Hopp til innhold

Joachim von Ribbentrop: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 135: Linje 135:
[[Heinz Guderian]] fortalte Ribbentrop i februar 1945 at krigen var tapt. Ribbentrop sladret til Hitler som irettesatte Guderian og truet med dødsstraff for slikt forræderi.<ref name="Trevor">{{ Kilde bok | forfatter = Trevor-Roper, H.R. | utgivelsesår = 1948 | tittel = Hitlers siste dager | utgivelsessted = Oslo | forlag = Mortensen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348097 | side = }} </ref>
[[Heinz Guderian]] fortalte Ribbentrop i februar 1945 at krigen var tapt. Ribbentrop sladret til Hitler som irettesatte Guderian og truet med dødsstraff for slikt forræderi.<ref name="Trevor">{{ Kilde bok | forfatter = Trevor-Roper, H.R. | utgivelsesår = 1948 | tittel = Hitlers siste dager | utgivelsessted = Oslo | forlag = Mortensen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348097 | side = }} </ref>


Første halvår 1945 sonderte han, uten resultat, via nøytrale land (Sverige, Sveits og Spania) muligheten for separat fred på vestfronten. Målet var å splitte alliansen mellom USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Til forskjell fra Himmlers sonderinger via [[Folke Bernadotte]] var Hitler kjent med Ribbentrops initiativ. Legasjonsråd Fritz Hesse reiste i februar 1945 til Stockholm med et dokument som bekreftet Hitlers intensjon om en mulig separat fred, andre diplomater ble sendt til Portugal og Sveits. I midten av mars ga Ribbentrop sonderingene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bezymenskij, Lev | utgivelsesår = 1969 | tittel = Slik døde Hitler: ukjente dokumenter fra sovjetrussiske arkiver | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073101089 | side = }} </ref><ref name="Bahnsen" />{{rp|45}} Etter Hitlers fødselsdag 20. april (da de fremste personene i regimet var samlet i bunkersen i Berlin) tok Ribbentrop med seg utenriksdepartementet til [[Schleswig-Holstein]], dit også Himmler og [[RSHA]] dro.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105769 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348084 | side = }} </ref>
Første halvår 1945 sonderte han, uten resultat, via nøytrale land (Sverige, Sveits og Spania) muligheten for separat fred på vestfronten. Målet var å splitte alliansen mellom USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Til forskjell fra Himmlers sonderinger via [[Folke Bernadotte]] var Hitler kjent med Ribbentrops initiativ. Legasjonsråd Fritz Hesse reiste i februar 1945 til Stockholm med et dokument som bekreftet Hitlers intensjon om en mulig separat fred, andre diplomater ble sendt til Portugal og Sveits. I midten av mars ga Ribbentrop sonderingene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bezymenskij, Lev | utgivelsesår = 1969 | tittel = Slik døde Hitler: ukjente dokumenter fra sovjetrussiske arkiver | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073101089 | side = }} </ref><ref name="Bahnsen" />{{rp|45}} Etter Hitlers fødselsdag 20. april (da de fremste personene i regimet var samlet i bunkersen i Berlin) tok Ribbentrop med seg utenriksdepartementet til [[Schleswig-Holstein]], dit også Himmler og [[RSHA]] dro. Göring reiste sørover til Berchtesgaden.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105769 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348084 | side = }} </ref>


Hitler utnevnte i sitt testamente [[Karl Dönitz]] til sin etterfølger som rikspresident, mens [[Arthur Seyss-Inquart]] ble utpekt som utenriksminister. Ribbentrop la dagen etter at han måtte fratre frem en kapitulasjonsplan der en tysk regjering Schleswig-Holstein skulle bli godkjent av de allierte og danne utgangspunktet for et nytt nasjonalt og nasjonalsosialistisk Tyskland.<ref name="Trevor" />{{rp|215, 264}} <ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bezymenskij, Lev | utgivelsesår = 1969 | tittel = Slik døde Hitler: ukjente dokumenter fra sovjetrussiske arkiver | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073101089 | side = }} </ref>
Hitler utnevnte i sitt testamente [[Karl Dönitz]] til sin etterfølger som rikspresident, mens [[Arthur Seyss-Inquart]] ble utpekt som utenriksminister. Ribbentrop la dagen etter at han måtte fratre frem en kapitulasjonsplan der en tysk regjering Schleswig-Holstein skulle bli godkjent av de allierte og danne utgangspunktet for et nytt nasjonalt og nasjonalsosialistisk Tyskland.<ref name="Trevor" />{{rp|215, 264}} <ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bezymenskij, Lev | utgivelsesår = 1969 | tittel = Slik døde Hitler: ukjente dokumenter fra sovjetrussiske arkiver | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073101089 | side = }} </ref>

Sideversjonen fra 19. mar. 2019 kl. 17:21

Joachim von Ribbentrop
Ribbentrop i april 1938
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-H04810 / CC-BY-SA 3.0
FødtUlrich Friedrich Wilhelm Joachim Ribbentrop
30. april 1893
Tysklands flagg Wesel i Preussen (del av det tyske keiserriket)
Wesel[1]
Død16. oktober 1946 (53 år)
Tysklands flagg Nürnberg i Tyskland
Nürnberg[2]
Nürnberg fengsel[3]
Henrettelse
BeskjeftigelseForretningsmann, diplomat
Utdannet vedLycée Fabert
EktefelleAnna Elisabeth Henkell (g. 1920)
FarRichard Ribbentrop[4]
MorJohanne Sophie Hertwig[4]
BarnRudolf von Ribbentrop[5]
Bettina von Ribbentrop[5]
Ursula von Ribbentrop[5]
Adolf Richard von Ribbentrop[5]
Barthold von Ribbentrop[5]
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1930–)[6][7]
NasjonalitetTyskland
GravlagtWenzbach
Medlem avSchutzstaffel[7]
Travellers Club
Utmerkelser
15 oppføringer
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1939)[8][9]
NSDAPs partimerke i gull
Jernkorset av 2. klasse
Den tyske ørns fortjenesteorden (1938)
Danzig-korset
Annunziataordenen (1939)
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1942)[10]
Sankt Stefans orden
Isabella den katolskes orden
Orden Imperial del Yugo y las Flechas
Carlos Manuel de Céspedes' orden
Q114840231 (1940)[11]
Ehrenwinkel der Alten Kämpfer
Tysklands utenriksminister
4. februar 1938 – 30. april 1945
RegjeringHitler I
ForgjengerKonstantin von Neurath
EtterfølgerArthur Seyss-Inquart
Signatur
Joachim von Ribbentrops signatur
Joachim von Ribbentrop på Commons

