Hopp til innhold

Paul Hindemith

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paul Hindemith
Født16. nov. 1895[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hanau[5][6][7]
Død28. des. 1963[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
Frankfurt[8][6][7]
BeskjeftigelseKlassisk komponist, dirigent, professor of music composition, musikkforsker, musikkpedagog, musikkteoretiker, viola d'amore player, universitetslærer, konsertmester, fiolinist, bratsjist, librettist, lærer, komponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedDr. Hoch’s Konservatorium (1908–)
EktefelleJohanna Gertrud Hindemith[9]
NasjonalitetTyskland
Vest-Tyskland
USA
GravlagtCimetière La Chiésaz
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
American Academy of Arts and Sciences
Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser
11 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Bach-Preis der Freien und Hansestadt Hamburg (1951)
Balzanprisen (1962)
Wihuri Sibelius-prisen (1955)
Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1955)
Berliner Kunstpreis (1963)
Æresdoktor ved Freie Universität Berlin (1950)
Æresdoktor ved Goethe-Universität Frankfurt am Main (1948)
Æresdoktor ved Universitetet i Oxford (1954)
Pour le Mérite
Honorary Member of the International Society for Contemporary Music
Musikalsk karriere
PseudonymPaul Merano
SjangerOpera, symfoni
InstrumentOrgel, bratsj, fiolin
Nettstedhttps://www.hindemith.info
IMDbIMDb
Notable verk
String Quartet No. 2, Symphony in B-flat for Band, Mathis der Maler, Konzertmusik, Op. 41
Paul Hindemith på Commons

Paul Hindemith (født 16. november 1895 i Hanau i Tyskland, død 28. desember 1963 i Frankfurt am Main) var en tysk komponist. Tyskland har gjennom tidene fostret mange store komponister, som har banet vei for nye stilretninger og impulser langt utenfor egne landegrenser, men etter romantikken produserte ikke Tyskland mange store komponister, sett i et internasjonalt perspektiv. Hindemith er en av få med stor internasjonal anerkjennelse.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Hindemith ble født inn i en musikalsk familie i 1895, og fikk fra seks-sjuårsalderen fiolinopplæring, selv om han senere ble mest kjent som bratsjist. Han var også en multimusiker av rang, og det sies om ham at han behersket alle instrumentene i orkesteret. Instrumentkunnskapene kommer også til uttrykk gjennom mangfoldet av soloverk og sonater for forskjellige instrumenter. Han er den eneste som har skrevet sonater for over tjue forskjellige instrumenter.

Komponisten

[rediger | rediger kilde]

I tiden etter første verdenskrig var Hindemith svært aktiv og fikk rykte som en allsidig utøver, både solistisk og kammermusikalsk, som dirigent og som komponist. Han hadde studert kontrapunkt og komposisjon ved Hochs Konservatorium i Frankfurt am Main fra 14-årsalderen, og var allerede tidlig en komponist med god kjennskap til komposisjonsverktøyene. Likevel kom ikke hans personlige uttrykksmåte fram for fullt før på 1920-tallet. Mange av verkene han skrev i tiden før 1920-tallet kunne provosere musikklivet i Tyskland; med «forbudte» temaer med hint om seksualitet og sterke tekster, og med mye musikk som var dissonerende og pågående.

Den «nye» musikken kom litt etter litt, og den «typiske» Hindemith trådte fram med Strykekvartett, op. 10 i 1919 og ikke minst Kammermusik, op. 24/1 fra 1922. Hva som kjennetegner Hindemith er ikke sagt nøyaktig nok med få ord. Nils E. Bjerkestrand, som har skrevet en liten bok om Hindemiths satsteknikk, har med relativt få ord karakterisert musikken fra denne tiden på slik:

«Karakteristisk for denne perioden er for eksempel bruk av polytonalitet, en melodisk bevegelighet som er preget av en dynamisk, nærmest en motorisk, rytmisk linearitet. En gradvis avstandstagen fra funksjonell harmonikk der intervaller som sekund, kvart og septim i stor grad benyttes både horisontalt og vertikalt.»

Hindemith blir ofte omtalt som en av de store neoklassikerne i verdenssammenheng. Han hentet en del av inspirasjonen fra Johann Sebastian Bach og andre barokkomponister, spesielt på det formmessige planet, men også gjennom bruken av den kontrapunktiske satsteknikken. Mot slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene ble Hindemiths musikk tonalt sett noe utvidet. Han forlot ikke tonaliteten, men ble mer opptatt av det teoretiske gjennom en systematisk organisering av tonematerialet. Det er herfra og litt videre Hindemiths mest kjente verk har sine utspring.

