Wolfsschanze

En av bunkerne i militærkomplekset Führerhauptquartier Wolfsschanze («ulvehiet»), et av Adolf Hitlers militære hovedkvarterer under andre verdenskrig

Führerhauptquartier Wolfsschanze («ulvehiet») var kodenavnet tyskerne brukte for et av Adolf Hitlers større militære hovedkvarterer under andre verdenskrig. Anlegget ligger åtte kilometer øst for dagens Kętrzyn i Polen, som dengang var Rastenburg i Østpreussen, Det tyske rikes østligste landsdel.

Hitler oppholdt seg i lange perioder, sammenlagt i 800 dager, ved dette hovedkvarteret. Dermed ble det et av de viktigste kommandosentrene i Det tredje rike. Det var også her at 20. juli-attentatet mot Hitler ble foretatt i 1944. Hitler overlevde, og betraktet dette som et tegn på forsynets gunst. Anlegget ble sprengt i januar 1945, da sovjetiske styrker nærmet seg Østpreussen. Det er senere blitt et polsk friluftsmuseum.

Bakgrunn

Wolfsschanzes beliggenhet i dagens Europa. Anlegget ligger åtte kilometer øst for dagens Kętrzyn i Polen, som dengang det ble bygget var Rastenburg i Østpreussen, Det tyske rikes østligste landsdel.

Sammenlignet med lederne for de andre krigførende maktene under andre verdenskrig hadde Hitler en unik dobbelposisjon: Han var både statsleder for Det tredje rike, og i tillegg fra 1938 krigsminister og øverste sjef for de væpnede styrker (fra 1941 også øverste sjef for hæren). I egenskap av statsleder var hans offisielle arbeidsplass det nye Rikskanselliet i Berlin, som høyeste sjef for militæret var situasjonen mer komplisert:

Militære ledere har tradisjonelt oppholdt seg nær troppene de kommanderer, fordi man først i moderne tid har fått kommunikasjonsmidler som muliggjør fjernledelse. I 1828 oppsto i Tyskland begrepet «Grosse Hauptquartier, das Generalkommando der ganzen Armee», altså generalkommandoen for den samlede hær. Under den første verdenskrig var den forlagt forskjellige steder i bakkant av Vestfronten, og flyttet seg etter frontens bevegelse.

Hitler fulgte opp denne tradisjonen med «Førerhovedkvarter», og ledet f.eks. felttoget i vest 1940 først fra et hovedkvarter med dekknavn Felsennest sydvest for Bonn, og deretter fra et med dekknavn Wolfsschlucht I ved den lille landsbyen Bruly-de-Peche. Det var i det siste hovedkvarteret Hitler mottok beskjeden om at Frankrike ville kapitulere.

Etter seieren i vest begynte Hitler å overveie et felttog mot Sovjetunionen og det oppsto behov for et nytt hovedkvarter i øst.

Stedsvalg og bygging

Plassering, med dagens grenser inntegnet

Det var Hitler selv som valgte dekknavnet som hadde utgangspunkt i at han til tider hadde benyttet pseudonymet «Wolf», særlig i sin privatkorrespondanse på 1920-tallet. Et annet dekknavn for dette østlige førerhovedkvarter var bynavnet «Görlitz» (etter en nærliggende landsby, ikke etter den større byen ved samme navn i Sachsen).

Det var Organisation Todt som stod for byggingen av anlegget i 1940. I byggeperioden ble det oppgitt at man bygget en fabrikk, «Chemische Werke Askania» eller «Askania Nord».

Det var naturlig å plassere Wolfsschanze i Østpreussen, som var den østligste del av Tyskland (nå delt mellom Polen og den russiske Kaliningradenklaven). Man fant en egnet plass åtte kilometer øst for Rastenburg (nå Kętrzyn), i skogen Mauerwald (nå Mamerke) nær landsbyen Görlitz (nå Gierłoż). Området hadde i århundrer vært preget av det militære: Rastenburg begynte som et festningsverk bygd av Den tyske orden i 1329 og var senere en viktig prøyssisk garnisonsby.