Ulrich Friedrich Wilhelm Joachim von Ribbentrop (født 30. april 1893 i Wesel i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en tysk politiker. Han var Tysklands utenriksminister mellom 1938 og 1945, og spilte en nøkkelrolle i fremforhandlingen av bl.a. Antikominternpakten og senere Molotov–Ribbentrop-pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen.[12]

Ribbentrop blir beskrevet som krigslysten, ærgjerrig, udugelig, utpreget opportunistisk, humørløs, oppblåst og forfengelig med en distingvert fremtoning. Han var bereist (blant annet som ansatt i svigerfarens firma) og hadde gode språkkunnskaper.[13][14][15][16]:46, 174 Galeazzo Ciano lurte på om det fantes en mer frastøtende kjeltring enn Ribbentrop.[13]

Hans selvbilde samsvarte ikke med hans intellektuelle utrustning. Ifølge Harald Steffahn medvirket Ribbentrops manglende virkelighetssans til Tysklands krigspolitikk.[17]:243 Ribbentrop var talsmann for stadig utvidelse av krigen.[13] Ribbentrop beundret Hitler og Ribbentrops arroganse forsvant i Hitlers nærvær.[18][19]:144 Hitler stolte stort sett bare på partiets gamle garde og var grunnleggende skeptisk til personer fra borgerskapet med noen få unntak som Ribbentrop og Albert Speer.[18]:296 Ribbentrop hadde en egen evne til å ta tak i halvtenkte ideer fra Hitler og utbrodere disse til store visjoner. Denne evnen gjorde ham populær hos Hitler.[20][21]

Ribbentrop var general i SS.[19] Internt i Hitlers regime var Hermann Göring hans fremste rival og de to konkurrerte om å påvirke Hitler. Göring mente at Ribbentrop hadde skyld i krigen og Goebbels hadde planer om å fortrenge Ribbentrop for selv å bli utenriksminister. Martin Bormann forsøkte uten helle å felle Ribbentrop ved knytte ham til bakmennene for 20. juli-attentatet.[13][22]

Ribbentrop trodde at Frankrike og Storbritannia ikke ville gå til krig. Han hevdet at Storbritannia ville la seg skremme til nøytralitet. Han trodde ikke at USA var en seriøs motstander for Tyskland.[23][13]

Bakgrunn og oppvekst

Joachim Ribbentrop ble født i Wesel i Niederrhein som sønn av offiseren Richard Ulrich Friedrich Wilhelm Ribbentrop (1859-1941). Faren var oberstløytnant i artilleriet og utmerket seg i første verdenskrig.[24] Moren var Johanne Sophie Hertwig (1860–1902), og han hadde en eldre bror og en yngre søster. Familienavnet skriver seg fra gården Ribbentrup nær Salzuflen i Lippe-Detmold. Han tilbragte mye av barndommen ved Schloß Wilhelmshöhe i Kassel der faren ble stasjonert. Slottet var keiserfamiliens sommerresidens og han husket Edvard VII av Storbritannia besøk hos nevøen. Ribbentrop husket faren som en streng og fjern figur. Faren giftet seg på med en 20 år yngre kvinne etter Sophies død. Stemoren, Deta von Prittwitz und Gaffron, kom fra et stort og ærverdig dynasti av prøyssiske godseiere. Omkring 1900 ble faren stasjonert i Metz, en viktig tysk garnisonsby, der de bodde fint i sentrum av byen.[13]

Ribbentrop hadde idrettstalent og gjorde det godt i ridning og tennis. I Canada kom han med på landslaget i ishockey og deltok i 1914 i turneringen Ellis Memorial Trophy mot USA. Han presterte under middels på gymnaset og han tok ingen formell utdanning etter at han var 15 år gammel. Også som voksen hadde han vansker med å skrive sammenhengende og han hadde en tendens til avsporinger og assosiasjoner i drøftinger. Ribbentrop var en ivrig og dyktig amatørfiolinist. I Metz var fransk språk vanlig, familien reiste til Frankrike på ferie og Ribbentrop gikk en periode på en franskspråklig skole i Grenoble. I et par år (mens faren var ute av tjeneste) bodde familien i feriebyen Arosa, Graubünden, i de sveitsiske alper. I Arosa ble Joachim og broren kjent med mange i byens internasjonale miljø. Sammen med broren reiste han i 1909 til London for å lære engelsk hos bekjente fra Arosa.[13]

I 1910 reiste de to brødrene til Canada for å besøke bekjente. De ble værende i Canada i stedet for å dra til Tanganyika slik faren hadde foreslått. I Canada arbeidet han i en bank og var senere anleggsarbeider på broer og jernbaner. Han var der kjent som en pen, veloppdragen og munter gutt. Joachim Ribbentrop bodde en periode i New York der han skrev reportasjer for dagsaviser. Han så for seg en fremtid i Canada og i 1913 hadde han bosatt seg i Ottawa. Ved hjelp av arven fra moren begynte han som forretningsmann med blant annet import av tyske viner. I Ottawa ble han kjent med prins Arthur, generalguvernør og Victorias sønn, og hans prøyssiske kone.[13]

Hans-Heinrich Dieckhoff var ambassadør til USA og Spania. Ribbentroff ble kjent med Dieckhoff i Konstantinopel under første verdenskrig og de ble senere forbundet gjennom en felles svoger.
Foto: Library of Congress, 1924

Han overbeviste den barnløse slektningen og familievennen Gertrude Charlotte von Ribbentrop, som tilhørte en gren av familien som hadde blitt adlet, til å adoptere ham (i 1925), slik at han kunne føre adelspredikatet 'von' i navnet sitt. Hun hadde tapt formuen sin og avtalen innebar at Ribbentrop skulle betale henne en pensjon på 450 riksmark årlig. Göring ergret Ribbentrop ved å tiltale ham bare som «Ribbentrop» uten «von».[24][13][22]

Første verdenskrig

Han forlot Ottawa straks Storbritannia erklærte Tyskland krig i august 1914. Det nederlandsk skipet han reiste med fra New York ble kontrollert av britisk marine i kanalen uten at han ble internert. Ribbentrop tjenestegjorde i kavaleriet både på østfronten og vestfronten til han ble såret i 1917, og fikk jernkorset av første klasse for sin innsats. Etter å ha blitt såret gjorde han i seks måneder kontorarbeid i Konstantinopel for de tyske styrkene i det ottomanske riket. I Konstantinopel ble han kjent med diplomatene Hans-Heinrich Dieckhoff og Wilhelm Fabricius, som var svogere av ingeniøren Albert Jenke som i sin tur ble gift med Ingeborg, Ribbentrops søster. Dieckhoff ble senere Tysklands ambassadør til USA og Spania. Etter at de allierte inntok Konstantinopel høsten 1918 kom Ribbentrop via Odessa tilbake til Tyskland i mars 1919. Han avsluttet tjenesten som løytnant. Ribbentrop hadde forlatt sine eiendeler i Canada og faren hadde mistet hele familieformuen i krigens etterdønninger.[13]

