Hopp til innhold

Kosakker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Maleriet «Zaporogkosakker skriver brev til den tyrkiske sultan» (1880-91) av Ilja Repin framstiller de ukrainske Zaporizjzja-kosakkenes ataman Ivan Sirko som i 1676 skrev et hånefullt brev som svar på Mehmed IV krav om at de skulle underkaste seg Det osmanske rike. Kosakkene, som var dyktige ryttere og krigere, bærer tradisjonell kledsel med kaftaner, skinnluer, barter og khokholfrisyre (osedelets).

Kosakker (via russisk, fra tyrkisk, «vandrer, fri mann»)[1] er et overveiende østslavisk østlig ortodoks kristent folk med opprinnelse i den pontisk-kaspiske steppe i østlige Ukraina og sørlige Russland siden 1300-tallet.[2][3][4] Historisk sett var de et delvis nomadisk og delvis militarisert folk, som mens de var under nominelle overherredømme til ulike østeuropeiske stater på den tiden, fikk de en stor grad av selvstyre i bytte mot militærtjeneste. Selv om mange ulike grupper med ulike språk og religiøse tro kom de sammen for å danne et fellesskap som kosakker, og ble østslavisktalende ortodokse kristne. Herskerne i det polsk-litauiske samvelde og det russiske imperiet ga kosakker visse spesielle privilegier i bytte for den militære plikten til å tjene i de irregulære troppene (for det meste kavaleri). Kosakkene var tradisjonelt dyktige ryttere og krigere på hesteryggen. De forskjellige kosakkgruppene var organisert langs militære linjer, med store selstyrte grupper. Hver av dem hadde et territorium bestående av tilknyttede landsbyer kalt stanitsa.[5][6]

Kosakkene bodde i tynt befolkede områder i elveområder langs Dnipro, Don, Terek og Ural, og spilte en viktig rolle i den historiske og kulturelle utviklingen av både Ukraina og deler av Russland.[7] Livet som kosakker vedvarte både via direkte etterkommere og idealer i andre nasjoner inn på 1900-tallet, selv om de omfattende samfunnsendringene under den russiske revolusjonen forstyrret kosakksamfunnet like mye som alle andre deler av Russland; mange kosakker migrerte til andre deler av Europa etter etableringen av Sovjetunionen, mens andre ble igjen og assimilert seg i den kommunistiske staten. Sammenhengende kosakkbaserte enheter ble organisert og mange kjempet for både Nazi-Tyskland og for Sovjetunionen under andre verdenskrig.

Etter andre verdenskrig oppløste Sovjetunionen kosakkenhetene i den sovjetiske hæren, og mange av kosakktradisjonene ble undertrykt under styreårene under Josef Stalin og hans etterfølgere. Under reformepoken med perestrojka i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet flyttet etterkommere av kosakker for å gjenopplive sine nasjonale tradisjoner. I 1988 vedtok Sovjetunionen en lov som tillot reetablering av tidligere kosakkområder og opprettelse av nye. I løpet av 1990-tallet ble mange regionale myndigheter enige om å overlate noen lokale administrative og politioppgaver til enkelte kosakker.

Mellom 3,5 og 5 millioner mennesker assosierer seg med kosakkens kulturelle identitet over hele verden, selv om flertallet, spesielt i den russiske føderasjonen, har liten eller ingen tilknytning til det opprinnelige kosakkfolket ettersom kulturelle idealer, arv og genomer endret seg sterkt med tiden.[8][9] Kosakkorganisasjoner opererer i Russland, Ukraina, Belarus, Kasakhstan, Canada og USA.[10][11]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
Romantiserende maleri av en musikalsk kossak. Fedir Stovbunenko (1890)

Max Vasmers etymologiske ordbok sporer navnet til det gamle østslaviske ordet козакъ, kazaki (ukrainsk kozak), et lånord fra kumansk (nordvest-tyrkisk språk), der cosac betydde «fri mann», men også «vandrer/erobrer».[12] Det er igjen avledet av tyrkisk kazak «eventyrer», «gerilja», «nomade», jfr verbet qaz, «å vandre». Etnonymet kasakhisk og Kasakhstan er fra den samme tyrkiske roten.[13][14]

I skriftlige kilder er navnet først attestert i Codex Cumanicus fra 1200-tallet.[15][16] På engelsk blir Cossack først attestert i 1590.[13]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Kosakkrytter, slutten av 1800-tallet.

