Hopp til innhold

Hans Latza: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 17: Linje 17:
==Rettsoppgjøret==
==Rettsoppgjøret==
{{sitat|Jeg kunne ikke tenke meg muligheten av at Hitler ville gitt meg et oppdrag som kunne stride mot mine plikter som dommer.|align=right|Hans Latza (i retten, 20. februar 1947)<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947-02-20 | tittel = Arbeiderbladet 1947.02.20 | utgivelsessted = Norge;Oslo;;Oslo;;;; | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19470220_60_43_1 | side = }} </ref>}}
{{sitat|Jeg kunne ikke tenke meg muligheten av at Hitler ville gitt meg et oppdrag som kunne stride mot mine plikter som dommer.|align=right|Hans Latza (i retten, 20. februar 1947)<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947-02-20 | tittel = Arbeiderbladet 1947.02.20 | utgivelsessted = Norge;Oslo;;Oslo;;;; | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19470220_60_43_1 | side = }} </ref>}}
Ved rettsoppgjøret etter krigen argumenterte Latza med at SS-domstolen var en regulær krigsdomstol i likhet med Wehrmachts domstoler, noe som ble akseptert i Norge. Han ble tiltalt for fire dødsdommer avsagt ved [[standrett]] etter drapet på [[Karl Marthinsen]]. Latza bla i mars 1947 dømte til 15 års fengsel fordi han ifølge retten visste at dødsdommene mot overlege [[Haakon Sæthre]] og advokat [[Jon Vislie]] var represalier. Dommen ble opphevet av høyesterett og påtalemakten førte saken på nytt for lagmannsretten med andre dommere. Høyesterett forkastet i [[1948]] påtalemaktens anke med begrunnelsen at den ikke var i strid med folkeretten. SS-domstolens virke i seg selv ble ikke ansett som kriminelt.<ref name="Andenes" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947-03-13 | tittel = Arbeiderbladet 1947.03.13 | utgivelsessted = Norge;Oslo;;Oslo;;;; | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19470313_60_61_1 | side = }} </ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Judges Against Justice: On Judges When the Rule of Law is Under Attack|etternavn=Graver|fornavn=Hans Petter|utgiver=Springer|år=2016|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>Graver, H. P. (2015). Judges in Special Courts. In Judges Against Justice (pp. 151-157). Springer, Berlin, Heidelberg.«Latza was first found guilty of murder, but the conviction was overturned by the Supreme Court on appeal. Naturally, the Norwegian court did not consider whether it was an offence in itself for Latza to accept the position as a judge in a German special court. But the practice of the special courts was not regarded as a war crime as such, despite the fact that they submitted nationals of the occupied countries to a denial of what is normally regarded as fundamental to a fair trial.»</ref> Graver mener Latza i henhold til internasjonal rettspraksis kunne vært dømt for det som ble bevist i lagmannsretten.<ref name="Graver2013" />
Ved rettsoppgjøret etter krigen argumenterte Latza med at SS-domstolen var en regulær krigsdomstol i likhet med Wehrmachts domstoler, noe som ble akseptert i Norge. Han ble tiltalt for fire dødsdommer avsagt ved [[standrett]] etter drapet på [[Karl Marthinsen]]. Latza bla i mars 1947 dømte til 15 års fengsel for overlagt drap fordi han ifølge retten visste at dødsdommene mot overlege [[Haakon Sæthre]] og advokat [[Jon Vislie]] var represalier. Dommen ble opphevet av høyesterett og påtalemakten førte saken på nytt for lagmannsretten med andre dommere. Høyesterett forkastet i [[1948]] påtalemaktens anke med begrunnelsen at den ikke var i strid med folkeretten. SS-domstolens virke i seg selv ble ikke ansett som kriminelt.<ref name="Andenes" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947-03-13 | tittel = Arbeiderbladet 1947.03.13 | utgivelsessted = Norge;Oslo;;Oslo;;;; | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19470313_60_61_1 | side = }} </ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Judges Against Justice: On Judges When the Rule of Law is Under Attack|etternavn=Graver|fornavn=Hans Petter|utgiver=Springer|år=2016|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>Graver, H. P. (2015). Judges in Special Courts. In Judges Against Justice (pp. 151-157). Springer, Berlin, Heidelberg.«Latza was first found guilty of murder, but the conviction was overturned by the Supreme Court on appeal. Naturally, the Norwegian court did not consider whether it was an offence in itself for Latza to accept the position as a judge in a German special court. But the practice of the special courts was not regarded as a war crime as such, despite the fact that they submitted nationals of the occupied countries to a denial of what is normally regarded as fundamental to a fair trial.»</ref> Graver mener Latza i henhold til internasjonal rettspraksis kunne vært dømt for det som ble bevist i lagmannsretten.<ref name="Graver2013" />