Han tjenestegjorde i den tyske hæren under første verdenskrig, til slutt som premierløytnant og mottok jernkorset.[24] Fra 1917 var han stasjonert i Konstantinopel (i dagens Tyrkia)[24] og ble der venn av Franz von Papen.[25] Ribbentrop snakket flytende fransk og engelsk, og skal etter første verdenskrig fortsatt ha snakket tysk med svakt engelsk tonefall.[13] Mellom 1910 og 1914 bodde han i Canada der han hadde forskjellige slags jobber blant annet på anlegg og som gårdsarbeider.[24]

Forretningsmann og ekteskap

Ribbentrop var en dyktig forretningsmann og skaffet seg blant annet retten til å selge whiskeymerket Johnny Walker.[21] I 1920 giftet han seg med en datter av den velstående sektprodusenten Otto Henkell i Wiesbaden.[24] og arbeidet i de følgende årene for svigerfarens selskap.[15]:152 Henkell var Tysklands ledende produsent av sekt. Hans energiske, smarte og dominerende kone Anna Elisabeth («Annelis») var trolig en viktig drivkraft i Ribbentrops karriere. Trolig var det hun som fikk ham til å søke karriere i nazipartiet. Han etablerte seg som vin- og sprit-forhandler i Berlin og skaffet seg agenturene for flere fine franske merker. Fra 1924 vokste omsetningen veldig etter at restriksjonene på handel med Frankrike ble opphevet. Agenturet for Johnny Walker skaffet han seg ved å fly til Skottland og lande på plenen på Walkers gods i Kilmarnock noe som imponerte innehaveren. Ved hjelp av blant annet god relasjon med generalkonsulen i Colombo utvidet han handelsvirksomheten til det sørlige India og Ceylon. Ribbentrop ble etter hvert en holden mann og ekteparet skaffet seg en stilig og moderne villa i Dahlem, en forstad til Berlin.[13]

Ribbentrop ble en respektert figur i Berlins musikkliv ved at han arrangerte konserter og noen ganger spilte fiolin selv. Flere av Ribbentrops gode kunder var velstående jøder og Ribbentrop hadde jødiske venner som han regelmessig pleide omgang med. Forretningsmannen Ottmar Strauss var av jødisk opphav og hjalp Ribbentrop finansielt og sosialt tidlig i karrieren. Gjennom Dieckhoff og Fabricius (som han ble kjent med i Konstantinopel og var knyttet til gjennom søsterens ektemann) fikk han god tilførsel av diplomatisk sladder. Ribbentrop var ikke populært ved Tysklands utenriksstasjoner, blant annet ville ambassadør Konstantin von Neurath ha minst mulig med Ribbentrop å gjøre. Herbert M. Gutmann, en av lederne av Dresdner Bank, hjalp også Ribbentrop finansielt. Gutmann flyktet til Storbritannia etter nazistenes maktovertakelse.[13]

Tidlig karriere i nazipartiet

I 1930 ble en aktiv men hemmelig støttespiller for nazipartiet og møtte Hitler samme år. Etter krigen hevdet han å ha møtt Hitler første gang i 1932. Ribbentrop inviterte Hitler hjem middag i 1932 og besøkte ham i Berghof samme år. Hitler fikk på grunnlag av disse første møtene inntrykk av Ribbentrop som en verdensmann med gode forbindelser, noe nazipartiet manglet. Ribbentrops kone, Annelies, ble betatt av Hitlers visjoner for et storartet fremtid for Tyskland. Begge ble medlemmer av NSDAP i 1932. Ribbentrop møtte Goebbels første gang i Wiesbaden i 1928 og de to hadde da en lengre samtale.[13] Ribbentrops engasjement i partiet hadde trolig lite med ideologi å gjøre, han var blant annet ikke særlig antisemittisk. På 1920-tallet var han lite politisk aktiv og hadde støttet moderate eller liberale konservative partier.[21]

Ved opptakten til Hitlers maktovertakelse møttes statssekretær Otto Meissner, Oskar von Hindenburg, Hitler, Göring, Wilhelm Frick og Franz von Papen hjemme hos Ribbentrop i hans villa i Berlin-Dahlem, 22. januar 1933. Denne kvelden gikk den unge Hindenburg med på å kjøpslå med nazistene.[25]:199 Ribbentrop spilte her en rolle som mellommann mellom Hitler på den ene siden og Papen/Hindenburg på den andre da Hitler ble kansler i 1933. Når forhandlingene gikk i stå, var det Ribbentrop behjelpelig med å få samtalene i gang i igjen.[21] Det er uklart hvor mye Ribbentrop bidro til å hjelpe Hitler til makten disse kritiske dagene i januar 1933. Omkring 27-28. januar medvirket han trolig til å overbevise von Papen om å inngå i en hovedsakelig konservativ regjering med Hitler som kansler og von Papen som visekansler. Mandag 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til kansler av Hindenburg.[13]

Han ble medlem av det nasjonalsosialistiske partiet i 1932[17] og av SS i 1933,[19]:152 og gjorde raskt karriere. Mye av den gamle garden i partiet mislikte ham, da han ble sett på som en opportunist. For å kompensere dette opptrådte han på en fanatisk måte, som nesten grenset til det karikaturmessige. I denne perioden ble han også en svoren anti-semitt. Han hadde gjort stort inntrykk på Adolf Hitler med sine kunnskaper om utenrikspolitikk, og ble hans viktigste rådgiver i utenriksspørsmål. Selv om han utvilsomt hadde store kunnskaper om dette, var det først og fremst med smiger han gjorde karriere, og han fortalte Hitler det han ønsket å høre og gikk gjerne lenger enn hva Hitler hadde foreslått. De profesjonelle diplomatene i utenriksministeriet hadde ofte et annet syn på sakene. Mellom 1933 og 1938 drev Ribbentrop et eget byrå som fungerte som et «alternativt» utenriksministerium, og aggressivt konkurrerte med det egentlige utenriksminsteriet. Han forsøkte også å undergrave utenriksministeren, baron Konstantin von Neurath.[trenger referanse] Under olympiske leker i Berlin i 1936 holdt Ribbentrop sammen med Göring og Goebbels storslåtte fester for utenlandske gjester.[25]:254 Neurath (utenriksminister i riksregjeringen), Rosenberg (leder for partiets utenriksavdeling) og Ribbentrop konkurrerte om utforming av utenrikspolitikken og var stadig i tottene på hverandre.[25]:299

Ribbentrop (andre fra venstre) sammen med Neville Chamberlain (til venstre), Nevile Henderson (bak) og den britiske journalisten Price, september 1938 før Münchenavtalen.

