nyrene

På hver av nyrene skiller man mellom en fremside (facies anterior) og en litt flatere bakside (facies posterior). Tilsvarende skiller man mellom en nedre nyrepol (extremitas inferior) og en øvre nyrepol (extremitas superior). Hver nyre er kledd med en forholdsvis fast bindevevskapsel (capsula fibrosa) som gir nyreoverflaten et blankt og glatt utseende, og som på friske, normale nyrer lar seg trekke av. Hos nyfødte er imidlertid overflaten klumpete og ujevn. Rundt hver av nyrene er det rikelig med fett (capsula adiposa) som beskytter og støtter. De holdes (sammen med fettet og binyrene) på plass ved hjelp av bindevev, dels i form av en lomme (fascia renalis) fra undersiden av mellomgulvet (diaphragma), dels med bindevev til musklene på bakre bukvegg (musculus psoas major, musculus quadratus lumborum).

På nyrenes mediale side sitter det traktformede nyrebekkenet (pelvis renalis) for å fange opp urinen som ledes ut gjennom urinlederen (ureter). Nyrebekkenet er festet i den konkave nyreporten (hilus renalis, nyrehilus), hvor også de store blodkarene kommer inn og går ut. Her danner nyrevevet en dyp, spalteformet og fettrik innbuktning, nyresinus (sinus renalis).

I lupeforstørrelse virker et tverrsnitt av nyrebarken finkornet med synlige radiære, parallelle striper, margstråler. Mellom dem sees tallrike rødaktige «punkter», knapt synlige med det blotte øye; det er de såkalte nyrelegemene (corpuscula renalia) eller Malpighis legemer. De er ikke mer enn 0,2 millimeter i tverrsnitt og består hver av et kapillarnøste med omtrent 30 kapillarslynger, samt én tilførende og én fraførende gren (vas afferens og vas efferens), det hele omgitt av en tynn, dobbeltvegget kapsel (Bowmans kapsel). Selve kapillarnøstet kalles glomerulus.

Mens den ytre delen av kapselen ligger som en liten kule omkring kapillarnøstet, vrenger den indre delen seg innover slik at den kler selve kapillaroverflaten. De enkelte cellene i nøstet er langstrakte med sterkt foldede kanter, de ligner nesten på et tusenben, og de kalles derfor podocytter (av gresk podos, som betyr fot). Spaltene mellom dem er store nok til at vann og småmolekylære elementer kan passere, mens proteiner og blodceller normalt ikke slipper gjennom. Innenfor har vi en basalmembran og (innerst) fenestrert endotel. Gjennom disse tre lagene filtreres forurinen eller primærurinen, det vil si den første urinen.

Det stedet hvor kapillarene går inn og ut av kapselen, betegnes som dens karpol. I den motsatte enden er urinpolen. Her begynner nyrenes rørsystem eller tubulusapparat (tubulus renalis), hvor primærurinen forandres, både kvalitativt og kvantitativt.

Tubulusapparatet deles i tre avsnitt:

1. hovedstykket, eller den proximale tubulus
2. overgangsstykket
3. mellomstykket, eller den distale tubulus

Nyrene har en meget rik blodforsyning. All tilførsel av blod til en nyre, både det som skal «renses» og det som skal tilføre nyrevevet oksygen (vasa privata), skjer gjennom nyrearterien (arteria renalis) som utgår i rett vinkel fra bukaorta og trer inn i organet gjennom nyrehilus, foran nyrebekkenet.

I nyresinus deler den seg opp i mindre enheter, først i en fremre og en bakre gren (ramus anterior og ramus posterior) som forsyner forskjellige segmenter av nyren. Den fremre grenen forsyner øvre, nedre og fremre del, mens den bakre grenen forsyner nyrens bakside.

Fra disse segmentarteriene (arteriae segmenti) deler blodkarene seg i arteriae interlobares mellom nyrelappene, hvor de stiger opp til grensen mellom nyrens marg og bark. Her legger de seg langs basis av nyrepyramidene, som arteriae arcuatae. Fra disse karene går det radiære grener mot nyreoverflaten og danner såkalte smålapper, det vil si en radiær gren (arteria interlobularis/radiata) med tilhørende glomeruli.