Stilendringen kan ha kommet gjennom Hindemiths lærergjerning, siden han fra 1927 var ansatt som professor i komposisjon ved Hochschule für Musik i Berlin. Men den viktigste årsaken var nok heller engasjementet for pedagogikk, og Hindemith komponerte flere verk i forskjellige størrelser, tilpasset barn og ungdom. Dette gjorde også sitt til at han ble godt kjent med den tyske folkesangtradisjonen. Det var denne musikken som også ble stemplet som Gebrauchsmusik (bruksmusikk), et uttrykk Hindemith selv skapte, men senere ikke likte å bruke. Et annet uttrykk som ble synlig i musikken hans var Neue Sachlichkeit (ny-sakleghet), som kom stormende fra Tyskland i de fleste kunstformene. Den kom til uttrykk på flere måter, men i Hindemiths musikk var det hovedsakelig at musikken var «ribbet for føleri og metafysisk såpekokeri», som han selv uttrykte det. Og det var nettopp i denne tiden, i 1934, at han ferdigstilte symfonien Mathis der Maler, som var bygd på idéoperaen med samme navn, som kom ut året etter.

Det var også på denne tiden han begynte å arbeide med læreverket Unterweisung im Tonsatz, som kom ut på tysk i 1937, og på engelsk i 1942 (The Craft of Musical Composition). Denne boken var med på å konsolidere stiluttrykket hans, og musikken var tydelig oppbygd på teoriene herfra. Mange av Hindemiths viktigste verk, for eksempel Symfoniske Metamorfoser over tema av Carl Maria von Weber, Ludus Tonalis og Die Harmonie der Welt, er fra denne perioden etter Unterweisung.

Et mye omtalt kapittel i Hindemiths liv er slutten av mellomkrigstiden, ikke bare på grunn av den flotte musikken som ble komponert, men også fordi musikken hans ble boikottet av nazistene i Tyskland. Dr. Joseph Goebbels, propagandaminister i det tredje riket, proklamerte at musikken var «entartet» og atonal, og forsvarte det at han var tysk slik: «(…) den kjensgjerning at han [Hindemith] er av fullblods tysk opprinnelse, er bare et praktisk bevis på hvor dypt den jødiske intellektuelle infeksjon har spist seg inn i vårt folks legeme.» Det at Hindemith var en lojal venn av flere jøder, og ikke minst at kona var av jødisk opprinnelse, var neppe formildende omstendigheter. Selv om mange ikke turde å støtte Hindemith offentlig, gjorde dirigenten av Berlin-filharmonien Wilhelm Furtwängler det til gagns i artikkelen Der Fall Hindemith, og ikke minst gjennom å urfremføre symfonien Mathis der Maler med Berlin-filharmonien i 1934. Mange støttet Hindemith nå, men det gjorde avstanden mellom Hindemith og den tyske ledelsen bare større, og han så seg tvunget til å emigrere – først til Sveits, senere til USA der han ble værende frem til 1953. Her var han ansatt ved Yale University, og var høyt respektert både som komponist og lærer. I 1946 ble han amerikansk statsborger, men flyttet likevel tilbake til Sveits i 1953 og var professor ved universitetet i Zürich frem til sin død. Etter andre verdenskrig ble han igjen verdsatt i Tyskland, og ble tildelt æresdoktorater både ved universitetet i Frankfurt am Main og det frie universitetet i Berlin. Han ble i 1952 utnevnt til Den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.

Paul Hindemith døde julen 1963.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, «Paul Hindemith», SNAC Ark-ID w6kw5d9z[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000107, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 121584, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 16363, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Хиндемит Пауль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119279673, sist oppdatert 26. mai 2021, besøkt 29. februar 2024[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • (de) Walter Gerstenberg: «Hindemith, Paul.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 176–178 (digitalisering).
  • Arkadi Junold: Die Opern Paul Hindemiths. Ein Überblick. Arkadien-Verlag, Berlin 2010. ISBN 978-3-940863-16-4.
  • Achim Heidenreich: Paul Hindemiths sieben Kammermusiken: Entstehung, Analyse, Rezeption, Mainz 2004, Dissertation
  • Rüdiger Jennert: Paul Hindemith und die Neue Welt. Studien zur amerikanischen Hindemith-Rezeption. Schneider, Tutzing 2005. ISBN 3-7952-1181-6.
  • Günther Metz: Hindemith und die mechanische Musik. I Aus Freiburg in die Welt – 100 Jahre Welte-Mignon. Automatische Musikinstrumente. Augustinermuseum, Freiburg 2005, S. 154–156.
  • Rainer Mohrs: Die Orgelmusik von Paul Hindemith. Überlegungen zu einem neuen Hindemith-Bild. I Musica sacra 115, 1995, s. 458–475.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
(de) Wikiquote: Paul Hindemith – Sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paul_Hindemith&oldid=23055708»