helsevesenet

Kommunene skal ifølge helse- og omsorgstjenesteloven sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne.

At kommunen har et «sørge for»-ansvar innebærer at kommunene ikke trenger å tilby tjenestene selv. De kan inngå samarbeid med andre, både andre kommuner gjennom interkommunale samarbeid og private aktører.

Staten eier de vesentligste delene av spesialisthelsetjenesten gjennom de regionale helseforetakene. De har dermed ansvar for både kvalitet og kapasitet på sykehustilbud og andre spesialiserte helsetjenester. Dette ansvaret omfatter også inngåelse av avtaler med private tjenesteytere, både sykehus som er drevet av frivillige organisasjoner som for eksempel Diakonhjemmet i Oslo, og private kommersielle sykehus som for eksempel Aleris.

I spesialisthelsetjenestene inngår også private avtalespesialister som har et særlig omfattende tilbud innenfor spesialiteter som øre-nese-hals, øye og psykologi.

Enkelte store pasientgrupper er avhengig av et godt samarbeid mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder særlig eldre pasienter med sammensatte behov, og det gjelder pasienter med psykiske lidelser, og rus- og avhengighetsutfordringer.

Samhandlingsreformen som ble innført fra 2012 ble særlig begrunnet i behovet for bedre samarbeid mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, men også i et ønske om å overføre oppgaver og ressurser fra sykehusene til kommunene. Økt kommunalt ansvar og fokus på forebygging var ment å skulle føre til færre innleggelser og kortere liggetid i sykehus, samt behandling nærmere pasientens hjem. Uttrykte mål for reformen var blant annet rett behandling til rett tid på rett sted, samt en helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjeneste som er tilpasset den enkelte bruker.

Antall pasienter som behandles i norske sykehus har økt fra knapt 1,8 millioner i 2012 til over 2 millioner i 2022. Veksten har kommet i den polikliniske behandlingen, mens pasienter som legges inn (døgnopphold) har gått ned. Reduksjonen i antall innleggelser og økning i polikliniske konsultasjoner gjelder også for befolkningen over 80 år. Reduksjonen i antall innleggelser og økningen i poliklinisk aktivitet reflekterer blant annet teknologiske endringer i operasjonsteknikker og anestesi.

Som følge av slike endringer er gjennomsnittlig liggetid for pasienter som er innlagt i somatiske sykehus gått ned fra 12 dager i 1975 til 7 dager i 1993 og videre til 4,1 dager i 2022. Behovet for sykehussenger er derfor redusert og har gått ned fra cirka 21 000 i 1980 til cirka 17 000 i 1995, og videre til cirka 13 000 i 2021.

Også sengetallet ved psykiatriske institusjoner er redusert – fra cirka 12 000 i 1980 til om lag 4600 i 2010, og videre til 3600 i 2021. Noe av nedgangen skyldes at sengeplasser i det psykiske helsevernet har blitt omdefinert til rusbehandling, men den viktigste årsaken er at mange pasienter overføres til kommunene raskere enn tidligere.

Både som følge av nedbyggingen av institusjonene innen psykisk helsevern, reduksjonen i liggetidene i den somatiske spesialisthelsetjenesten og den generelle aldringen av befolkningen, øker antall brukere i kommunehelsetjenesten.

Vekst i antall brukere i kommunenes pleie- og omsorgstjenester er særlig sterk i aldersgruppen under 80 år. Det er flere årsaker til endringene i denne gruppen. En viktig årsak er overføringen av brukere fra statlige institusjoner innen psykisk helsevern og rusbehandling.