Glomerulusnøstene henger som små bær på disse interlobulærarteriene, og er forbundet med dem ved de afferente (tilførende) blodkarene (vasa afferentia). I karpolen går også det fraførende blodkaret ut (vas efferens). Dette karet er en liten arterie (arteriole), og ikke en vene, slik det ellers er vanlig i kroppen når en arterie (her: vas afferens) løser seg opp i et kapillarnett. Et slikt system, hvor en arterie og et kapillarnett ikke følges av en vene, blir ofte kalt et mirakelnett (rete mirabile) eller Wundernetz.

De fraførende arteriolene, som nå fører «renset» blod, forgrener seg så i kapillarer som forsyner selve nyreparenkymet i barkområdet. I margen blir nyrevevet ernært av kapillarer som utgår fra arteriae arcuatae. Blodet samler seg deretter i tilsvarende vener og forlater nyrehilus gjennom nyrevenen (vena renalis) og derfra til nedre samlevene (vena cava abdominalis).

Nervøst blir nyrene forsynt sympatisk og parasympatisk (fra det autonome nervesystemet) fra plexus coeliacus, plexus aorticus og nervus splanchnicus minor. De danner til sammen et nervenett (plexus renalis) som går inn i nyrehilus gjennom nyrearteriens bindevev.

Nyrene blir kalt blodets rensestasjon. Viktige oppgaver er å skille ut urinstoff (urea), som er et nedbrytningsprodukt av proteinstoffskiftet, og urinsyre, som er et nedbrytningsprodukt av nukleinsyrer. Nyrene skiller også ut toksiske stoffer og legemidler som er nedbrutt i leveren. Dessuten er de viktige organer for reguleringen av væske- og elektrolyttbalansen i kroppen.

Utviklingen av nyrene skjer i nær tilknytning til utviklingen av kjønnsorganene (genitaliene); urogenitalsystemet brukes derfor som en felles betegnelse på disse organsystemene. Hos menneskene dannes det allerede i tredje til fjerde embryonaluke (se fosterutvikling) segmentale cellegrupper på hver side av ryggstrengen (chorda dorsalis). De er av mesodermalt opphav og kalles nefrotomer. De er komplisert bygd, vokser lateralt og danner et lumen (innvendig hulrom) med åpning til den embryonale bukhulen.

Det første anlegget, fornyren (pronephros), består kun av åtte til ti cellegrupper i det embryonale halsområdet, og tilbakedannes snart hos menneskene. Det gjelder også det neste nyreanlegget, urnyren (mesonephros), som er et pølseformet organ på hver side av ryggstrengen, med det permanente gonadeanlegget (kjønnskjertelanlegget) på forsiden og med en langsgående lateral avløpskanal (ductus mesonephricus, se Wolffs gang). Urnyreanlegget tilbakedannes i løpet av andre embryonalmåned.

Det blivende nyreanlegget (metanephros) begynner å utvikle seg fra femte embryonaluke fra det nefrogene vevet til andre til femte sakralsegment (nefrotomene langs nederste del av ryggsøylen). Urinlederen (ureter) dannes her som en utvekst fra nedre del av Wolffs gang, og trenger inn i nyreparenkymet. Mens samlerørene dannes av fortsatte oppspaltinger av ureteranlegget, dannes tubulusapparatet av cellegrupper i selve nyrevevet. Se også urinblæren.

Undersøkelse av nyrefunksjonen er en viktig prosess ved mistanke om nyresykdom, siden nyrene er livsviktige organer. Svikt i nyrenes evne til å filtrere blodet og regulere kroppens vann-, elektrolytt- og syre-/basenivå kan oppdages ved undersøkelse av blant annet kreatinin og urinstoff i blodserum. Fordi nyrene har en vital betydning for menneskeorganismens normale funksjoner, vil nyresykdommer få store konsekvenser, enten det dreier seg om medfødte misdannelser, infeksjoner eller svulster.