Etnisk sett var kosakkene av blandet opprinnelse. De hørte tradisjonelt hjemme på steppene nord for Svartehavet i dagens Ukraina (se den pontisk-kaspiske steppe). Kosakkene bestod etter hvert også av en del polske og især russiske bønder som flyktet fra sine godseiere, og de fikk dermed et mer slavisk preg. Opprinnelig var kosakkene organisert i frie bondesamfunn med en republikansk styreform. Etter hvert fikk den russiske tsaren større makt i kosakkenes områder. Da tsaren organiserte kosakkene i militærdistrikt, forsvant det meste av deres selvstyre. Kosakkenes betydning og utbredelse var på sitt største på 1600-tallet.

Den første skriftlige kilden som nevner kosakkene er dokumentet Codex Cumanicus, som man tror ble skrevet i perioden 1292-95 (den eldste kjente kopien stammer fra 1303). Det finnes flere grupper kosakker og deres opphav er ikke helt klart. De kan være av tartarisk opprinnelse, men det har også vært spekulert i om de har tatt opp i seg skikker fra mongolene som koloniserte Sentralasia og store områder som nå hører til Russland og Ukraina. De levde tidligere i selvstendige samfunn med et langt på vei desentralisert demokratisk styresett. De var et krigerfolk som stort sett livnærte seg med plyndring. Det er også vært spekulert i om kosakkene tok opp skikker fra de skandinaviske vikinger, ved å bosette seg langs elver og vassdrag. På samme måte som vikingene har også kosakkene en historie der de har kjempet på begge sidene av en konflikt. De var ansett som gode soldater og utførte gjerne sine tjenester mot god betaling. De kjempet både for og imot den polsk-litauiske union, det russiske imperium og andre stater i området. Vanligvis var det likevel slik at fienden var mongoler -tatarer og tyrkere. Noen kosakker var Sovjetunionens fiender og kjempet på tysk side under andre verdenskrig. SS-ideologien løsrev seg fra Adolf Hitlers ønske om utslettelse av russere, og avgjorde at kosakker var et uavhengig folkeslag. Offiseren Claus von Stauffenberg benyttet seg av dette til å kunngjøre at kosakker var unntatt fra Hitlers forbud mot sysselsetting av russiske krigsfanger. Da dette ble kjent, oppga tusenvis av russiske krigsfanger å være kosakker, og kunne dermed forlate fangeleirene.[17]

På Sovjetunionens side stod noen av Kuban-kosakkene, som var en del av Den røde hær. Kosakker generelt ble derfor gjenstand for Stalins represalier og deportasjon i etterkrigstiden, men opplevde en renessanse i Russland på 1990-talet. I lang tid har de utmerket seg som fromme kristne innenfor den russisk-ortodokse trosretningen, og slår gjerne hardt ned på det de mener er umoral og blasfemi.

På 1500-tallet gikk kosakkene over til Den russisk-ortodokse kirke og tok til seg deler av russisk kultur. Kosakkene var tospråklige og snakket både tartarisk og russisk. Senere gikk de i tjeneste hos den russiske tsaren og spilte en avgjørende rolle i utvidelsen av det russiske riket. Etter hvert mistet de mer og mer av selvstyret og gikk over til å leve av jordbruk og som leiesoldater for tsaren. Mens mennene var i militærtjeneste, tok kvinnene seg av husarbeidet. Selv om kvinnene ikke hadde formell makt, var det de som bestemte i hjemmet.

Som ung mann var Leo Tolstoj soldat i Nord-Kaukasus, der han levde sammen med kosakkene. Han har skildret livet til kosakkene i en roman.[18] Knut Hamsun uttrykker i sin reiseskildring I Æventyrland sin beundring for kosakkene.

Kosakker i det moderne Russland

[rediger | rediger kilde]

Kosakkfenomenet (russisk: Kazachestvo) er igjen en del av samfunnsutviklingen i Russland, etter den harde undertrykkelsen i sovjettiden. Fenomenet har likevel sine motsetninger: Kosakk-gruppene ble nemlig etablerte som «en stat mot staten»[19] uten egentlige nasjonalgrenser. Senere er disse gruppene gradvis inkorporert i den russiske føderasjon, og i 2018 var det nesten et nasjonalsymbol for det å være russer. Blant kosakkene selv, er det ofte diskusjon om fenomenet, og utsagn som «registrert prostitusjon» (jfr. Kosakk-registeret i Russland) og «sykdom» forekommer.

