Cecilie Løveid

Mot slutten av 1960-tallet var Løveid aktiv i det litterære miljøet. Hun hadde tekster på trykk i ulike publikasjoner og var medlem av tidsskriftet Profils redaksjon. Hun deltar i gruppeboken Åtte fra Bergen (1969), sammen med flere unge kunstnere.

Debutromanen most (1972) og de følgende bøkene fra 1970-tallet bærer formelt og til dels tematisk samme preg: Løveids tekster på denne tiden bryter ned tradisjonelle sjangergrenser, er fulle av språklig humor og hermeglede og inneholder rent lyriske elementer. Her er ingen strikt handling, flere stemmer kommer til uttrykk, og flere fortellinger fortelles parallelt, samtidig som hun henter realistiske elementer fra 1970-årene og tydelig fokuserer på den kollektive kvinneoptimismen i samtiden. Fanget villrose (1977) inneholder tydelige og dristige tekster som Fortidens forfatterinder, Hodet har fritt utsyn og Metope, den siste en typisk Løveid-tekst der hun går i dialog med Olaf Bulls nyklassiske dikt og lar en kopimaskin bevare den elskede «for evig».

Sug (1979) ble Løveids gjennombrudd til flere lesere. På et plan handler den om Kjersti Gilje som forsøker å finne ut av livet sitt. I forskjellige, på hverandre følgende sekvenser møter vi Kjersti som avklarer forholdet til en elsker og til sin far. Scenene med faren er ladet med seksuelle og incestuøse over- og undertoner. Både kjærlighet og hat rammer denne faren, som fremstår som prototypen på den fraværende far, en vagabond og en landstryker. På metaplanet prøver fortelleren å finne et nytt språk for en ny måte å leve på. I denne boken finner vi det klassiske diktet «Rug», som er et feministisk motsvar til Sigbjørn Obstfelders «Rugen skjelver».

Måkespisere var gjennombruddet for Løveid som ikke-prosaist. Radiohørespillet ble laget i Bergen og fremført i NRK i 1982, i regi av Nicole Macé, tonesatt av Synne Skouen. I kulissene spøker en Ibsen-pastisj om den vakre Kristine som så gjerne vil gå til scenen. Men hørespillet er en rå og utilslørt historie om begjær og makt, erotikk og smerte. Også her låner Løveid freidig elementer fra det klassisk drama (koret), fra Henriette Schønberg Erkens anvisninger for tilberedning av fjærfe og fra amatørkunsten («minnebøker»). Dette prisbelønte hørespillet er oppført i mange land.

Fra 1980-årene av retter Løveids produksjon seg mer og mer mot lyd- og billedmedier og mot forskjellige former for scenetekster. Vinteren revner, Fornuftige dyr og Dobbel nytelse tar opp i seg elementer fra tidligere prosatekster: kjærlighet, tiltrekning og frastøting, incestuøse trekk i nære familiesammenhenger, trekantdramaer, nå også med mer vekt på forholdet mellom mor og datter. Også her er hun sjangerbrytende. De stiliserte, lydlige og visuelle effekter er like viktige som teksten. Det klassiske teaterets konvensjoner settes på prøve.

Det sykliske, elementer knyttet til graviditet, fødsel og død, dobbelteksponeringer, tablåer, det collageaktige og forvandlinger er i stikkordsform elementer som karakteriserer Løveids scenedramaer. En filosofisk refleksjon kommer mer og mer til syne i Løveids dramatikk fra 1990-årene. Barock Friise (1993), Maria Q (1994) og Rhindøtrene (1996) og Østerrike (1998) har også det til felles at de har historiske skikkelser som forelegg. Disse skuespillene gir innfallsrike versjoner av personenes livshistorier samtidig med at de, på ekte løveidsk vis, er fulle av begjær, kropp og drift. Flere av dem befinner seg i forlengelsen av middelalder- og barokkdiktning og kan forståes i lys av pasjonsdramaet eller sørgespillet.

Kammerspillet Visning (2005, scenisk urpremiere på Nationaltheatret i 2014) er bygd opp rundt en visning av et hus til salgs. For Visning ble Løveid tildelt Den nasjonale Ibsenprisen.

Løveids forfatterskap har alltid innehold tydelig lyriske elementer. Hun har derfor blitt oppfattet som en helt vesentlig samtidslyriker selv om hun ikke har utgitt konvensjonelle diktsamlinger. Ulike antologiredaktører har hentet ut tekster og bruddstykker fra hennes eksperimentelle bøker og presentert dem som dikt. I 1999 redigerer Steinar Opstad en hel bok, Mykt glass, med Løveid-tekster som er remedierte på denne måten.