Skrifter fra oldtidskulturene nevner nyrene og sykdommer knyttet til vannlatingen. Man kjente til bruken av kateter, og operative inngrep i urinblæren ble utført. Den klassiske greske medisinen beskrev både smertefull og manglende vannlating, og allerede i fjerde århundre fvt. skrev Hippokrates at nyrene «virket som om de filtrerer vann». Mye av grekernes oppfatning ble overtatt, opprettholdt og utbredt blant leger i Romerriket.

Ved legeskolen i Salerno var man i middelalderen opptatt av urinveislidelser, og skolen har gitt ettertiden råd i form av latinske vers om hvordan urinen burde undersøkes, og hvilke urter som kunne anvendes ved forskjellige nyrelidelser (se Helsediktet fra Salerno). Eksempelvis mente man at mørk urin ikke bare skyldtes febersykdommer, men også mangel på søvn, høy alder og dårlig kosthold. Undersøkelse av urinen var viktig. Uroskopi var noe legen måtte beherske, og både farge, lukt, smak (!) og eventuelt bunnfall (kalt contenta) ble nøye beskrevet og gjerne knyttet til pasientens temperament.

Den flamske anatomen Andreas Vesalius som levde på 1500-tallet var opptatt av nyrenes anatomi. De var på den tid lite kjent og var kommet helt i bakgrunnen av interessen for urinblæren, hvilket nok er forståelig. Blærestein var nemlig ingen sjeldenhet. Likevel hadde han ingen klar oppfatning av hvordan urinen ble produsert, men han mente at nyrene hadde et slags filter som holdt urinen tilbake fra blodet. Også den italienske anatomen Bartolomeo Eustachio litt seinere på 1500-tallet var opptatt av nyrenes anatomi, og hans lærebok (Opuscula anatomica, 1564) gir den første detaljerte fremstillingen av dem.

I Padova arbeidet legen og anatomen Giovanni Morgagni på 1700-tallet. I boken De sedibus et causis morborum (1761) gir han flere beskrivelser sykdomstilstander i nyrene. Han er da også kalt «grunnleggeren av den patologiske anatomi».

Operative inngrep i nyrene forekom naturlig nok ytterst sjelden, og skader endte ofte fatalt. Likevel hører vi om inngrep (kalt sectio alta) både på 1500-, 1600- og 1700-tallet for å fjerne konkrementer fra blæren, men også fra urinlederen og nyrebekkenet – visstnok ofte med godt resultat.

I løpet av 1800-årene kom elastiske kateter av kautsjuk i bruk, utviklet spesielt av franskmannen Auguste Nelaton (1807–1873). Også forskjellige instrumenter for oppfanging og knusing av blæresteiner ble konstruert. I 1867 ble urologi etablert som spesialfag ved Necker-hospitalet i Paris.

Både bakteriologien fra slutten av 1800-årene og oppdagelsen av penicillin (1928) bragte urologien fremover. Også forbedringer innen radiologien og fremstilling av kontrastmidler gjorde det mulig å «se» urinveiene på røntgenbilder. Disiplinen nefrologi oppsto som en variant i 1950-årene, hvor dialyse og transplantasjon har vært sentrale områder. Nyretransplantasjon som teknikk har utviklet seg helt fra man i 1912 gjorde de første eksperimentene på dyr. I Norge skjedde det første gang på menneske i 1956. Forståelsen av kreatininmåling og at bruken av ultralyd gir informasjon om nyrenes blodgjennomstrømning, var noe man tidligere ikke kunne forestille seg.

Både nyere materialer og teknikker – så som elektronmikroskopi, CT og glassfiberoptikk ved endoskopi – har etter hvert gitt urologene nye og stadig bedre muligheter til å stille diagnose og å gi behandling.

I norsk folkemedisin har behandling av nyresykdom konsentrert seg om planter som man mente kunne hjelpe mot sykdom i urinveiene, så som kjerringrokk, persille, brennesle og karve. Enkelte steder ble urinen ansett som en slags 'magisk' væske, og man mente at det var en synd å late vannet rettet mot solen. Skulle man late vannet ute, burde man helst spytte på forhånd for å varsle de underjordiske, slik at disse rakk å komme seg unna i tide.

• nyresykdommer
• nyrefunksjon
• GFR