Økonomi og næringsliv i Irak

Iraks økonomi var dominert av jordbruk frem til statskuppet i 1958 da kongehuset ble avskaffet og Irak ble en republikk. I løpet av 1960- og 1970-tallet stod landets myndigheter bak en enorm økonomisk utvikling drevet av de økt oljeproduksjon og -inntekter. I 1972 nasjonaliserte Baath-styret alle landets oljeressurser, som tidligere hadde blitt utnyttet av amerikanske, engelske, nederlandske og franske selskaper. Siden 1970-tallet har Irak blitt gradvis mer avhengig av olje. Olje stod i 2015 for 90 prosent av regjeringens inntekter, 99 prosent av eksporten og 58 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Storstilte statlige prosjekter for å utvikle industri, jernbane, infrastruktur, elektrisitet og irrigasjon ble gjennomført siden 1970-tallet. Helsesystemet ble modernisert og analfabetisme ble nesten utryddet. Økonomien var i denne perioden sterkt kontrollert av staten, gjennom blant annet monopoler, priskontroll, rasjonering, og kontroll over arbeidsmarkedet og eierskap i jordbruket. Fra slutten av 1970-tallet ble imidlertid økonomien og utenlandshandelen gradvis åpnet mer opp for private selskaper.

Siden store oljeforekomster ble påvist i Irak tidlig på 1900-tallet har landet vært av stor strategisk interesse for utenlandske stormakter. Storbritannia var opptatt av å sikre olje til sin flåte. I 1925 inngikk Turkish Petroleum Company (TPC) en konsesjonsavtale med den nye staten Irak med 75 års varighet. Eierinteresser fra flere land inngikk i TPC, men britiske interesser dominerte selskapet, som ble registrert som britisk. Iraks første oljeeksport skjedde fra Kirkuk i 1934, som ble en av de viktigste oljebyene. Eksporten økte fra 1970-tallet da oljefelt ved Basra kom i produksjon, før full nasjonalisering av oljen i 1972.

I 1980, før utbruddet av krigen med Iran, lå eksporten på 3,3 millioner fat per dag, og oljeinntektene stod for om lag 60 prosent av BNI. Landet var da verdens nest største eksportør av råolje, etter nabolandet Saudi-Arabia. Under de to Golfkrigene sank oljeeksporten dramatisk, men økte igjen som følge av «olje for mat»-programmet. I 2003 var Iraks oljereserver anslått til 115 milliarder fat, de tredje største i verden etter Saudi-Arabia og Canada. Om lag 80 prosent av de kjente forekomstene finnes i den sørlige delen av landet, men bare en liten del av Iraks landareal er undersøkt, og det kan være betydelige forekomster som ennå ikke er funnet. Produksjonskostnadene i Irak er lave, under halvparten av kostnaden i Saudi-Arabia og bare en tidel av den i USA.

Det er store kapitalbehov for rehabilitering av oljeindustrien, til produksjon, foredling og transport. Irak har bare så vidt adkomst til havet, innerst i Persiabukta, og landets oljeindustri er avhengig av andre eksportkanaler, først og fremst oljeledninger til utskipningshavner. Slike er bygd fra Kirkuk til Ceyhan i Tyrkia, samt fra Kirkuk-feltene til Banias i Syria og Tripoli i Libanon, og fra de sørlige oljefeltene til Muajjiz på den saudiske Rødehavskysten. Flere av disse har i perioder vært stengt som følge av krigshandlinger eller politiske uoverensstemmelser. Iraks kapasitet for raffinering av råolje var i 2004 anslått til cirka 590 000 fat per dag. Landet har åtte raffinerier, med Baiji, Basra og Daura som de største. Etter USAs okkupasjon i 2003, har det stått en politisk kamp om fremtiden til Iraks oljereserver, ikke minst om hvem som skal komme inn med investeringer.

Irak har også store gassforekomster, i 2003 beregnet til cirka 3100 milliarder m³. De største gassområdene finnes ved oljefeltene – både i nord og sør. Irak har også enkelte andre mineralforekomster, særligav jernmalm, krom, kobber, bly, sink, svovel og fosfat – og trolig store uoppdagede mineralforekomster. Landets elektrisitetsforsyning er ikke tilstrekkelig, og har lidd under manglende gjenoppbygging etter krigene. Produksjon av vannkraft fra elvene har sunket på grunn av mer tørke, men også manglende vedlikehold.

Irak er tradisjonelt et jordbrukssamfunn, men med fremveksten av oljeindustrien, særlig fra midten av 1950-årene, har jordbrukets betydning gradvis blitt redusert. I 2017 stod jordbruk for 3,3 prosent av landets BNP. Irak har gått fra å være en netto eksportør av landbruksvarer til å være avhengig av import. Omkring 13 prosent av landets areal er dyrket mark, mens ytterligere ni prosent brukes til beite. Omtrent halvparten av det dyrkede arealet blir kunstvannet, og ligger i tilknytning til de store elvene Eufrat og Tigris, hvor flere dammer til dette formål er bygd. I nordøst drives det jordbruk som er avhengig av nedbør. I midtre og sørlige Irak dyrkes hvete, bygg, ris, mais, hirse, sesam, tobakk, sukker, grønnsaker, frukt, bomull og annet. Før 1990 var Irak verdens største daddelprodusent, men produserer nå bare fem prosent av verdens dadler. Ved siden av krigsfølgene truer også tørke og vannmangel produksjonen.