Donkosakker

[rediger | rediger kilde]

Donkosakker (russisk донские казаки, Donskije Kazaki) er kosakker som bosatte seg langs det midtre og nedre løpet til elva Don. Donkosakkene er uten tvil den største og mest legendariske kosakkgruppen, og trolig også den mektigste, mye takket være innsatser i krig og omtale i litteraturen.

Terek-kosakker

[rediger | rediger kilde]

Terek-kosakker er en undergruppe kosakker som er bosatte i nordre Kaukasus, langs elva Terek, der navnet kommer fra.

Khopjor-kosakkar

[rediger | rediger kilde]

Khopjor-kosakker er bosatte langs elva Khopjor, som er en sideelv til Don.

Kosakkene er i russisk historie kjent som fryktløse krigere og grensevoktere under tsardømmet.[20] Også før kosakker ble innrullert som regulære tropper i Den keiserlige russiske hær, ble de brukt til militære formål.[21] På 1600- og 1700-tallet var de nyttige verktøy i tsarens militærstrategi gjennom hemmelige avtaler og samtidig en posisjon der de kunne bli avskrevet som selvstendige grupper med sin egen dagsorden.[21] Også regimet under Vladimir Putin, som kom til makten i 2000, har brukt regional kosakk-milits som «leiesoldater» og nasjonalistisk borgervern og ofte satt dem til å patruljere gatene.[20] Militsen er lett å kjenne igjen på sine tradisjonelle papakha-luer.[20]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ kosakk, NAOB
  2. ^ Kollmann, Nancy Shields (2017): The Russian Empire 1450–1801 (1. utg.). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-928051-3; s. 58.
  3. ^ O'Rourke, Shane (2011): "Cossacks", The Encyclopedia of War, American Cancer Society, doi:10.1002/9781444338232.wbeow143, ISBN 978-1-4443-3823-2
  4. ^ Magocsi, Paul Robert (1996): A History of Ukraine, University of Washington Press, ISBN 978-0802078209; s. 179–181.
  5. ^ «stanitsa», Wiktionary
  6. ^ «stanitsa», Merriam-Webster
  7. ^ O'Rourke, Shane (2000): Warriors and peasants: The Don Cossacks in late imperial Russia. Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-312-22774-6.
  8. ^ Cole, Jeffrey E., red. (2011): Ethnic Groups of Europe: An encyclopedia. ABC-CLIO. ISBN 978-1-59884-302-6; s. 80.
  9. ^ Toje, Hege (november 2006): «Cossack Identity in the New Russia: Kuban Cossack Revival and Local Politics», Europe-Asia Studies. Taylor & Francis, Ltd. 58 (7): 1057–1077. doi:10.1080/09668130600926306. ISSN 0966-8136. JSTOR 20451288. S2CID 143473682.
  10. ^ «Whose Cossacks Are They Anyway? A Movement Torn by the Ukraine-Russia Divide», PONARS Eurasia.
  11. ^ Hartog, Eva (juni 2016): [https://www.theguardian.com/world/2016/jun/01/cossack-comeback-fur-flies-fake-groups-spark-identity-crisis "Cossack comeback: Fur flies as 'fake' groups spark identity crisis". The Guardian.
  12. ^ For en detaljert analyse, se Pritsak, Omeljan (2006–2007): «The Turkic Etymology of the Word Qazaq ’Cossack’», Harvard Ukrainian Studies. 28 (1–4), s. 237–XII.
  13. ^ a b «Cossack», Online Etymology Dictionary.
  14. ^ Lebedynsky, Iaroslav (1995): Histoire des Cosaques. Lyon, FR: Terre Noire; s. 38.
  15. ^ Cossacks, Encyclopedia of Ukraine.
  16. ^ Vasmer, Max: Этимологический словарь Фасмера: казаґк [Etymologisk ordbok: Kazagk], Narod.ru; s. 242.
  17. ^ Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 177-78), Penguin Books, ISBN 0-14-024716-5
  18. ^ Tolstoj, L., Казаки (Kosakkane), 1863
  19. ^ Hege Toje: Governing mobilities, ISBN 978-82-308-1735-3 side 11
  20. ^ a b c vg.no 13. mai 2022: Russlands rebeller
  21. ^ a b nrk.no Hege Toje, nrk.no 15. september 2014: Verden sett fra Russland

Ytterligere litteratur

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kosakker&oldid=24152765»