Latza argumenterte ved rettsoppgjøret med at han egentlig ikke var ansvarlig for den domstolen han ledet. Latza sa at domstolen ikke var uavhengig, men var underlagt Redieß som reiste tiltale, sammenkalte retten, stadfestet dommen, og bestemte når straffen skulle fullbyrdes. Det er uklar om Redieß eller Latza utpekte meddommerne. Latza hevdet etter krigen at han forsøkte å påvirke sakene og få tiltale frafalt. Folk som overlevde rettssaker beskriver behandlingen i retten som mindre betryggende og rettferdig enn Latza ga inntrykk av, skriver [[Berit Nøkleby]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Nøkleby, Berit | utgivelsesår = 1996 | tittel = Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945 | isbn = 8205221731 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010072003006 | side = }} </ref> Ifølge [[Egil Ulateig]] var Latza ulykkelig over å måtte avsi så mange dødsdommer.<ref name="Ulateig" />
Latza argumenterte ved rettsoppgjøret med at han egentlig ikke var ansvarlig for den domstolen han ledet. Latza sa at domstolen ikke var uavhengig, men var underlagt Redieß som reiste tiltale, sammenkalte retten, stadfestet dommen, og bestemte når straffen skulle fullbyrdes. Det er uklar om Redieß eller Latza utpekte meddommerne. Latza hevdet etter krigen at han forsøkte å påvirke sakene og få tiltale frafalt. Folk som overlevde rettssaker beskriver behandlingen i retten som mindre betryggende og rettferdig enn Latza ga inntrykk av, skriver [[Berit Nøkleby]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Nøkleby, Berit | utgivelsesår = 1996 | tittel = Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945 | isbn = 8205221731 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010072003006 | side = }} </ref> Ifølge [[Egil Ulateig]] var Latza ulykkelig over å måtte avsi så mange dødsdommer.<ref name="Ulateig" />

Sideversjonen fra 24. mar. 2019 kl. 16:25

Hans Latza
Født6. juni 1908[1]Rediger på Wikidata
Død1975Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseDommer Rediger på Wikidata
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Tyskland

Hans Paul Helmut Latza (født 6. juni 1908, død 1975) var tysk SS-offiser (Obersturmbannführer), jurist og dommer. Latza var medlem av nazipartiet NSDAP og ble medlem av Waffen-SS i 1933. Han dømte under andre verdenskrig mange nordmenn til døden. Latza ble frikjent ved rettsoppgjøret etter krigen.[2][3][4]

SS-dommer

Han begynte i SD i 1936 og kom til Norge rett etter at landet var okkupert av Tyskland.[5]

Han var SS-dommer i München (1939-1940), Praha i 1940 og i Oslo fra 1940 til 1945. Han var fra oktober 1940 hoveddommer ved SS- und Polizeigericht Nord i Oslo med ansvar for mer enn 25 dødsdommer mot nordmenn (inkludert Iacob D. Sømme[6]), i alt 33 dødsdommer (127 nordmenn i følge Graver[2]). De første månedene av okkupasjonen var dr.juris. Günther Reinecke hoveddommer.[7][8][3]