Det var flere forhold som gjorde stedet passende:

• Det lå i et tett skogområde, som kombinert med kamuflasje med ikke brennbare kamuflasjenett og en spesielt kamuflerende mørtel gjorde at anlegget praktisk talt var umulig å oppdage fra luften (til tross for at Aeroflots rute mellom Berlin og Moskva gikk rett over byggeområdet). Det var først sovjetiske landstridskrefter som oppdaget anlegget i krigens sluttfase (27. januar 1945).

• Det var med et sidespor knyttet til den nærliggende øst-vestgående jernbanelinjen og veien mellom Rastenburg og Angerburg (nåværende Wegorzewo), slik at det var lett å føre frem byggematerialer.

• I Rastenburg var det en mellomstor flyplass ved navn «Graf Zeppelin», som Hitler kunne bruke som utgangspunkt for inspeksjoner av fronten.

I områdene rundt Wolfsschanze ble det plassert administrative poster for flyvåpenet, hæren, SS, rikskanselliet og utenriksdepartementet. Disse lå opptil åtte mil vekk fra den egentlige Wolfschanze, f.eks. hadde utenriksminister Ribbentrop slått seg ned på godset Steinort (nåværende Sztynort) tre mil vekk.

Disse perifere sentrene kunne også ofte bli omtalt som deler av Wolfsschanze.

Anlegget var imidlertid svært upopulært for de tyske militære og sivile tjenestemenn og -kvinner. Insektsplagen gjorde at anlegget fikk kallenavnet Mückenheim. Stedet fikk raskt rykte som en skogsleir uten lys og luft, ofte innhyllet i tåke, og hvor grunnen etter hvert var forurenset av petroleum for å bekjempe myggplagen.

Anleggsarbeidet

Oversikt over anlegget med bygninger, veier og jernbane. Området innholdt ulike militære og sivile byggverk av betong og murstein, deriblant en kino og to kasinoer. Det var også flere trebrakker der. Det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944 skjedde i kasernen merket med tallet 6 på kartet.

Det var nesten sammenhengende byggearbeider på Wolfsschanze fra desember 1940 til sprengningen i januar 1945. Det er beregnet at 1,7 millioner dagsverk gikk med til å bygge Wolfsschanze med tilliggende anlegg. Da Hitler forlot stedet for siste gang i november 1944, var det fortsatt 2000 bygningsarbeidere der. Anlegget besto både av beskyttede bygninger (dvs. bunkere) og vanlige trebrakker. Det omfattet til slutt i alt ca. 40 bo-, arbeids- og administrasjonsbygninger i tillegg til syv massive og 40 lette stålbetongbunkere. Bunkrenes tak kunne være opptil ti meter tykke. Anlegget hadde egen jernbanetilknytning og to flyplasser. Hitlers kvarter var bunker 13.

Anlegget besto totalt av 200 bygninger: tilfluktsrom, brakker, to flystriper, kraftstasjon, jernbanestasjon, ventilasjonsanlegg, vannforsyninger, sentralfyrer og kommunikasjon.

Det ble lagt stor vekt på sikring av området, slik at det skulle kunne motstå angrep fra fiendtlige kommandostyrker. Hele anlegget var omringet av et 50 meter bredt minefelt, innenfor var det satt opp et elektrisk piggtrådgjerde og vakttårn. Det indre arealet var delt i tre konsentriske sperreområder, adskilt av bevoktede sperringer (Sperrkreis 1, 2 og 3). Hitlers bunker befant seg innerst, i september 1943 fikk han anlagt enda en ekstra sperring rundt den (Sperrkreis A).

Man trengte passersedler for hver eneste sperrekrets, og hver av dem var dessuten omgitt av minefelt i 50 til 150 meters dybde, og av piggtråd – sammenlagt var piggtrådgjerdene ti km lange.

Luftvernkanoner skulle beskytte mot flyangrep.