Von Ribbentrop var dårlig likt av de andre nazistene,[16]:46 med noen få unntak som Hitler og Heinrich Himmler.[trenger referanse] Ribbentrop var til å begynne med høyt ansett av Hitler og dette nevnes som eksempel på Hitlers manglende eller ustabile evne som menneskekjenner. Hitler mistet i løpet av krigen respekten for Ribbentrop.[16]:46-47 Ifølge Alan Bullock var utnevnelsen av Ribbentrop en av de «sletteste» Hitler gjorde til et høyt embete.[18]:266 William L. Shirer beskriver Ribbentrop som «udugelig og doven».[25]:322 Hitler unngikk rutinemessig å invitere Ribbentrop til selskapelige sammenkomster selv om han bodde vegg i vegg med rikskanselliet. Ribbentrop var ikke del av den innerste krets rundt Hitler, til forskjell fra rivalen Goebbels. I stedet ble Walther Hewel, Ribbentrops adjutant, som ble innviet i Hitlers tanker og nære krets.[16]:174

Ribbentrop ble mislikt var på grunn av metodene han brukte for å smiske seg inn på Hitler. Han snakket ofte med de som hadde sittet i møte med Hitler eller spist mat med han, og funnet ut av Førerens tanker. Dagen etter presenterte han det Hitler hadde sagt dagen før til Hitler, bare mer radikalt. Der Hitler sa grått, sa Ribbentrop dagen etter svart.[26] Bormann, Goebbels og Speer mente at Ribbentrop var et null.[16]

Hitler sa en gang dette: – Det er så greit med Ribbentrop, han er alltid så radikal. Alle de andre folkene mine, de kommer hit med problemene sine, de er engstelige og sier vi må være forsiktige. Med Ribbentrop er det motsatt. Han må jeg bremse – det er mye bedre.[26]

Herman Göring var mindre glad i von Ribbentrop: – Han kjøpte seg til et navn, giftet seg til en formue og svindlet seg til et embete.[27]

I 1934 ble han rådgiver for regjeringen i nedrustningsspørsmål (Außenpolitischer Berater und Beauftragter der Reichsregierung für Abrüstungsfragen) og i 1935 ble han befordret som ambassadør (Außerordentlichen und Bevollmächtigten Botschafter des Deutschen Reiches). I denne posisjonen fremforhandlet han den tysk-engelske marineavtalen. Ett år senere sluttet Tyskland og Japan Antikominternpakten, hvor Japan og Tyskland forpliktet seg til bekjempelse av den kommunistiske internasjonale.

Ribbentrop ble medlem av riksdagen i 1934. Hans «Büro Ribbentrop» (eller «Dienststelle») for «utenrikspolitisk informasjon» konkurrerte med både partiapparatet og med utenriksdepartementet, og Ribbentrop imponerte i denne rollen Hitler. Kontoret ble drevet for partiets midler.[19][17] Ribbentrop-kontoret ble bemannet av journalister, arbeidsledige forretningsmenn og partimedlemmer ambisjoner om karriere i diplomatiet. Ribbentrop hadde som Hitler en negativ holdning til den ordinære utenrikstjenesten.[18]:265

Antikominternpakten med Japan undertegnet han 25. november 1936. Den hadde et hemmelig tillegg om hvordan de skulle forholde seg ved et eventuelt angrep fra Sovjetunionen.[25]:322

Utsending til London

Ernst von Weizsäcker var statssekretær for Ribbentrop til 1943 og ble regnet som hjernen i utenriksdepartementet.[25] Her sammen med sønnen Richard von Weizsäcker (til venstre) som var assisterende forsvarsadvokat for faren ved rettsoppgjøret etter krigen. Richard von Weizsäcker og broren deltok som soldater ved invasjonen av Polen 1. september 1939.[28]

I 1935 ble Ribbentrop sendt til London som «gesandt i særlig misjon». Der fikk han på plass en flåteavtale med Storbritannia som gikk med på at den tyske flåten kunne være 35 % av den britiske.[15]:152

I 1936 ble Joachim von Ribbentrop utnevnt til tysk ambassadør i London, hans oppdrag var særlig å forhandle frem en britisk-tysk allianse, men han oppnådde bare å gjøre britisk UD mer mistenksom med sin arrogante oppførsel og merkelige forhandlingsteknikk som besto i å bølle med motstanderen.[trenger referanse] Göring kritiserte utnevnelsen av Ribbentrop som han mente ikke var kvalifisert. Ribbentrop hadde flere innflytelsesrike venner og bekjentskaper i Storbritannia. I Berlin antok man at Ribbentrop kjente Wallis Simpson.[25]:322

Ribbentrop hadde vide fullmakter og drev forhandlinger uten å koble inn den ordinære utenrikstjenesten noe som ledet til konflikt om myndighets- og ansvarsområde med utenriksdepartementet.[29]

Tysk utenriksminister

Konstantin von Neurath ble avsatt som utenriksminister 4. februar 1938 etter Blomberg-Fritsch-affæren og Ribbentrop overtok. Samtidig ble Wilhelm Keitel sjef for det nyopprettede Oberkommando der Wehrmacht.[29][15]:183 Ifølge Shirer var utrenskingene og omorganiseringen 4. februar 1938 et vendepunkt og en milepæl på Tysklands vei mot krigen.[25]:344 Da Ribbentrop kom tilbake til Berlin som ny utenriksminister ble Görings forhold til Hitler vanskeligere. Ribbentrop var slu og forsøkte å bli den nye stjernen hos Hitler. Ribbentrops suksess i London og Roma hadde gjort ham populær hos Hitler, mens Göring alltid så seg selv som nummer 2 i riket etter Hitler. Ribbentrop og Göring hadde svært ulike oppfatninger om utenrikspolitikken og Hitler brydde seg lite om den harde rivaliseringen mellom de to. Ribbentrop fulgte Hitler i ett og alt for å vinne hans gunst.[22]

Ribbentrop var 11. mars i lunsj hos Neville Chamberlain og lord Halifax i Downing Street, Winston Churchill var også til stede. Midt under lunsjen fikk en forvirret Chamberlain beskjed om Hitlers ultimatum til Østerrike (som ble annektert dagen etter). Ribbentrop skal ha forsøkt å trekke ut møtet lengst mulig for å hindre vertene i å foreta seg noe.[22]

