Hopp til innhold

Wilhelm Redieß: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 35: Linje 35:
I mars [[1941]] kom det inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, noe som førte til at Redieß implementerte ''[[Lebensborn]]-programmet'' i Norge. Programmet oppmuntret til å få barn av den ariske rasen og var vanligvis rettet mot SS-enheter. Til sammen ble det født 8 000 barn i Norge under Lebensborn, noe som gjorde Norge til det landet etter Tyskland med flest registrerte fødsler av «ariske» barn under andre verdenskrig.{{tr}}
I mars [[1941]] kom det inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, noe som førte til at Redieß implementerte ''[[Lebensborn]]-programmet'' i Norge. Programmet oppmuntret til å få barn av den ariske rasen og var vanligvis rettet mot SS-enheter. Til sammen ble det født 8 000 barn i Norge under Lebensborn, noe som gjorde Norge til det landet etter Tyskland med flest registrerte fødsler av «ariske» barn under andre verdenskrig.{{tr}}


====Kapitulasjon og selvmord====
Terboven og [[Franz Böhme]] reiste 3. mai 1945 til [[Flensburg]] der den [[Flensburg-regjeringen|siste rest av Tysklands sentralregjering]] under ledelse av [[Karl Dönitz]] holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. [[Lutz Schwerin von Kosigk]] ville kapitulere uten kamp.<ref name="Terboven" />{{rp|295}}
Terboven og [[Franz Böhme]] reiste 3. mai 1945 til [[Flensburg]] der den [[Flensburg-regjeringen|siste rest av Tysklands sentralregjering]] under ledelse av [[Karl Dönitz]] holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. [[Lutz Schwerin von Kosigk]] ville kapitulere uten kamp.<ref name="Terboven" />{{rp|295}}


Sideversjonen fra 22. mar. 2019 kl. 10:10

Wilhelm Redieß
Foto Henriksen & Søn 1941 (Nasjonalbiblioteket)
Født10. okt. 1900Rediger på Wikidata
Heinsberg
Død8. mai 1945Rediger på Wikidata (44 år)
Skaugum
Skuddsår
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Riksdagen (1933-1945)
  • delegat i Prøyssens parlament Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[1]
NasjonalitetTyskland
Medlem avSturmabteilung
Schutzstaffel[1]
UtmerkelserJernkorset
Æreskorset
NSDAPs partimerke i gull
NSDAP tjenestemedalje
Ehrenwinkel der Alten Kämpfer
TroskapNazi-Tyskland
Militær gradObergruppenführer, politigeneral
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig
Wilhelm Redieß på Commons

Friedrich Wilhelm Redieß eller Rediess (født 10. oktober 1900 i Heinsberg, død 8. mai 1945 på Skaugum i Asker) var en tysk SS-offiser og elektrotekniker. Han var Höherer SS- und Polizeiführer (SS- og politisjef) i Norge under Tysklands okkupasjon i andre verdenskrig fra 22. juli 1940 til han tok sitt eget liv ved den tyske kapitulasjon i Norge. I SS hadde han graden Obergruppenführer som tilsvarte general i hæren.[2]

Tidlig liv

Redieß ble født i Heinsberg, Rhinland i Det tyske keiserrike som sønn av en domstolsansatt.[3] Etter skole og utdannelse ble han elektrotekniker.[4] I juni 1918 ble han kalt inn i den tyske hæren, hvor han tjenestegjorde som infanterist inntil slutten på første verdenskrig i november 1918.[trenger referanse] Deretter jobbet han igjen som elektriker til han mistet jobben som følge av depresjonen i 1929. Han meldte seg inn i nazipartiet NSDAP i 1924. Han ble medlem av SS i 1929.[5]

I mai 1925 ble Redieß med i SA, og i desember 1925 ble han godkjent som medlem i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti. I 1927 ledet han et SA-kompani i Düsseldorf hvorpå han sammen med sin enhet ble overført til SS i 1930. Som følge av dette fikk han hyppige forfremmelser, og fikk grad av Generalløytnant (SS-Gruppenführer) i 1935.

Andre verdenskrig

Wilhelm Koppes krangel med Redieß om betaling for avliving av 1558 pasienter i Øst-Prøyssen er kjent for ettertiden ved byråkratisk korrespondanse.

