Krigsfangene hørte til under forsvarsdepartementet og tukthusfangene under vanlig sivil justismyndighet, mens konsentrasjonsleirfangene, studenter og andre internerte sorterte under SS. Forhandlingene var enklest for konsentrasjonsleirene der Schutzhäftlinge ikke hadde en formell status. Wanda Heger mente at tyske myndigheter hadde for lave tall på norsk og danske fanger, og ikke hadde skikkelig oversikt. Himmler antydet at det var 2000 skandinaviske fanger, mens gruppen i Groß Kreutz mente at det dreide seg om 8000 fanger.[20]:176-177

Etter forslag fra Bjørn Heger fikk Bernadotte raskt gjennom at tukthusfanger og konsentrasjonsleirfanger skulle samles i Neuengamme ved Hamburg. Dersom Himmler ikke ga tillatelse til å flytte fangene til Sverige, var de i Neuengamme så nær som mulig. Bernadotte fikk tillatelse til å frakte alle kvinner, syke, noen studenter og «sivil-internerte» direkte til Sverige. De første kolonnen fra svensk røde kors nådde Friedrichsruh 13. mars der Bernadotte tok mot dem.[20]:179

Didrik og Johanne Seip reiste rett til Sverige med fly 9. april sammen med Bernadotte.[20]:191

Felix Kersten fungerte til dels som mellommann ved forhandlingene mellom Bernadotte og Himmler. Den britiske historikeren Hugh Trevor-Roper skrev i tidsskriftet Atlantic Monthly (1953) og i innledningen til Kerstens erindringer (1956) at Kersten spilte den avgjørende rollen og at Bernadotte selv var underordnet figur. Bernadotte ble kritisert for å ha villet tilegne seg æren selv. Svensk UD gransket saken i 1956 og anerkjente Kerstens bidrag. UD konkluderte med Kerstens og dermed Trevor-Ropers fremstilling var upålitelig. Johan Scharffenberg ga i 1958 ut en bok om «Trevor-Ropers angrep på Bernadotte». Scharffenberg fremhever den norske gruppen i Groß Kreutz' bidrag.[23]

Etter krigen

Etter andre verdenskrig medvirket han til svensk hjelpearbeid i Norge, Nederland, Frankrike og Polen. Han var president i Sveriges Røde Kors fra 1946.[24]

Drept i Palestina

Han ble utnevnt til FNs hovedmegler i Palestina i 1948, blant annet klarte han å få til en våpenhvile mellom Israel og de arabiske landene. Under oppdrag i Jerusalem ble han 17. september 1948 drept av jødiske militante. Det var terrororganisasjonen Lehi, den såkalte Stern-gjengen, som stod bak drapet.[25]

Utmerkelser og ettermæle

For sin innsats ble han tildelt St. Olavs orden, Nordstjärneordnen, storkorset av Dannebrogen og Finlands hvite rose. Bernadotte ble æresdoktor ved universitetene i Uppsala, Oslo og København.[24]

Referanser

  1. ^ a b c Den svenske kirkes fødsels- og dåpsprotokoller, «Skeppsholms kyrkoarkiv, Födelse- och dopböcker, SE/SSA/0014/C I/6 (1885-1900), bildid: 00025760_00084, sida 82», besøkt 16. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Folke Graf Bernadotte, Munzinger IBA 00000001413, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7142[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Peerage person ID p10342.htm#i103416, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ kulturgravar.se, «KULTURGRAVAR.SE STOCKHOLMS LÄN Norra begravningsplatsen Solna sydvästra delen Folke Bernadotte», besøkt 21. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Svenskagravar.se, «Bernadotte af Wisborg, FOLKE», besøkt 27. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Helsingin Sanomat, side(r) 7, utgitt 31. mai 1947[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044. 
  11. ^ a b «Folke Bernadotte». Store norske leksikon (på norsk). 8. august 2018. Besøkt 7. mars 2019. 
  12. ^ Rimmerfors (1948) s. 9-13
  13. ^ Rimmerfors (1948) s. 9-13
  14. ^ Rimmerfors (1948) s. 21
  15. ^ Rimmerfors (1948) s. 23-25
  16. ^ Rimmerfors (1948) s. 27
  17. ^ Rimmerfors (1948) s.45
  18. ^ Ihlen, Joakim (1945). Frendefolk: streiflys over forholdet mellom Norge og Sverige under krigen 1940-45. Oslo: Aschehoug. s. 73. 
  19. ^ https://www.britannica.com/biography/Greve-Folke-Bernadotte-af-Wisborg
  20. ^ a b c d e Heger, Wanda (1995). Hver fredag foran porten. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205229872. 
  21. ^ Ottosen, Kristian (1995). Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45. Aschehoug. ISBN 8203260756. 
  22. ^ Rimmerfors (1948) s.45-50
  23. ^ Scharffenberg, Johan (1958). Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945: Trevor-Ropers angrep på Bernadotte. Oslo: Tanum. 
  24. ^ a b Elgklou, Lars (1978). Bernadotte. Stockholm: Askild & Kärnekul. s. 210-211. 
  25. ^ Gabriel Ben-Dor and Ami Pedahzur,'Jewish Self-Defence and Terrorist Groups Prior to the Establishment of the State of Israel: Roots and Traditions,' in Ami Pedahzur, Leonard Weinberg (eds.), Religious Fundamentalism and Political Extremism, Frank Cass, 2004 pp.94-120, pp-115-116.

Litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folke_Bernadotte&oldid=19259151»