I forbindelse med forhandlingene i München (september 1938) la Ribbentrop frem et forslag til forvarsallianse mellom Tyskland, Italia og Japan. Ribbentrop var i oktober i Roma for å overtale Mussolini til å signere avtalen. Ribbentrop argumenterte med at de måtte regne med krig med de vestlige demokratiene innen få år.[18]:369

Etter sovjetisk okkupasjon av Bessarbia og Nord-Bukovina i 1940 fryktet Hitler kunne rykke vestover og besette oljefeltene i Romania. Ribbentrop fikk i oppdrag å forsone Ungarn og Romania for å hindre at Ungarns territorielle krav i Transilvania ville føre til oppløsning av Romania som stat. Ribbentrop trakk opp en delelinje som de måtte godta og tilbød å garantere Romanias nye grenser. Tyskland hadde tolv divisjoner klare til å intervenere om nødvendig.[18]:451 Tidspunktet for invasjonen av Norge og Danmark fikk Ribbentrop vite om 2. april. Ribbentrop og Curt Bräuer hadde vært negative til Quisling og ble frustrert over at Hitler godkjente Quisling etter 9. april. Med den uklare situasjonen i Norge etter Quislings kupp reiste Vilhelm Hagelin 13. april til Berlin for å snakke med Ribbentrop, Rosenberg og Hitler. Ribbentrop sendte da Theodor Habicht til Oslo for å klare opp i situasjonen, kanskje for å erstatte Quisling med en mer føyelig person.[30]

I mars 1941 besøkte Japans utenriksminister Matsuoka Berlin og hadde der flere samtaler med Hitler og Ribbentrop. Hitler ønsket å få Japan med i krigen så tidlig som mulig, men mot Storbritannia og ikke Sovjetunionen. Ribbentrop gjorde det klart for Matsuoka at det var viktig med et angrep på Singapore.[18]:464

Münchenavtalen

Utdypende artikkel: Münchenavtalen

Édouard Daladier (mørk frakk og hatt i midten) reise fra München 30. september 1938. Ribbentrop til venstre med hatten i hånden. Karl von Eberstein i SS-uniform til høyre.
Fra forhandlingene 2. november 1938 i Wien der Ungarn fikk tildelt et område av Slovakia befolket for en stor del av madjarer. Fra venstre: František Chvalkovský (Tsjekkoslovakias utenriksminister), Galeazzo Ciano (Italias utenriksminister), Ribbentrop, og Kálmán Kánya (Ungarns utenriksminister)

Et par uker etter Anschluss kom Konrad Henlein til Berlin til hemmelig møte med Hitler, Ribbentrop og Rudolf Hess. Hitler instruerte Henlein om at det sudettyske partiet skulle reise krav som den tsjekkoslovakiske regjeringen ikke kunne godta. Ved et nytt hemmelig møte 12. mai 1938 fikk Henlein instrukser fra Ribbentrop om hvordan han skulle lure de britiske diplomatene og politikerne som Henlein straks skulle møte i London.[25]:382 Göring forsøkte i juli 1938, bak Ribbentrops rygg, å få til et besøk hos Chamberlain i London. Ribbentrop reagerte skarpt på Görings innblanding i hans domene. Göring hadde flere ganger før München-avtalen på egen kontakt med fremmede lands regjeringer, blant annet Polen.[22]:186

Under møtet mellom Hitler og Chamberlain i Berchtesgaden 15. september fikk (etter Hendersons ønske) Ribbentrop ikke delta i den private samtalen mellom.[25]:408 Nevile Henderson besøkte Göring 17. september for å be ham stanse Hitlers farlige aksjon mot Tsjekkoslovakia, en aksjon Ribbentrop ville støtte.[22]:186 Henderson hevdet at Göring sa rett ut til Hitler at Ribbentrop er en «forbrytersk tosk». Ernst von Weizsäcker skal ha vært urolig over Ribbentrops uansvarlighet.[22]:193

Under Sudetenkrisens klimaks i september 1938 var Himmler og Ribbentrop innstilt på krig, mens blant andre Göring prøvde å få Hitler en ordning i minnelighet. Hitler skal 29. september for Mussolini ha lagt frem konkrete planer for et lynangrep på Tsjekkoslovakia. I møte med britiske og franske statsministre i München la Mussolini frem et notat som utgangspunkt for forhandlingene. Utkast til notat ble laget dagen før av Neurath, Göring og Ernst von Weizsäcker som ville komme Ribbentrop (som de ikke stolte på) i forkjøpet, og notatet ble i hemmelighet overlevert Mussolini som fremla det som sitt eget. Dette «italienske» forslaget fortrengte Ribbentrops.[18]:363-368 Notatet fra Mussolini var eneste dagsorden for konferansen og dannet grunnlaget for Münchenavtalen. Ernst von Weizäcker, Ribbentrops statssekretær, var mot angrep på Tsjekkoslovakia og mente det ville lede til en tapt krig.[25]:404, 437 Forhandlingene i München var improvisert og uorganisert. Delegatene satt spredt i krets av lenestoler og det ble ikke tatt notater. Tyske styrker gikk inn i Sudetenland 1. oktober.[18]:363-368

Ribbentrop og Ciano fastsatte på egen hånd ny grense mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn i Wien 2. november slik at Ungarn ble tildelt en del av det sørlige Slovakia. Denne delen av Slovakia var på 19.425 km2 og hadde 5 millioner madjarske innbyggere og 272.000 etniske slovaker.[25][18]:363-368

Ribbentrop var i desember i Paris og undertegnet der en offentlig erklæring med utenriksminister Georges Bonnet. Erklæringen garanterte landenes felles grense spesielt at Tyskland avsto fra krav på Alsace-Lorraine. Ribbentrop hevdet senere at Bonnet hadde godtatt at Tsjekkoslovakia var en del av den tyske interessesfære og derfor ikke et tema mellom Tyskland og Frankrike. Bonnet avviste denne påstanden på det sterkeste.[18]:363-368 Shirer skriver at Ribbentrop hevdet at Bonnet hadde forsikret ham om at Frankrike ikke lenger var interessert i Øst-Europa, og at Tyskland derfor hadde frie hender spesielt når det gjaldt Tsjekkoslovakia og Polen.[25]:458