SS-sjef Wilhelm Redieß var Latzas overordnete i Norge.
Foto: Henriksen & Steen, 1941/ Nasjonalbiblioteket

Domstolen Latza ledet var kjent for strenge straffer og hyppig bruk av dødsstraff. SS-sjef Wilhelm Redieß var domstolens øverste leder (Gerichtsherr) og måtte stadfeste dommene. Josef Terboven kunne benåde i saker mot nordmenn, ifølge Latza var Terboven generelt mot benådning.[7][8][3]

Latza giftet seg i 1944 med en norsk kvinne.[8][3]

Etter en britisk aksjon mot Svalbard i 1943 ble hundre (41 i følge Ulateig[4]) norske borgere i britisk uniform tatt til fange. Da Terboven ville henrette alle skal Latza ha protestert og sagt at de var krigsfanger etter folkeretten.[7] Terboven la saken frem for Hitler personlig og fangene fra Svalbard ble sendt til Tyskland som krigsfanger.[4] I saken mot Ottar Lie dømte Latza etter en eldre og opphevet paragraf som ga strengeste straff. Berit Nøkleby skriver at den strenge straffen var politisk motivert fordi Lie var kommunist.[3] I januar 1943 dømte han ti personer fra Kristiansand i den såkalte Eichinger-gruppen til døden. Flere engasjerte seg for å dem benådet inkludert NS-fylkesfører Hæreid i Agder og Fridtjof Heyerdahl i Røde Kors. Latza skal etter flere forsøk ha fått Terboven til å godta benådning.[9]

På høsten 1944 begynte Sipo på egen hånd å henrette motstandsfolk uten noen form for domstolsbehandling, dette var i henhold til «Führerbefehl» om at domstolene i okkuperte land skulle innstille sin virksomhet. Det tyske regimet mente dette var mer egnet til å sette skrekk i folk. Slik administrativ dødsstraff var klart i strid med folkeretten, og Latza skal ha protestert mot ordningen.[10] Domstolen tok opp igjen arbeidet våren 1945. Latza avsa den siste dommen 30. april og Latza arbeidet 1. mai 1945 med nye saker.[7][8][3] Ifølge Ulateig var det særlig Roald Dysthe som hadde påvirket Latza til å hjelpe nordmenn i fare for å bli dømt.[4]

Rettsoppgjøret

Jeg kunne ikke tenke meg muligheten av at Hitler ville gitt meg et oppdrag som kunne stride mot mine plikter som dommer.

Hans Latza (i retten, 20. februar 1947)[11]

Ved rettsoppgjøret etter krigen argumenterte Latza med at SS-domstolen var en regulær krigsdomstol i likhet med Wehrmachts domstoler, noe som ble akseptert i Norge. Han ble tiltalt for fire dødsdommer avsagt ved standrett etter drapet på Karl Marthinsen. Latza bla i mars 1947 dømte til 15 års fengsel for overlagt drap fordi han ifølge retten visste at dødsdommene mot overlege Haakon Sæthre og advokat Jon Vislie var represalier. Dommen ble opphevet av høyesterett og påtalemakten førte saken på nytt for lagmannsretten med andre dommere. Høyesterett forkastet i 1948 påtalemaktens anke med begrunnelsen at den ikke var i strid med folkeretten. SS-domstolens virke i seg selv ble ikke ansett som kriminelt.[10][12][13][14] Graver mener Latza i henhold til internasjonal rettspraksis kunne vært dømt for det som ble bevist i lagmannsretten.[2]

