Hopp til innhold

Pangermanisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Maleri av Philipp Veit fra 1848 med navnet Germania viser en idyllisert framstilling av tysk nasjonalisme og nasjonsbygging

Pangermanisme er en politisk og kulturell idé som oppstod tidlig på 1800-tallet og som søker å samle alle nasjoner eller folk som hører til den germanske stammen. Etter hvert skulle denne tenkningen ikke bare inkludere folketyskere, men også befolkningen i Norden og Nederland.

Bakgrunn og opprinnelse på 1800-tallet

[rediger | rediger kilde]

De pangermanske ideene oppsto etter Napoleonskrigene og utover i den tidlige nasjonalromantikken rundt 1820. Den må sees på bakgrunn av både etableringen av dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn og nasjonsbyggingen i Tyskland og som begrunnelse for den tyske samlingen. Tankene fikk sin organiserte form etter etableringen av det tyske keiserriket i 1871 og videre utover 1890-tallet. Etableringen av Østerrike-Ungarn i 1867 ble opplevet som en svekkelse av den tyske befolkningen i dette området og forsterket på den måten den pangermanske tenkningen.

1920-1945

[rediger | rediger kilde]

Etter tapet i den første verdenskrig var flere folkegrupper som regnet seg selv som en del av det germanske området fordelt på flere stater og utover 1920-tallet ble pangermanismen en viktig del av den nasjonalsosialistiske tenkningen. Særlig var Heinrich Himmlers SS et uttrykk for dette. Også partiideologen Alfred Rosenberg var en eksponent for pangermanismen. Pangermanismen ble oppfattet som en legitimering og et grunnlag for tysk imperialisme og ekspansjon, men det ble sterkt hevdet at tenkningen var et grunnlag for at alle germanske folk var likeverdige. Videre ble det tenkt at «den germanske stammen» sto overfor et press fra andre folkegrupper, særlig slavere, men også jøder og disse måtte bekjempes da historien var en kamp folkeslagene imellom.

Men pangermanismen kom slik i konflikt med andre storpolitiske hensyn og andre folkegrupper i de samme geografiske områdene, særlig i deler av Sentral- og Øst-Europa.

Den ambivalente holdningen til mindreverd / likeverd kommer også til uttrykk i at bare personer fra Norge, Sverige Danmark, Island, Nederland, Sveits og Flandern kunne opprinnelig kunne verve seg som frivillig til Waffen-SS. Dette ble endret senere i krigen da mannskapsmangelen ble betydelig.

Etter andre verdenskrig har pangermanismen spilt mindre betydning, mens det ideologiske skillet mellom kommunisme og kapitalisme kom i forgrunnen.

I Norge ble lignende idéer fanget opp i etterdønningene av nasjonalromantikken, og reformulert av blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Peter Andreas Munch.

På 1920- og 30-tallet var den pangermanske tankene framme i den politiske debatten, men særlig etableringen av Germanske-SS Norge i 1943 er det tydeligste uttrykket for norsk pangermanisme. Dette var også framtredende i det NS-kritiske miljøet rundt Hans S. Jacobsens tidsskrift Ragnarok. Den fremste pangermanisten innen det formelle maktapparatet var justisminister Sverre Riisnæs, som til tross for sitt medlemskap i Nasjonal Samling fra sommeren 1940 aldri følte seg trygg på miljøet der, og søkte en alternativ maktbase i det pangermansike miljøet han alltid hadde følt et sterkt politisk slektskap til. Andre sentrale pangermanskorienterte skikkelser under andre verdenskrig var Jonas Lie og Klaus Hansen.

Den pangermanske tanken hadde en viss medvind i de nasjonalsosialistiske miljøene i Norge, men etter det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad og de senere tyske tilbakeslagene, svekket pangermanismen innen Nasjonal Samling. De pangermanske miljøene, blant annet i kretsene rundt GSSN og Ragnarok ble i stedet en tydeligere nasjonalsosialistisk opposisjon til Quisling og Nasjonal Samling.