Oppløsningen av Tsjekkoslovakia

Se også: Böhmen-Mähren og Republikken Slovakia

President Emil Hácha avsatte tidlig i mars selvstyreregjeringene i Slovakia og Rutenia. Hitler tvang 13. mars de slovakiske lederne til å erklære uavhengighet. Hácha kom 13. mars til Berlin der han tryglet Hitler og Ribbentrop om å la restene av Tsjekkoslovakia være i fred. Sent på natt forsøkte Hácha, på Hitlers oppfordring, å ringe til Praha for å avklare situasjonen. Göring og Ribbentrop forsøkte å overtale Hácha til å ta en avgjørelse. Göring truet med å bombe Praha «for å fart på saken». Ribbentrop ble rasende da sentralbordet ikke lykkes med å få telefonforbindelse til Praha. Den aldrende Hácha besvimte og Theo Morell, Hitlers lege, ga ham en sprøyte så han kviknet til. Natt til 15. mars signerte Hácha det dokumentet som gjorde den siste rest av Tsjekkoslovakia til et tysk «protektorat» og samme kveld triumferte Hitler og Ribbentrop i Praha.[22]:197

Molotov–Ribbentrop-pakten

Utdypende artikkel: Molotov–Ribbentrop-pakten

Undertegnelsen av Molotov-Ribbentrop-pakten: Ribbentrop i midten (i sort rett bak Molotov), Molotov sittende, til høyre Josef Stalin. Andre verdenskrig begynte en uke senere ved Tysklands invasjon av Polen.

Storbritannia og Frankrike ga sikkerhetsgarantier til Polen og forhandlet med Sovjetunionen våren og forsommeren 1939. For Hitler var det vesentlig å hindre disse samtalene eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig talsmann for en hestehandel med Stalin. Forhandlinger om handelsavtale var allerede planlagt og Ernst von Weizsäcker, Ribbentrops statssekretær, sonderte med den sovjetisk legasjonen i Berlin. På grunn av sovjetisk motvilje stanset forhandlingen midtsommers og ble tatt opp igjen i slutten av juli. Ribbentrop forsøkte å få til forhandlinger direkte med Molotov. Britiske og franske militærdelegasjoner skulle til Moskva 11. august for å fortsette samtalene. Hitler sendte 20. august et telegram til Stalin og ba ham motta Ribbentrop 22. eller senest 23. august. Hitler fikk på forhånd tilsendt Molotovs utkast der Molotov tok forbehold om at det måtte utarbeides en særskilt protokoll der det konkret ble beskrevet hvordan Øst-Europa skulle deles opp i tyske og sovjetiske sfærer. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt.[18]:394-404

Ribbentrop innledet forhandlinger om handelsavtale med Sovjetunionen før han i august 1939 forhandlet og undertegnet den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten, også kalt Molotov–Ribbentrop-pakten.[31] I Sovjetunionen hadde det tidligere på sommeren 1939 vært misnøye med at forhandlingene skjedde via underordnete diplomater. Hitler bestemte derfor 14. august at Ribbentrop personlig skulle sluttføre forhandlingene med Molotov og Stalin. Fra 18. august var Ribbentrop i beredskap for å reise med fly til Moskva. Hitler hadde i utgangspunktet planlagt invasjon av Polen 26. august og avtalen med Moskva måtte være på plass før. Stalin oppfattet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Hitler ønsket å trekke demarkasjonslinjen midt i Latvia langs elven Daugava. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i sovjetisk og tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), sovjetisk kontroll over Bessarabia og Finland som sovjetisk interessesfære. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.[32]

Invasjonen av Polen

Utdypende artikkel: Felttoget i Polen i 1939

Kart over grensen mellom Sovjetunionen og Tyskland, signert av Stalin og Ribbentrop.

Onsdag 30. august utarbeidet den tyske regjeringen 16 detaljerte krav overfor Polen, blant annet krevde Tyskland å få tilbake Danzig. Ved midnatt møtte Ribbentrop Nevile Henderson, begge mistet selvbeherskelsen og ropte i ansiktet på hverandre. Ribbentrop leste opp de 16 punktene for Henderson, og hevdet at det ikke hadde noe formål å overlevere kravene til den polske ambassadøren Lipski fordi fristen allerede var overskredet. Ribbentrop hadde planlagt at forhandlingene mislykkes. Göring overleverte i hemmelighet skriftlig kopi av kravlisten til Henderson som leverte den videre til polske ambassadøren. Lipski møtte Ribbentrop kvelden 31. august klokken 18.30. Ribbentrop avviste Lipskis invitasjon til forhandling begrunnet med at Lipski ikke hadde alle fullmakter. Klokken 20.00 fikk SS-soldater kledd som polske til angrep på radiosenderen Gleiwitz. Klokken 21.00 kringkastet radioen i Berlin de 16 punktene i Hitlers «moderate» kravliste.[18]:412-413 Weizsäcker varslet 31. august Göring om at Ribbentrops uforsonlige holdning ville overbevise Hitler til bringe landet ut i en storkrig. Heinrich Fraenkels biografi over Göring fremstiller Ribbentrop som pådriver for krig, mens Göring forsøkte å finne en politisk løsning før Storbritannia erklærte krig 3. september.[22]:216-218

Tyskland invaderte Polen i grålysningen 1. september 1939. Ribbentrop mente på bakgrunn av sin kjennskap til britiske forhold at Storbritannia (som ved Sudetkrisen i 1938) ville gi etter og ikke stå ved sine løfter til Polen. Nevile Henderson, britisk ambassadør til Tyskland, overrakte 3. september Storbritannias ultimatum med krigserklæring som konsekvens. Hitler skal ha blitt rasende på Ribbentrop da det britiske ultimatum ble lagt frem.[16]:47 Ribbentrop anmodet 3. og 9. september Sovjetunionen om å innledet angrepet på Polen fra øst.[32]:38

Tyske og sovjetiske soldater sammen i forbindelse med den felles seiersparaden i Brest-Litovsk, september 1939.
Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-121-0011-20

Etter å ha erobret det østlige Polen tok Stalin 25. september initiativ til justering av avtalen av 23. august og Molotov la frem et forslag (eller krav) om at Litauen skulle tilfalle Sovjetunionen. Hitler gikk med på Stalins krav. Ribbentrop reiste 27. september til Moskva for andre gang og inngikk 28. september hemmelig avtale om endring av det hemmelige tillegget. Ribbentrop avholdt tre møter i Kreml 27-28. september og han hadde fullmakt til å godta alle Stalins krav og undertegne før han forlot Moskva.[18]:419 Endringen innebar at Litauen skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Lublin-distriktet og deler av Warszawa-distriktet skulle tilfalle Tyskland. I tillegg ble de enige om at etnisk tysk befolkning i de baltiske landene skulle forflyttes til Tyskland, mens etniske ukrainere og hviterussere i den tyskokkkuperte delen av Polen skulle flyttes østover til sovjetisk område. Mariampole-området skulle ifølge avtalen 28. september tilfalle Tyskland, men ble raskt okkupert av sovjetiske styrker. Molotov og Ribbentrop forhandlet i 1940 om økonomisk kompensasjon til Tyskland for den sovjetiske okkupasjonen av området.[32]:44

