Hopp til innhold

Samtidsmusikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Franske Pierre Boulez regnes som en av de viktigste komponistene og dirigentene i nyere tid. Her opptrer han som gjestedirigent for Concertgebouw-orkesteret i 1963.

Samtidsmusikk brukes som en fellesnevner for kunstmusikk i det 20. og 21. århundre. Den blir ofte regnet som en stil innen den vestlige musikken, men også komponister fra andre deler av verden faller inn under samtidsmusikken.

Samtidsmusikk dekker et mangfold av uttrykk, fra modernisme og postmodernisme til nyklassisisme, minimalisme og nyvennlighet. Det er tydelig dersom en sammenligner komponister som Pierre Boulez, Karlheinz Stockhausen, György Ligeti, Iannis Xenakis, Luciano Berio, John Adams, Philip Glass, Henryk Górecki, Steve Reich, Louis Andriessen, Brian Ferneyhough, Helmut Lachenmann, Wolfgang Rihm, Krzysztof Penderecki, Arvo Pärt, Tristan Murail, Philippe Hurel, John Tavener, Salvatore Sciarrino, Younghi Pagh-Paan og Kaija Saariaho. Samtidskomponister har utviklet teknikker som serialismen og tolvtonemusikken.[1][2][3][4]

Kjente norske samtidskomponister er blant andre Fartein Valen, Arne Nordheim, Magnar Åm, Olav Anton Thommessen, Lasse Thoresen, Cecilie Ore, Rolf Wallin, Asbjørn Schaathun, Jon Øivind Ness, John Persen, Eivind Buene og Maja Ratkje. En landsomfattende, kunstnerstyrt organisasjon for å spre kjennskap til samtidsmusikk, Ny Musikk, ble etablert i 1938. Norsk Musikkforlag og Norsk musikkinformasjon har også vært viktige for utgivelse av samtidsmusikk.[5][6] Tilskudd til musikkformen kommer blant annet gjennom Musikkfondene, tidligere Norsk Musikkfond, som Ny Musikks Komponistgruppe var med på å opprette i 1993.[7]

Siden 1980-årene har det blitt dannet en rekke ensembler i Norge som fremfører nyskrevet musikk, blant andre Oslo Sinfonietta, Cikada, asamisimasa, Poing[8] og BIT20 Ensemble.

Det finnes flere utmerkelser i Norge innen kategorien samtidsmusikk, blant annet Edvard-prisen og Spellemannprisen.

Samtidsmusikk ble obligatorisk emne i grunnskolen med Læreplan 97.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rademacher, Johannes (1996). Musikk. Cappelens kulturguider. Oversatt av Kari Michelsen. Oslo: Cappelen. s. 162ff. ISBN 82-02-15985-7. 
  2. ^ Stanley, John (1996). «Samtidskomponister». Klassisk musikk. Store komponister og deres mesterverker. Oversatt av Bente Rismo og Marit Kleveland. Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 255–258. ISBN 82-504-2194-9. 
  3. ^ Schwartz, Elliott og Godfrey, Daniel (1993). «Order and Chaos». Music Since 1945: Issues, Materials, and Literature (på engelsk). New York og Toronto: Schirmer Books og Maxwell Macmillan. s. 78ff. ISBN 0-02-873040-2. 
  4. ^ Botstein, Leon (2001). «Modernism». I Sadie, Stanley og Tyrrell, John. The New Grove Dictionary of Music and Musicians (på engelsk). 16 (2 utg.). London: Macmillan Publishers. ISBN 0-333-60800-3. 
  5. ^ Andresen, Rikard Seeberg (1991). 60 norske komponister 1790–1990. Asker. ISBN 82-90987-06-4. 
  6. ^ Skyllstad, Kjell og Habbestad, Kjell (red.) (1992). Norsk samtidsmusikk gjennom 25 år. Temaer, tendenser og talenter = 25 years of contemporary Norwegian music. Themes, trends and talents. Engelsk oversettelse ved Sandra Hamilton. Oslo: Norsk komponistforening. ISBN 82-992680-0-1. 
  7. ^ «Norsk Musikkfond oppløses». TONO. 31. mars 2014. Besøkt 19. november 2019. 
  8. ^ Kjetil Asdal Bjørgan (7. mars 2016). «Spille det uspillelige». Klassekampen, s. 6-7.