Hitlers opphold i Wolfsschanze

Hitler deler ut dekorasjoner i Wolfsschanze 15. september 1943

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Adolf Hitler oppholdt seg i Wolfsschanze fra sommeren 1941 til høsten 1944, bare avbrutt av ferier på Berghof, opphold i Werwolf (førerhovedkvarteret ved Vinnitsa i Ukraina) høsten 1942 og våren 1943, og utover disse periodene var han der en rekke ganger med mer kortvarige opphold (se tabell under). Dette betydde at Wolfsschanze i realiteten var Tysklands administrative senter i lange perioder. Hitler mottok der politikere og statsledere fra allierte land, satellittstater og okkuperte områder, slik som Vidkun Quisling den 13. januar 1944. (Se ellers listen under.) Alt i alt oppholdt Hitler seg i Wolfsschanze i 800 dager, altså i godt over to år sammenlagt.

Hitler holdt til i en egen bunker der han hadde sin private «leilighet». Den var uten vinduer og kun opplyst av elektrisk lys. Rustningsminister Albert Speer sammenlignet den med et egyptisk gravkammer.^{[trenger referanse]}

Hele anlegget hadde et dystert preg, generaloberst Alfred Jodl sa senere at det lignet på en kombinasjon av en konsentrasjonsleir og et kloster.^{[trenger referanse]}

På grunn av det myrlendte terrenget var myggplagen stor, dessuten var klimaet i området dårlig med hete sommere og kalde vintre. For å redusere myggbestanden beordret Hitler at parafin skulle helles i åpne vann rundt anlegget. Dette tok knekken på myggen, men også på stedets frosker. Froskenes kvekking hadde virket beroligende på Hitler, slik at man måtte sette ut en ny froskebestand.^{[trenger referanse]}

Hitlers livlege, Theodor Morell, er en viktig kilde for meget av dagliglivet på stedet.^{[trenger referanse]}

20.juli-attentatet mot Hitler

Utfyllende artikkel: 20. juli-attentatet

Foran fra venstre: Martin Bormann, Hermann Göring og Bruno Loerzer inspiserer møterommet

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Det var i Wolfsschanze at det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler ble utført av oberst Claus von Stauffenberg i 1944. I henhold til planen plasserte Stauffenberg en tidsinnstilt bombe nær Hitlers plass, og reiste deretter straks til Berlin for å være med på å kommandere troppene under det påfølgende kuppet, planlagt av konservative offiserer.

Imidlertid førte uventede forhold til at Hitler overlevde bomben, blant annet fordi møtet fant sted i en trebrakke istedenfor i en bunker, noe som gjorde at trykket ble mindre da veggene ble blåst ut, i stedet for det komprimerte trykket som ville ha oppstått inne i den vanlige bunkeren; og vesken med bomben ble flyttet bak et bredt og kraftig bordben av en offiser som ville ha bedre plass etter at Stauffenberg hadde forlatt rommet for å komme seg unna for å fly til Berlin. Slik skjermet bordbenet og konferansebordet Hitler mot eksplosjonen. Fire mennesker som deltok på møtet ble imidlertid drept i attentatet og nesten alle tilstedeværende skadet. Hitler fikk mindre fysiske skader, særlig i høyre arm, men var merket av hendelsen resten av livet, blant annet tiltok misbruket av morfin betraktelig etter dette.

Attentatet kunne kanskje likevel ha ført til et maktskifte, hadde det ikke vært for andre uheldige omstendigheter. Som følge av en misforståelse hadde general Friedrich Olbricht, en av de sammensvorne i Berlin, ikke satt i gang den planlagte maktovertagelse, «Operation Valkyrie», umiddelbart etter meldingen om eksplosjonen. Dermed kunne den først settes i gang fire timer senere, da Stauffenberg ankom med sin He 111 fra Rastenburg.

Under kuppforsøket klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjonene, og dermed kunne de ikke undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevd. Reservestyrker i Berlin som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette og kuppforsøket kollapset.