Øst-Prøyssen

Fra juni 1938 til juni 1940 var han HSSPF i Øst-Prøyssen.[6] I starten av krigen hadde Redieß ansvaret for å implementere Raselovene fra Nürnberg i Preussen, hvor han overvåket deportasjonene av jødene fra Østpreussen.[trenger referanse]

Fra 21. mai til 8. juni 1940 ble 1558 psykiatriske pasienter fra Allenberg, Kortau og Tapiau drept etter avtale mellom SS-sjef Wilhelm Koppe i Reichsgau Wartheland og Redieß. Bakgrunnen for drapene var en avtale mellom Redieß og gauleiter Erich Koch om at SS kunne bruke et tomt sykehus mot at de avlivet de psykiatriske pasientene. Da Redieß var i Poznan fikk han tilfeldigvis høre av Koppe hvordan Lange-kommandoen hadde avlivet et stort antall pasienter i Wartheland, ba Redieß om å få låne Lang og hans folk til jobben. Avtalen ble godkjent av Himmler. Førti pasienter om gangen ble stuet inn i en lastebil («gassvogn»), drept med gass fra en beholder og likene deretter dumpet i massegraver. Hvor tur med gassvognen tok omtrent tre timer. Avlivingsarbeidet ble utført i Soldau (polsk: Działdowo) av en kommando under ledelse av Herbert Lange. Fanger fra Soldau konsentrasjonsleir måtte grav massegravene og ble deretter skutt og dumpet i graven. Koch inspiserte selv massegraven en gang. Otto Rasch, som drev Soldau konsentrasjonsleir, betalte Herbert Lange 2000 mark ved ankomst til å dekke kostnaden ved arbeidet. Redieß skulle betale 10 Reichsmark for hvert drap. Både Redieß og hans etterfølger Jakob Sporrenberg var sene med utbetalingen og saken er kjent i ettertid ved at brev om saken sirkulerte i byråkratiet. Drapene ble i korrespondansen omtalt som «evakuering». Sporrenberg videresendte kravet fra Koppe til Redieß' nye kontor i Oslo. I et brev til Himmlers hovedkontor erkjente Redieß at han hadde bestilt drapene, men at han ikke hadde tatt Koppes faktura alvorlig fordi drapene ble utført til fordel for det tyske riket og ikke for SS i Øst-Prøyssen. Redieß skrev også at Koch ikke hadde betalt for drapene. I februar 1941 gjentok Koppe kravet og fremholdt at Koch hadde gått med på å betale for kostnadene med avlivingen og at Redieß derfor måtte ha mottatt pengene.[7][8][9]

Norge

Wilhelm Rediess var sjef for det tyske SS i Norge under andre verdenskrig (Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) Nord) fra 19. juni 1940 til han begikk selvmord 8. mai 1945. Uniformen har gradtegn for SS-Gruppenführer (generalløytnant), en rang han hadde da han kom til Norge. I november 1940 ble Rediess forfremmet til General der Polizei og SS-Obergruppenführer, i juli 1944 ble han General der Waffen-SS.[10]
Foto: Henriksen & Søn, 1941 / Nasjonalbiblioteket

Som en direkte følge av sitt initiativ i Øst-Prøyssen ble Redieß gitt kommandoen av SS-enhetene i Norge, med tittel Höherer SS- und Polizeiführer Nord, som belønning.[trenger referanse] Han ble HSSPF i Norge etter at forgjengeren Fritz Weitzel ble drept i bombeangrep i Düsseldorf. Som SS- og politisjef var han direkte underordnet SS-sjef Heinrich Himmler, men var lojal mot Josef Terboven som han trolig adlød eller var enig med. I kraft av sin stilling var han fryktet i Norge.[11][12][13] På grunn av Terbovens dominans var SS og politiet mindre uavhengige enn i andre okkuperte land som Nederland og fungerte i stor grad som Terbovens apparat for undertrykking. Til gjengjeld fikk Redieß det norske politiet til disposisjon gjennom Politidepartementet og Jonas Lie.[14] Terboven bestemt 25. oktober 1940 at alle viktige tiltak av fra norsk politis side måtte godkjennes av Redieß.[15]