Ifølge Baldur von Schirach ble Hitler, som var uvitende om Europa og resten av verden, narret av Ribbentrop. Schirach skal høsten 1939 ha sagt at Tyskland ikke ville overleve krigen.[19]:217

Invasjonen av Sovjetunionen

Ribbentrop ble ikke involvert i forberedelsene til Operasjon Barbarossa og fikk vite om det nøyaktig tidspunkt like før angrepet begynte.[16]:175 Ribbentrop likte Stalin og var imot krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen i 1941.[trenger referanse] Sammen med Cecil von Renthe-Fink foreslo han i 1943 en europeisk konføderasjon med Berlin som sentrum.[trenger referanse]

Invasjonen av Frankrike

Våpenhvileavtalen etter slaget om Frankrike i 1940 ble undertegnet i Compiègneskogen på samme sted som Tyskland hadde undertegnet kapitulasjonen i 1918. Hitler, Göring, Ribbentrop, Keitel og Hess kom dit 21. juni og avsluttet forhandlingene 22. juni.[22]

Slutten av krigen

Ribbentrop sammen med Ante Pavelić (til venstre), Salzburg, juni 1941.
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-2008-0612-500 / CC BY-SA 3.0 DE

I 1943 arrangerte Goebbels intervju med utenlandske journalister uten å informere Ribbentrop som straks krevde at utenriksdepartementet skulle ha en observatør til stede. Etter intervjuet sørget Ribbentrop for at Goebbels' tirader ble forbudt, hvorpå Goebbels erklærte at Tyskland ikke hadde noen utenrikspolitikk (utenom sin militære styrker) og at utenriksdepartementet kunne stenges. Ribbentrop fikk beholde departementet sitt etter å ha tryglet Hitler. I 1943 brant de øverste etasjene av Ribbentrops hus etter britisk bombing. Skadene ble kamuflert med papp og kulisser.[33]

Folke Bernadotte skrev utførlig om sitt møte med Ribbentrop i 1945 i forbindelse med evakueringen «de hvite bussene».

I februar 1945 hadde han et møte med Folke Bernadotte som var på vei til Himmler for å forhandle om evakuering av danske og norske fanger i Tyskland. Ifølge Bernadottes nedtegnelser holdt da Ribbentrop et foredrag på over 1 time der han la frem sitt syn på bakgrunnen for krigen, nazismen, bolsjevismen og for krigens gang. Ribbentrop kommenterte også sin egen personlighet. Ifølge Bernadotte så Ribbentrop for seg en ny overenskomst med Sovjetunionen, slik at de to landene i fellesskap kunne herske over Europa. Ribbentrop fremholdt for Bernadotte at Tyskland hadde behandlet de okkuperte landene for mildt. Bernadotte konkluderte med at Ribbentrop var en nokså innskrenket mann med en latterlig fremtoning og han var forbløffet over at Ribbentrop hadde vært landets utenriksminister i så mange år. I et nytt møte med Bernadotte 21. februar uttalte Ribbentrop at han ikke vil hindre evakuering av fangene, men at Sverige selv måtte sørge for transporten. Bernadotte fikk inntrykk av at Hitler fortsatt holdt fast ved Ribbentrop og lyttet til det han hadde å si.[34][35]

Heinz Guderian fortalte Ribbentrop i februar 1945 at krigen var tapt. Ribbentrop sladret til Hitler som irettesatte Guderian og truet med dødsstraff for slikt forræderi.[36]

Første halvår 1945 sonderte han, uten resultat, via nøytrale land (Sverige, Sveits og Spania) muligheten for separat fred på vestfronten. Målet var å splitte alliansen mellom USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Til forskjell fra Himmlers sonderinger via Folke Bernadotte var Hitler kjent med Ribbentrops initiativ. Legasjonsråd Fritz Hesse reiste i februar 1945 til Stockholm med et dokument som bekreftet Hitlers intensjon om en mulig separat fred, andre diplomater ble sendt til Portugal og Sveits. I midten av mars ga Ribbentrop sonderingene.[37][16]:45 Etter Hitlers fødselsdag 20. april (da de fremste personene i regimet var samlet i bunkersen i Berlin) tok Ribbentrop med seg utenriksdepartementet til Schleswig-Holstein, dit også Himmler og RSHA dro. Göring reiste sørover til Berchtesgaden.[38]

Hitler utnevnte i sitt testamente Karl Dönitz til sin etterfølger som rikspresident, mens Arthur Seyss-Inquart ble utpekt som utenriksminister. Ribbentrop la dagen etter at han måtte fratre frem en kapitulasjonsplan der en tysk regjering Schleswig-Holstein skulle bli godkjent av de allierte og danne utgangspunktet for et nytt nasjonalt og nasjonalsosialistisk Tyskland.[36]:215, 264 [39]

I krigens siste skanse, i Førerbunkeren, ble han dårlig likt av Hitler og junkerne.

Nürnbergprosessen

Liket av Ribbentrop etter henrettelsen

Etter krigen ble han dømt under Nürnbergdomstolen for:[40]

  1. sammensvergelse mot freden
  2. forbrytelse mot freden
  3. krigsforbrytelser
  4. forbrytelser mot menneskeheten

Den tysk riksregjeringen ble definert som forbrytersk i likhet med SS.[40] Ribbentrop ble konkret anklaget for å ha lagt opp til angrepskrigen ved sin diplomatiske virksomhet. Ifølge Galeazzo Cianos dagbok uttalte Ribbentrop i møte i Salzburg 11. august 1939 at «Vi ønsker krig». Ribbentrop ble anklaget for å ha forberedt diplomatisk invasjonene av Danmark, Norge og Belgia blant annet gjennom kontakt med Vidkun Quisling. Ribbentrop skal 28. november 1941 ha foreslått angrep på USA og Storbritannia for den japanske ambassadøren. Ribbentrop skal ha foreslått å henrette alle allierte flygere som ble tatt til fange.[41][19]:66-67 Den sovjetiske aktor, Rudenko, la hovedansvaret for plyndring og ødeleggelse i Sovjetunionen på Göring, Ribbentrop og Alfred Rosenberg. Ribbentrop skal ha satt opp en egen bataljon ledet av en Waffen-SS major til å sikre verdigjenstander i de erobrede områdene i øst.[19]:92, 104