Slutten

Det to meter tykke betongtaket er løftet av en kraftig eksplosjon under forsøket på å ødelegge Wolfsschanze i januar 1945

Hitler forlot stedet for siste gang 20. november 1944, for å lede den forestående tyske offensiven i Ardennene. 23. januar 1945 begynte tyske pionerstyrker en to dagers sprengning av anlegget, noe som ikke viste seg å være særlig vellykket når det gjaldt de kraftige bunkerne. 27. januar rykket russerne inn og erobret området.

Mer eller mindre hele den gjenværende etnisk tyske befolkningen i området ble i 1945 fordrevet eller myrdet av sovjetiske og dels polske militære styrker.

Området er omgjort til et friluftsmuseum og er blitt en lokal turistattraksjon. På stedet står det et minnesmerke om attentatet. Det oppsøkes av ca. 250 000 besøkende hvert år.^{[trenger referanse]}

Hitlers opphold i Wolfsschanze

Denne tabellen er basert på dagboksnotater til offiserer i Hitlers stab.

Fra	Til
24. juni 1941	15. juli 1942
1. november	5. november
23. november	18. februar 1943
13. mars	21. mars
29. juni	7. november
16. november	februar 1944
9. juli	9. juli
16. juli	20. november

Noen besøkende til Wolfsschanze

Noen av de fremste tyske ledelsespersonligheter

Hans Frank, Martin Bormann, Wilhelm Keitel, Joseph Goebbels, Erich Koch, Jürgen Stroop.

Utenlandske dignitærer

Den norske «føreren» Vidkun Quisling besøkte Hitler i Wolfsschanze i januar 1944.

• Rashid Ali el Gailani – Irak (15. juli 1942)
• Marskalk Ion Antonescu – Romania (11. februar 1942, 10. januar 1943, 26. februar 1944, 5. august 1944)
• Boris III av Bulgaria (24. mars 1942)
• Subhas Chandra Bose, indisk, uavhengig politiker
• Grev Galeazzo Ciano – Italia (25. oktober 1941, 19. desember 1942)
• Lajos Csatay (general, krigsminister) - Ungarn
• Erden, Ali Fuat (general) - Tyrkia
• Rashid Ali al-Gaylani (tidl. statsminister) – Irak
• Italo Gariboldi (general) - Italia
• Rodolfo Graziani (marskalk) - Italia
• Admiral Miklós Horthy (regent) – Ungarn (10. september 1941, sammen med general Szambathely)
• General Agustín Muñoz Grandes – Spania (12. juli 1942, 13. desember 1942)
• Pierre Laval – Frankrike (Vichy) (19. desember 1942)
• Statsminister Miklós Kállay – Ungarn
• Fanni Luukkonen (oberst, leder Lotta Svärd) - Finland
• Feltmarskalk Carl von Mannerheim – Finland (27. juni 1942)
• General Nikola Mikhov (forsvarsminister) – Bulgaria (5. januar 1943)
• Benito Mussolini – Italia (26. august 1941, 12. september 1943, 20. juli 1944)
• Ambassadør Hiroshi Oshima – Japan (14. juli 1941, 20. januar 1943)
• Ante Pavelic (poglavnik, Ustasja) - Kroatia
• Vidkun Quisling – Norge (24. april 1943)
• Statsminister Jozef Tiso – Slovakia (18. oktober 1941)
• Cemil Cahit Toydemir - (general) - Tyrkia
• Harald Öhquist (generalløytnant) - Finland

Litteratur

• Seidler, Franz W. og Zeigert, Dieter ; Die Führerhauptquartiere – Anlagen und Planungen im Zweiten Weltkrieg ISBN 3-7766-2154-0
• Sennerteg, N; Stalins hevn: Den røde armé i Tyskland 1944-45, Schibsted Forlagene 2006 ISBN 82-516-2303-0, ISBN 978-82-516-2303-2

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Wolfsschanze – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Wolfsschanze – galleri av bilder, video eller lyd på Commons