Jordbruket er avhengig av vann fra Eufrat og Tigris, som har utspring i Tyrkia. Irak er derfor sårbart for oppdemning av elvene i Tyrkia, Syria og Iran. Store utbyggingsprosjekter i den tyrkiske delen av Eufrat har ført til en drastisk reduksjon av vannstrømmen siden 1970-tallet. Iraks vanntilførsel er ytterligere truet av klimaendringer, som blant annet gir høyere temperaturer, mindre regn samt ørkenspredning. Dette har alvorlige konsekvenser for mulighetene for jordbruk.

I sør er det store sumpområder bebodd av sumparabere, en folkegruppe med en distinkt kultur bygget på fiske. Mellom 1985 og 2000 drenerte Saddam Hussein 90 prosent av området for å drive ut det han så på som opposisjonelle, noe som førte til en økologisk katastrofe. Deler av området, som er på UNESCOs verdensarvliste, er nå restaurert. I nord ble store jorbruksområder ødelagt under Den islamske statens styre fra 2014 til 2017.

Irak utviklet en betydelig industribase som ledd i moderniseringen av landet, særlig fra 1970-årene, da det i tillegg til en omfattende småindustri ble investert i tungindustri, vesentlig på statens hender. Blant annet ble det, i tillegg til olje- og bergverksindustrien, bygd to sementfabrikker og et stålverk, en større tekstilfabrikk; flere sukkerraffinerier og melmøller, samt anlegg for produksjon av en rekke varer som skulle erstatte behovet for import. Irak bygde også opp en betydelig militær industri, som ledd i sin opprustning.

Etter 1990 var det en sterk nedgang i industriproduksjonen. Mange industrianlegg har blitt nedlagt som en følge av sanksjonene, som gjorde det vanskelig å skaffe både reservedeler og importert råstoff. Etter innføringen av sanksjonene ble industrien halvert, og produksjonen har ikke kommet tilbake til sitt tidligere nivå.

Før FN-sanksjonene var Irak en stor importør av varer fra utlandet, spesielt matvarer, militærutstyr, kjøretøy og utstyr til industri og energi. I tillegg til olje, eksporterte landet blant annet dadler, bomull, animalske produkter og gjødsel. Da sanksjonene ble innført, stoppet nesten all internasjonal handel med Irak opp. Fra 1996 gav FN landet tillatelse til en begrenset oljeeksport, på betingelse av at 70 prosent av inntektene fra salget ble øremerket til mat og medisiner, og 30 prosent til betaling av erstatning til ofrene etter Kuwait-krigen. I tillegg til denne offisielle og overvåkede handelen, fant det sted omfattende smugling av olje ut av Irak – og av varer inn i landet.

I dag blir store mengder forbruksvarer importert, mens olje og i langt mindre grad gull (3,11 prosent) og dadler (0,44 prosent) står for nesten all eksporten (2019).

Iraks kommunikasjonsnett ble sterkt utbygd i 1970-årene, men ble rammet under den første Golfkrigen, og enda mer under den andre. Dagens veinett er, til tross for krig og sanksjoner, relativt godt utbygget. Det knytter de viktigste byene sammen og gir forbindelse til nabolandene, spesielt Jordan og Kuwait. Et nytt veinett spesielt beregnet for frakt av varer og tropper, ble bygd i grenseområdene mot Iran i forbindelse med den første Golfkrigen. Under sanksjonene i 1990-årene var veiforbindelsen til Akaba i Jordan av særlig stor betydning.

De store byene er knyttet sammen ved et statseid jernbanenett fordelt på tre hovedlinjer: Bagdad-Basra-Umm Qasr i sør, Bagdad-Mosul-Tyrkia i nord, og Bagdad-Kirkuk-Erbil. Jernbanenettet har en lengde på 2 272 kilometer (2014) og gir en gjennomgående forbindelse fra Basra ved Persiabukta til Tyrkia og Europa. En forbindelse til Husaiba i Syria ble åpnet i 1983, og gir forbindelse til den syriske havnebyen Latakia. Disse forbindelsene har imidlertid tidvis vært stengt på grunn av krigshandlinger eller rent politiske forhold.

Luftfarten ble langt på vei brakt til opphør i 1990-årene, da Frankrike, Storbritannia og USA innførte sterke restriksjoner på flytrafikk i iraksk luftrom. Det er internasjonale lufthavner i Bagdad, Basra, Erbil, Mosul, Najaf, Nasiriya og Sulaymaniya. Både sivile og militære flyplasser fikk store materielle skader under den andre Golfkrigen. Det samme gjaldt telekommunikasjonsnettet, som var blitt modernisert på slutten av 1980-årene.

Eufrat og Tigris møtes i Shatt al-Arab, som munner ut i Persiabukta og utgjør grensen til Iran. Skip kan gå opp Shatt al-Arab til Basra, mens mindre fartøyer kan gå helt opp til Bagdad. Det er vanskelig å navigere på elvene på grunn av grunner, oversvømmelser og skiftende vannveier. Det er likevel noe skipstrafikk på Tigris, blant annet mellom Bagdad og Mosul, og lettere skipstrafikk på Eufrat. Basra og Umm Qasr har tradisjonelt vært landets viktigste havnebyer, men Basra har i lange perioder vært stengt. Umm Qasr har derfor blitt den viktigste havnebyen, og er forbundet med innlandet via kanaler.

• Iraks samtidshistorie
• Iraks befolkning
• Skole og utdanning i Irak
• Iraks geografi

• Observatory of Economic Complexity: Iraq
• World Food Programme: Iraq (Country Profiles)
• World Food Programme: Emergency Dashboard – Iraq