Latza argumenterte ved rettsoppgjøret med at han egentlig ikke var ansvarlig for den domstolen han ledet. Latza sa at domstolen ikke var uavhengig, men var underlagt Redieß som reiste tiltale, sammenkalte retten, stadfestet dommen, og bestemte når straffen skulle fullbyrdes. Det er uklar om Redieß eller Latza utpekte meddommerne. Latza hevdet etter krigen at han forsøkte å påvirke sakene og få tiltale frafalt. Folk som overlevde rettssaker beskriver behandlingen i retten som mindre betryggende og rettferdig enn Latza ga inntrykk av, skriver Berit Nøkleby.[15] Ifølge Egil Ulateig var Latza ulykkelig over å måtte avsi så mange dødsdommer.[4]

Etterkrigstiden

Hans Latza ble leder for et forsikringsselskap i Stuttgart etter krigen.[4] Han vitnet på 1960-tallet i saken mot gestapo-sjefen Hellmuth Reinhard.[16]

Referanser

  1. ^ www.loc.gov, side(r) 50[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Graver, H. P. (2013). Okkupasjon, folkerett og dødsdommen mot Klinge. Lov og Rett, 52(04), 275-294. https://www.idunn.no/lor/2013/04/okkupasjon_folkerett_og_doedsdommen_mot_klinge «Latza dømte 127 nordmenn til døden i sitt virke som rettspresident.35 Latza var satt under tiltale for drap på fire norske borgere som ble dømt til døden ved standrett som represalie for Milorgs likvidasjon av nazipolitisjefen Karl Martinsen. Avgjørende for om han som dommer kunne dømmes for drap eller ikke, var om henrettelsene kunne anses som resultat av rettmessige domfellelser. Høyesterett konstaterte først at «de fire nordmenn er etter hva lagmannsretten har funnet bevist også dømt på uomtvistelig folkerettmessig grunnlag.» … Note 36: Latza kunne nok uten problemer etter internasjonal praksis vært dømt på det faktum lagmannsretten fant bevist.»
  3. ^ a b c d e f Nøkleby, Berit (1996). Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205221731. 
  4. ^ a b c d e f Ulateig, Egil (1993). Justismord: historien om Roald Dysthe. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203172504. 
  5. ^ Bergfald, Odd (1967). Hellmuth Reinhard: soldat eller morder?. Oslo: Schibsted. 
  6. ^ Sømme, Sven og Ellie Sømme Targett: Another Man's Shoes. Polperro Heritage Press, Clifton-upon-Theme, United Kingdom, 2005. ISBN 978954913731
  7. ^ a b c d Graver, H. P. (2018). Why Adolf Hitler spared the judges: judicial opposition against the Nazi state. German LJ, 19, 845.
  8. ^ a b c d Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 244. ISBN 8252525490. 
  9. ^ Taraldsen, Kristen (1994). Frihetens flamme: major Laudal og hans menn. [Kristiansand]: Fædrelandsvennen. ISBN 8290581181. 
  10. ^ a b Andenæs, Johs. (1979). Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Oslo: Tanum-Norli. ISBN 8251809177. 
  11. ^ Arbeiderbladet 1947.02.20. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1947-02-20. 
  12. ^ Arbeiderbladet 1947.03.13. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1947-03-13. 
  13. ^ Graver, Hans Petter (2016). Judges Against Justice: On Judges When the Rule of Law is Under Attack. Springer. 
  14. ^ Graver, H. P. (2015). Judges in Special Courts. In Judges Against Justice (pp. 151-157). Springer, Berlin, Heidelberg.«Latza was first found guilty of murder, but the conviction was overturned by the Supreme Court on appeal. Naturally, the Norwegian court did not consider whether it was an offence in itself for Latza to accept the position as a judge in a German special court. But the practice of the special courts was not regarded as a war crime as such, despite the fact that they submitted nationals of the occupied countries to a denial of what is normally regarded as fundamental to a fair trial.»
  15. ^ Nøkleby, Berit (1996). Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205221731. 
  16. ^ Bergfald, Odd (1916-1992) (1978). Gestapo i Norge. [Oslo]: Hjemmenes forl. ISBN 8270061662. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Latza&oldid=19290315»