Redieß delte bolig med Terboven på Skaugum, mens begges familier var i Tyskland.[16] På Skaugum bodde også Terbovens sekretærer og sjåførene for Terboven og Redieß.[17]:122 Redieß og Terboven hadde først kontor i stortingsbygningen, i februar 1945 flyttet de av sikkerhetsgrunner til Handelsgymnasets bygg som var ledig etter at Wehrmacht hadde flyttet til Lillehammer.[17]:292

Redieß var øverste leder (Gerichtsherr) for SS- und Polizeigericht Nord som var virksom første gang i mars 1942. Terboven kunne benåde nordmenn dømt av denne retten. Dødsdommene ble bekreftet av Redieß før de ble fullbyrdet. Dette var på samme måte som krigsretten en militær domstol som skulle følge den tyske militære straffeloven. Til forskjell fra sivile domstoler var den ikke uavhengig, men underlagt jursidiksjonssjefen Redieß. Han sto for tiltalen, innkalte domstolen, stadfestet dommen og bestemte iverksetting av straffen.[18][19][17]:229-230 Terboven ga i september 1941 (i forbindelse med unntakstilstanden i Oslo) domstolen utvidete oppgaver og ved å bruke SS-domstolen slapp Terboven å blande inn Wehrmacht. Overtredelse av Terbovens forordninger skulle etter dette føres for denne SS-domstolen. Bakgrunnen for endringen var samarbeidsproblemer med Wehrmacht om bruk av krigsretten.[20]

Heinrich Fehlis' direkte overordnete var Reinhard Heydrich og senere Ernst Kaltenbrunner, i Norge var Fehlis samtidig underlagt Terboven og Redieß.[21] Gestapo i Norge var også underlagt Redieß.[13] Redieß var skeptisk til hirden som organisasjon og gikk etter hvert med på å la deler av hirden få våpenopplæring men uten fast bevæpning.[22]

Redieß anså Rolf Jørgen Fuglesang som leder for den tyskfiendtlige fraksjon i Nasjonal Samling, ifølge en hemmelig rapport til Himmler i desember 1944.[23] Fulgesang mente at Redieß var svak og dum. Redieß slo hardt ned på tendenser til mismot og ordresvikt i egne rekker.[24] Reidar Hedemann beskriver Redieß som en enkel sjel med forestillinger om å utvikle sprengstoff som kunne vinne krigen for Tyskland. Terboven ga direkte ordrer til Fehlis uten at Redieß grep inn. Mot slutten av okkupasjonen var det store motsetninger mellom Terboven og Fehlis, og Redieß formidlet da ordren fra Terboven til SD.[25] Hans Fredrik Dahl beskriver Redieß som en passiv og søvnig type.[26]

På Elverum ble det opprettet en SS-skole som Redieß besøkte dagen etter angrepet på Sovjetunionen. Under festlighetene på kvelden holdt han en oppildnende tale om bolsjevismen og nevnte blant annet at Sovjetunionen hadde forsynt seg av finske territorium. Redieß uttrykte forventning til norske SS-menn skulle delta i væpnet kamp mot bolsjevismen. Overfor Finn H. Kjelstrup, sjefen for Den norske legion, gikk han inn for at opplæringen i legionen skulle skje i Tyskland. Etter opplæring skulle soldatene overføres til midt- eller sør-fronten i Sovjetunionen. Falkenhorst hadde avslått å sette legionen inn i Finland.[27]

I august 1941 ga han ordre om at private radioapparater i store deler av landet skulle leveres inn. Hans Fredrik Dahl antar at Quisling sto bak denne aksjonen eller presset på for å få den gjennomført.[28] I forbindelse med unntakstilstand ble radioapparatene også i Oslo-området inndratt. Redieß mente inndragningen var militært nødvendig. Terboven avslå benådning for Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm 10. september 1941, Redieß beordret da henrettelsen gjennomført samme dag.[17]:181-183 Det er noe uklart hvem som tok initiativet til deportasjon av de norske jødene, men Redieß var sammen med Terboven, Fehlis, Quisling og Karl Marthinsen med i diskusjonen.[17]:234

Blant de tyske topplederne i Norge var Redieß denne eneste Sverre Riisnæs pleide omgang med privat. Riisnæs' kone skal ha påvirket Redieß til å løslate bekjente. Redieß var generelt taus og reservert overfor nordmenn og hadde liten kontaktflate i det norsk samfunnet.[29]

