Béla Kun
| Béla Kun | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Kohn Béla 20. feb. 1886[1]  Cehu Silvaniei[2] | ||
| Død | 29. aug. 1938[1] (52 år) Moskva[3] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, journalist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Franz-Josephs-Universität (–1904) Calvinist College in Zilah (–1902) | ||
| Ektefelle | Irén Gál | ||
| Barn | Ágnes Kun Miklós Kun | ||
| Parti | Ungarns kommunistiske parti (1918–1943) Sovjetunionens kommunistiske parti | ||
| Nasjonalitet | Ungarn Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Kommunarka rettersted | ||
Béla Kun (født 20. februar 1886 i Szilágycseh i Transilvania som da var del av Østerrike-Ungarn, henrettet 30. november 1939 i Moskva i Sovjetunionen) var en ungarsk kommunist som kortvarig hadde makten i Ungarn i 1919.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han kom fra en jødisk familie fra enkle forhold. I 1904 endret han etternavnet fra Kohn til den mer ungarske navneform Kun. Han studerte en tid fra 1905 ved universitetet i Kolozsvár. Han ble senere avismann i Nagy-Várad.
Politisk engasjement
[rediger | rediger kilde]Han sluttet seg på denne tid til sosialismen. Han nyorganiserte sosialistpartiet i Koloszvár og var en kort tid assisterende leder av byens arbeiderforsikringskasse, men ble avskjediget på grunn av underslag.
I mai 1913 giftet han seg med Iren Gal, en musikklærerinne av middelklassebakgrunn.
Kun kjempet for Østerrike-Ungarn under første verdenskrig, og ble tatt som krigsfange og ført til Russland, hvor han ble kommunist. Under oppholdet i Russland ble han flytende i russisk. Han talte også tysk flytende, og klarte seg på engelsk. I desember 1918 ble han repatriert og dro tilbake til Ungarn, hvor regjeringen var svekket etter krigen, og i tillegg måtte ta hånd om store antall flyktninger fra landområder som var gått tapt under krigen. Béla Kun begynte å utgi «Den røde avis». Han ble raskt arrestert av grev Mihály Károlyis regjering, men i all forvirring etter krigsslutt ble han løslatt den 21. mars 1919.
Han ønsket fortsatt å gripe makten, men kommunismen hadde ingen folkelig støtte, så det kunne kun skje gjennom et kupp. Dette fant sted den 21. mars 1919, blant annet med støtte fra oberst Aurél Stromfeld og andre fra den keiserlige og kongelige hær som var i ferd med å bli oppløst. Kun og det lille kommunistpartiet erklærte seg som nye makthavere for Den ungarske sovjetrepublikk. Han avviste imidlertid å omfordele land til bøndene. Styret varte bare 133 dager, til 6. august 1919. Da klarte admiral Miklós Horthy, støttet av rumenske antikommunister, å knuse kommunistene, og tvang dem til å gi opp makten til et sosialdemokratisk parti. Dette ble etterfulgt av gjenopprettelsen av Ungarn som monarki, riktignok uten konge.
Béla Kun dro i eksil til Wien i Østerrike, som da også var styrt av sosialdemokrater, og vendte senere tilbake til Russland. Kun ble der leder for den regionale revolusjonære komité på Krimhalvøya, som var heftig omkjempet under den russiske borgerkrig og i en tid var et tilholdssted for den antibolsjevikiske hvite armé. Det var på Krim at Den hvite armé anført av general Wrangel førte sin siste forsvarskamp mot Den røde armé i 1920. Kun henrettet der med Lenins tilslutning om lag 50 000 «hvite» krigsfanger og sivilister.[4] De hadde overgitt seg mot løfter om amnesti.[5] Mens han styrte på Krim gjennomførte han massearrestasjoner, henrettelser og andre overgrep, såkalt «rød terror». Dette kostet mellom 60 000 og 70 000 av Krims innbyggere livet ved skyting.[6][7]
I Sovjetunionen tok han sovjetisk statsborgerskap, og han ble et ledende medlem av kommunistpartiet og Komintern. I denne egenskap dro han til Østerrike for å gi råd til kommunistene der. Han benyttet da dekknavnene Emmerich Schwarz, Elemér Schwarz og Imre Schwarz.
Han ble beskyldt for trotskisme og henrettet på slutten av 1930-tallet under Josef Stalins utrenskninger.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Donald Rayfield. Stalin and His Hangmen: The Tyrant and Those Who Killed for Him. New York: Random House, 2004; s. 83
- ^ Gellately, Robert (2007). Lenin, Stalin and Hitler: The Age of Social Catastrophe. Knopf. s. 72. ISBN 1-4000-4005-1.
- ^ Bertold Spuler: «Die Krim unter russischer Herrschaft,» Blick in der Wissenschaft, Berlin, 1948, No. 8, s. 364; Dzafer Sejdamet: Krym, Warszawa, 1930, z. 128-29; A. Falken-horst: «Massenmord auf der Krim,» Donau-Zeitung, Beograd, 23. februar 1943.
- ^ http://www.iccrimea.org/historical/crimeanturks.html Complete Destruction of National Groups as Groups - The Crimean Turks
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Rudolf Tőkés: «Béla Kun and the Hungarian Soviet Republic. The Origins and Role of the Communist Party of Hungary in the Revolutions of 1918–1919». F.A. Praeger, New York 1967, LOC, OBV.
- Iván Völgyes (utg.): Hungary in Revolution, 1918–19. Nine Essays. University of Nebraska Press, Lincoln 1971, ISBN 0-8032-0788-3, LOC.
- Miklós Szinai: «Otto Bauer und Béla Kun». I: Erich Fröschl (utg.), Helge Zoitl (utg.): Otto Bauer (1881–1938). Theorie und Praxis. Beiträge zum wissenschaftlichen Symposion des Dr.-Karl-Renner-Instituts, abgehalten vom 20. bis 22. Oktober 1981 in Wien. Europa-Verlag, Wien 1985, ISBN 3-203-50927-X, s. 11–24.
- «Am Rande der Räterepublik. Bela Kun und Österreich». I: Konrad Jekl: Auf den Spuren der Republik Österreich. Aufsätze zur österreichischen Zeitgeschichte. Lang, Frankfurt am Main/Wien (o.a.) 1992, ISBN 3-631-48950-1, s. 99–126.
- György Borsányi, Mario D. Fenyo (overs.): The Life of a Communist Revolutionary. Bela Kun. Atlantic studies on society in change, Bind 75. Social Science Monographs, Boulder 1993. ISBN 0-88033-260-3, LOC, OBV.