Ribbentrop hevdet at han til å begynne med sto på god fot med Himmler, at han ikke var anti-semitt og ikke hadde befattet seg særlig nazistisk ideologi. Ribbentrop hevdet at han hadde gjort alt for å unngå angrep på Polen.[19]:146-147 Alfred Rosenberg hadde noen norske venner på besøk i 1939, men navnet Quisling ifølge Ribbentrop selv betydde ingenting for ham den gangen. Han hevdet å bare kjenne til Dachau, Oranienburg og Theresienstadt konsentrasjonsleirer, og han oppfattet Theresienstadt som et aldershjem for jøder - under kryssforhør innrømmet Ribbentrop at han hadde ivret for sette i gang forfølgelse av jødene i Danmark. Ribbentrop hevdet at Hitlers plan var å flytte jødene fra Europa til Nord-Afrika. Ribbentrop nektet til å begynne med for at han hadde vært medlem av SS. Han fremholdt at han var trofast mot Hitler og utførte ordrene selv om han i noen tilfeller var uenig. Henrettelsen av 50 allierte flyoffiserer fra Stalag Luft III fikk han høre om i ettertid.[19]:151-152 Ribbentrop hevdet at han bare var et verktøy i Hitlers hender: han var trollbundet av Hitler som alene hadde ansvaret.[13]

Ribbentrop ble funnet skyldig på alle fire punkter. Domstolen konkluderte med at han hadde spilt en viktig rolle i planleggingen av angrepskrigen og at han hadde medvirket til et forbrytersk styre i de okkuperte områdene blant annet når det gjaldt utryddelsen av jøder.[40]

Dette[klargjør] var en oppgave han hadde overlatt til utenriksdepartementets «Dienststelle Martin Luther», ledet av en av hans ivrigste støttespillere gjennom mange år, naziembedsmannen Martin Luther.

For sin medvirkning til krigsutbruddet og deltakelse i holocaust ble Ribbentrop hengt 16. oktober 1946, samme dag som ni andre dødsdømte fra Nürnberg.[40][42]

Hans memoarer, Zwischen London und Moskau, nedskrevet i fengsel og utgitt av hans enke, utkom i 1953.[21]

Referanser

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ I was the Nuremberg jailer (1st American edition)[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Nuremberg Trials Project[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «DECRETO concediendo el Collar de la Orden de Isabel la Catolica a Su Excelencia el Ministro de Negocios Extranjeros del Imperio Alemán, don Joaquín von Ribbentrop», hefte 144, side(r) 2808, publisert i Boletín Oficial del Estado, utgitt 24. mai 1939[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ BOE ID BOE-A-1939-4203[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 513[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ BOE ID BOE-A-1940-5715[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105009. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Bloch, Michael (2003). Ribbentrop. London: Hachette/Crown. 
  14. ^ Elson, Robert T. (1979). Forspillet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  15. ^ a b c d Hegner, H.S. (1961). Det tredje rike 1933-1945. Oslo: Aschehoug. 
  16. ^ a b c d e f g h Bahnsen, Uwe (1976). Førerbunkeren: det tredje rikets siste dager. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203084923. 
  17. ^ a b c Steffahn, Harald (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. ISBN 8251612586. 
  18. ^ a b c d e f g h i j k l m n Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
  19. ^ a b c d e f g h i Berg, Frederick (1946). Nürnberg-prosessen fra uke til uke. Oslo: Mortensen. 
  20. ^ https://www.washingtonpost.com/archive/entertainment/books/1993/07/11/hitlers-visionary-fool/419597a4-01c1-4e76-98a9-5a89f1a5c87c/
  21. ^ a b c d e «Hitler's visionary fool». Washington Post. 11. juli 1993. «Ribbentrop was not merely a stooge, that he was indeed Hitler's most reliable "yes-man," and that "he did possess a gift which endeared him enormously to Hitler: that of taking some half-formed idea of the Fuhrer and elaborating it, in the course of a discussion, into some grand vision. He was a music maker and dreamer of dreams."» 
  22. ^ a b c d e f g h i j Fraenkel, Heinrich (1963). Hermann Göring. [Oslo]: Nasjonalforl. 
  23. ^ «BOOK REVIEW / Bookshop Window: Ribbentrop - Michael Bloch: Bantam,». The Independent (på engelsk). 19. mars 1994. Besøkt 17. mars 2019. «This might be the definitive biography of that great opportunist of Nazism, Joachim von Ribbentrop.» 
  24. ^ a b c d e f Just, Carl (1939). Krigens menn: deres liv og karriére. Oslo: Blix. 
  25. ^ a b c d e f g h i j k l m n Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  26. ^ a b Rees, Lawrence The Nazis: A Warning From History, New Press: London, 1997 side 95
  27. ^ Synder, Louis Encyclopedia of the Third Reich, New York: McGraw-Hill, 1976 side 295
  28. ^ Dag og Tid, 6. februar 2015.
  29. ^ a b Thue, Elisabeth (1994). Nobels fredspris - og diplomatiske forviklinger: tysk-norske forbindelser i kjølvannet av Ossietzky-saken. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. 
  30. ^ Hewins, Ralph (1966). Quisling: profet uten ære. Oslo: Store Bjørn. 
  31. ^ Wasberg, Gunnar Christie (1923-2015) (1967). Den annen verdenskrig: en kort oversikt. Oslo: Olaf Norli. 
  32. ^ a b c Baalsrud, Terje (1990). Stalin-Hitler pakten og de baltiske staters skjebne. [Bergen]: Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter. ISBN 8274710134. 
  33. ^ Ringsted, Henrik V. (1945). Omkring Tysklands fall. Oslo: EKKO. 
  34. ^ Bernadotte, Folke (1945). Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger. Oslo: Gyldendahl. s. 29-33. 
  35. ^ Scharffenberg, Johan (1958). Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945: Trevor-Ropers angrep på Bernadotte. Oslo: Tanum. s. 36. 
  36. ^ a b Trevor-Roper, H.R. (1948). Hitlers siste dager. Oslo: Mortensen. 
  37. ^ Bezymenskij, Lev (1969). Slik døde Hitler: ukjente dokumenter fra sovjetrussiske arkiver. Oslo: Aschehoug. 
  38. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105769. 
  39. ^ Bezymenskij, Lev (1969). Slik døde Hitler: ukjente dokumenter fra sovjetrussiske arkiver. Oslo: Aschehoug. 
  40. ^ a b c d Verden i bilder. Oslo: Norsk faglitteratur. 1955. 
  41. ^ Ciano, Galeazzo (1947). Cianos dagbok 1939-1943. Oslo: Aschehoug. s. 111. 
  42. ^ Kiilerich, Ole (1967). Seieren. [Oslo]: Norsk kunstforlag. 

Eksterne lenker

Forgjenger  Tysklands utenriksminister
1938–1945 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joachim_von_Ribbentrop&oldid=19276854»