I mars 1941 kom det inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, noe som førte til at Redieß implementerte Lebensborn-programmet i Norge. Programmet oppmuntret til å få barn av den ariske rasen og var vanligvis rettet mot SS-enheter. Til sammen ble det født 8 000 barn i Norge under Lebensborn, noe som gjorde Norge til det landet etter Tyskland med flest registrerte fødsler av «ariske» barn under andre verdenskrig.[trenger referanse]

Kapitulasjon og selvmord

Terboven og Franz Böhme reiste 3. mai 1945 til Flensburg der den siste rest av Tysklands sentralregjering under ledelse av Karl Dönitz holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Lutz Schwerin von Kosigk ville kapitulere uten kamp.[17]:295

Han begikk selvmord ved skyting da det tyske riket kollapset i Norge den 8. mai 1945. Hans levninger ble ødelagt da Rikskommissær Josef Terboven detonerte rundt femti kilo dynamitt i en bunker i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskap hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10-20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 ble likrestene undersøkt nøye for å faststlå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at var hans lik.[30][17]:14-15 Franz Böhme kapitulerte, som øverstkommanderende for Wehrmacht i Norge, for de allierte 8. mai. De gjenværende SS-folkene og tyske politifolk i Norge sto i utgangspunktet ikke under Franz Böhmes kommando.[11]

Bilder

Referanser

  1. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 344
  3. ^ Nøkleby, Berit (28. september 2014). «Wilhelm Rediess». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 20. mars 2019. 
  4. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 344
  5. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 344
  6. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 344
  7. ^ Burleigh, M. (1994): Death and Deliverance: “Euthanasia” in Germany c. 1900-1945. Cambridge, Cambridge University Press.
  8. ^ Friedlander, H. (2000). The origins of Nazi genocide: From euthanasia to the final solution. University of North Carolina Press, s. 139.
  9. ^ Montague, P. (2012). Chelmno and the Holocaust: The History of Hitler's First Death Camp. University of North Carolina Press.
  10. ^ Om Wilhelm Rediess i Norsk biografisk leksikon
  11. ^ a b Diesen, Einar (1977). Maidagene '45. [Oslo]: Norsk kunstforl. ISBN 8290069804. 
  12. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 344
  13. ^ a b Kraglund, Ivar (1987). Hjemmefront. Oslo: Aschehoug. s. 49. ISBN 8203111440. 
  14. ^ Clemmesen, M. H., & Faulkner, M. S. (2013). Northern European Overture to War, 1939-1941: From Memel to Barbarossa. Brill, s. 394.
  15. ^ Emberland, T. (2019): Stutthof-eksperimentet. Historisk tidsskrift, 98(01), 26-48. «Som tysk politisjef hadde Himmler stor innflytelse over det norske politiet. I september 1940 ble det opprettet et eget politidepartement ledet av Jonas Lie, hans mest betrodde norske samarbeidspartner. Dette var et institusjonelt arrangement uten sidestykke i det tysk-okkuperte Europa. Et annet avgjørende skritt ble også tatt den 25. oktober 1940, da Terboven gav ordre om at alle viktige tiltak fra norsk politi side måtte sanksjoneres av HSSPF Wilhelm Redieß.»
  16. ^ Dahl (1992) s. 226
  17. ^ a b c d e f g Nøkleby, Berit (1992). Josef Terboven: Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205202214. 
  18. ^ Nøkleby, Berit (1986). Holdningskamp. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111440. 
  19. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 74
  20. ^ Nøkleby, Berit (1996). Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205221731. 
  21. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 92
  22. ^ Dahl (1992) s. 448-456
  23. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 126
  24. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 344-345
  25. ^ Hedemann, Reidar (1946). Gestapo i Norge: mennene, midlene og metodene. Oslo: Gyldendal. s. 32. 
  26. ^ Dahl (1992) s. 226
  27. ^ Fjørtoft, Kjell (1993). Veien til Østfronten: krigens mange ansikter. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205209677. 
  28. ^ Dahl (1992) s. 232
  29. ^ Ringdal, Nils Johan (1989). Gal mann til rett tid: NS-minister Sverre Riisnæs : en psykobiografi. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203161103. 
  30. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 345

Litteratur

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wilhelm_Redieß&oldid=19284937»