Routemaster
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Routemaster er en engelsk busstype bygget for å transportere passasjerer for London Transport. Det ble produsert i alt 2876 Routemastere mellom 1954 og 1968, inkludert alle prototyper og varianter. Man regner imidlertid 2760 av dem som regulære Routemastere. De fleste Routemastere er av kort type for 64 passasjerer, det ble imidlertid også bygget en rekke RML'ere, Routemaster Long, som kunne ta 72 passasjerer.
Busstypen er i sin helhet designet av London Transport og er foreløpig den siste busstypen i England med åpen plattform bak. De var ment å vare i 17 år før utskifting, men viste seg utrolig holdbare. Fremdeles ruller det RMere mange steder i verden.
De aller fleste RM i London Transport ble skiftet ut i løpet av 2005. Årsaken er hovedsakelig at de må betjenes av to ansatte, mens de nye bussene kan betjenes av sjåføren alene. I tillegg er moderne busser lettere å bruke for personer med nedsatt funksjonsevne, mens Routemasterne, for eksempel ikke kunne brukes av personer som bruker rullestol. Hovedsakelig p.g.a. det høye trinnet opp på den åpne plattformen bak, i tillegg til den veldig bratte trappen for å komme opp til andre etasje. Teknisk var bussene forut for sin tid, men dagens busser kan selvsagt tilby mye bedre komfort og kjøreegenskaper. Det går i dag kun 10 Routemastere i London, i det som kalles Heritage Route. Av disse er det 9 RM'ere og 1 RML. En av årsakene til at man opprettet Heritage Route var massive protester fra Londons befolkning på at de gamle bussene ble skiftet ut.
Det finnes i alt 6 Routemastere i Norge.
Bussene ble bygget i aluminium for å holde seg innenfor engelske vektbestemmelser på 50-tallet. Det vanlige på slike kjøretøyer er å sette et karosseri oppå en ramme. I stedet ble det laget et selvbærende karosseri med to delrammer foran og bak for feste av akslinger og drivverk. Aluminium blir mye brukt av flyindustrien og ga bussen et svært moderne preg på den tiden. De første bussene var faktisk ikke lakkert, slik at folk kunne se materialet blinke i sola. Det ble trolig for mye av det gode, for bussene ble raskt malt røde i henhold til logofargene til London Transport.
Motoren og akslingen ble plassert på venstre side av bussen. Utstyrt med automatisk girkasse var bussen lettkjørt i forhold til mange andre busser på den tiden. At den styres ved hjelp av kun en hjelpeservo var ikke noe problem. Svingradiusen er liten, og selv med en lengde på opp til 9 meter er bussen lett å buksere gjennom bygater.
En liten kuriositet: Bakerst i bussen er innredningen formet etter kroppen til en stående billettør med en liten lagerplass bak. Her kunne han kontrollere billetter, betjene lys og ha enkel tilgang på rutetabeller, brannslukker og andre remedier.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) AEC Routemaster – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Routemaster – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
