Marserne (Italia)
Marserne var et av folkeslagene i antikkens Italia, og deres hovedby var Marruvium (det nåværende San Benedetto dei Marsi) på østsiden av den nå uttørkede Fucinosjøen. Det området som de bodde i kalles nå Marsica, og er en del av provinsen L'Aquila i regionen Abruzzo.
Dette folkeslaget må ikke forveksles med de germanske marserne.
Historie
[rediger | rediger kilde]Den tidligste omtalen av marserne i Italia forteller at de inngikk i en allianse med vestinerne, pelignerne og marrucinerne.[1] De sluttet seg til samnitterne i deres krig mot romerne i 308 f.Kr.,[2] og da de ble slått, ble romerne alliert i 304 f.Kr..[3] Et kortvarig opprør to år senere førte til at de mistet noen av sine landområder,[4] men de fikk lov til å gjeninntre i alliansen med romerne, og de forble lojale inntil forbundsfellekrigen. Deres soldater[5] ble alltid betraktet som de beste blant de italienske stammene.[6] I forbundsfellekrigen, som på grunn av marsernes fremtredende rolle også kalles den marsiske krigen, kjempet de modig mot den romerske overmakten. De ble ledet av Quintus Poppaedius Silo, og skjønt de ble slått flere ganger, endte krigen med at de fikk de ønskede rettighetene som romerske borgere. Marserne var et hardført fjellfolk, berømt for sitt mot. Det finnes en talemåte om at romerne aldri triumferte over dem, og heller ikke triumferte uten dem. De var også kjent for sine prester og trollmenn, som ofte gjorde bruk av slangetemming og anvendte særpregede remedier.
Språk
[rediger | rediger kilde]Marserne talte opprinnelig en dialekt av det umbriske språket, som er en del av den italiske språkstammen. Latin, som ble talt av romerne, var opprinnelig et meget lite italisk språk, men det ble utbredt i takt med Romerrikets ekspansjon.
Den romerske kolonien Alba Fucens, som lå tett ved det nordvestlige hjørnet av Fucinosjøen, ble grunnlagt i 303 f.Kr. i det området som ellers tilhørte equerne, og den brakte marserne i tettere kontakt med de latinsk-talende romerne. Kontakten ble enda tettere da kolonien Carsioli (tett ved det nåværende Carsoli), ble opprettet i 298 f.Kr., også det i equernes område. Påvirkningen fra det latinske språket påvises av den tyske historikeren Mommsen,[7] som påpeker at de myntene Quintus Silo slo under forbundsfellekrigen, brukte det latinske ordet "Italia," mens øvrige opprørsledere utstedte mynter med inskripsjonen på oskisk.
Det viktigste vitnesbyrdet om det lokale språket er knyttet til gudinnen Angitia, ettersom tempelet hennes stod ved det sørvestlige hjørnet av Fucinosjøen, nær den nåværende landsbyen Luco. Hun (eller de, for navnet er i flertall i latinske inskripsjoner) ble dyrket i det sentrale høyland[8] som gudinne for helbredelse, og hun hadde en særlig kur mot slangebitt, bestående av besvergelser og urter fra de marsiske skogene. Hennes tilhengere brukte – og bruker – naturligvis de samme remediene.[9] Marsernes land ble av romerne ansett for å være hjemstedet for trolldom.[10]
De lokale inskripsjonene fra perioden 300 til 150 f.Kr. viser hvordan det latinske språket vant innpass i marsernes landområder og hvordan marserne tilpasset det, blant annet ved å bruke oskisk-umbriske endelser i noen av ordene, for eksempel ved å endre -tio- til -tso-.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ (Livius viii. 29, cf. viii. 6, og Polybius ii. 24, 12)
- ^ (Liv. ix. 41)
- ^ (Liv. ix. 45)
- ^ (Liv. x. 3)
- ^ (e.g. Liv. xliv. 46)
- ^ (f.eks. Horats Odes ii. 20, 18)
- ^ (Unteritalische Dialekten, s. 345)
- ^ (Sulmo, C.I.L. ix. 3074, Furfo Vestinorum, ibid. 3515)
- ^ (se A de Nino's sjarmerende samling av Usi e costumi abrusszest)
- ^ see Hor. Sat. i, 9, 29, Epod. 17, 28, &c.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Encyclopædia Britannica, 1911
- R. S. Conway, The Italic Dialects, s. 290-294.