Dette ble startskuddet for et andre skifte i Løveids forfatterskap. Fra og med nå publiserer hun bøker som umiddelbart fremstår som diktsamlinger. Samlingene Spilt (2001) og Gartnerløs (2007) har et klart kvinneperspektiv. I Nye ritualer (2008) og Svartere bunader (2010) viser Løveid seg igjen som en frodig fabulerende og samfunnskritisk lyriker.

I 2017 utga hun Vandreutstillinger og ble tildelt både Brageprisen og Kritikerprisen. Et vesentlig grep i denne boka er å reflektere over kunst av ulike former og stille denne kunsten i dialog med andre kunstverk eller hendelser i samtida. Særlig sterkt inntrykk gjør diktet «Straff», som tar utgangspunkt i terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya. Boka åpner med en diktsuite som kan knyttes til samme tematikk, idet den tar utgangspunkt i en kunstutstilling med fotografier av den tyske terroristgruppa Baader-Meinhof. På grunn av terrorismens uløselige kobling til det å bli sett, for på den måten å påvirke, og terroristenes ønske om å bli martyrer, blir refleksjonen over dette kunstverket om terrorister til en åpning for uventede og originale refleksjoner over forbindelsen mellom kunst, martyrdom og terrorisme.

I forbindelse med Løveids 70-årsjubileum utga litteraturviteren Kaja Scherven Mollerin samtaleboken Kamerat livet (2021), hvor hun samtaler med forfatteren.

• festspilldikter ved De Litterære Festspill, 1991
• Amalie Skram-prisen, 1998
• Gyldendalprisen, 2001
• Doblougprisen, 1990
• Gyldendals legat, 1979
• Prix Italia for Måkespisere, 1983
• Aschehougprisen, 1984
• Doblougprisen, 1990
• Kulturdepartementets billedbokpris, 1990
• Ibsenprisen for Østerrike og samlet forfatterskap, 1999
• Amalie Skram-prisen, 2000
• Gyldendalprisen, 2001
• Kritikerprisen for teater, 2013/2014
• Heddaprisen, 2016
• Ibsenprisen for Visning, 2015
• Ibsenprisen, sammen med Tore Vagn Lid, for Vår ære / vår makt, 2017
• Brageprisen, 2017
• Kritikerprisen, 2017
• Vindtorn poesipris, 2020

• most, 1972
• Tenk om isen skulle komme, 1974
• Alltid skyer over Askøy, 1976
• Mørkets muligheter, 1976
• Befri vårt daglige liv (ny utgave av most og Tenk om isen skulle komme), 1978
• Sug, 1979, 3. utgave i 1997
• Befri vårt daglige liv. Most & Tenk om isen skulle komme, roman, Kolon, 2007

• Fanget villrose, tekster, 1977
• Mykt glass, dikt i utvalg ved Steinar Opstad, 1999
• Spilt. Nye dikt, 2001
• Gartnerløs, lyrikk, Kolon, 2007
• Nye ritualer, lyrikk, Kolon, 2008
• Svartere bunader, lyrikk, Kolon, 2010
• Flytterester, lyrikk, Kolon, 2012
• Dikt 2001–2013, lyrikk, Kolon, 2013
• Vandreutstillinger, lyrikk, Kolon, 2017

• Den fryktelige piken, eller Camilla, Comello og Gaupa. Et dukkespill, 1978
• Måkespisere. Tre spill for radio og scene, 1982
• Balansedame. Fødsel er musikk, 1984
• Lydia, hørespill, 1984
• Vift, hørespill, 1985
• Fornuftige dyr, 1986
• Dobbel nytelse, 1988
• Badehuset, performance-tekst, 1990
• Tiden mellom tidene, eller Paradisprosjektet, 1991
• Barock Friise, eller Kjærligheten er en større labyrint. Epitaphium dramaticum pro Zille Gad Bergis Norvegiæ, 1993
• Maria Q, 1993
• Måkespisere / Vinteren revner, hørespill/gjenutgave, 1994
• Rhindøtrene, 1996
• Sapfokjolen, eller Det hvite smykket som opphever mørket, hørespill, 1998
• Østerrike, 1998
• Kattejomfruen, 2001
• Visning, dramatikk, Kolon, 2005
• Skuespill 1. Barock Friise, Maria Q og Rhindøtrene, dramatikk, Kolon, 2007
• Skuespill 2. Visning, Østerrike og Balansedame, dramatikk, Kolon, 2011

• Lille Pille og Lille Fille i Den dype skogs teater, illustrert av Hilde Kramer, 1990, ny utgave i 1998
• Hund får besøk, illustrert av Marek Woloszyn, 1992
• Den riktige vind, illustrert av Hilde Kramer, 1999
• Lille Pille og Lille Fille i Den dype skogs ballett, illustrert av Hilde Kramer, 1998
• Fars ansikt, illustrert av Akin Düzakin, 2000