Opplysningstiden og napoleonskrigene gjorde slutt på det spansk-katolske imperiet. Inspirert av Den franske revolusjon førte liberale krefter an i opprør mot kronen overalt i Spansk Amerika. I løpet av 1820-tallet ble de tidligere visekongedømmene til 20 selvstendige republikker. Da generalkapitanatet Guatemala rev seg løs, skjedde det imidlertid som en reaksjon på at Spania hadde gitt seg selv en liberal grunnlov, Cádiz-konstitusjonen av 1812. Sammen med de konservative i Mexico dannet derfor provinsene i Mellom-Amerika et selvstendig, men kortlivet keiserdømme. I 1823 grep de liberale makten og proklamerte «Føderasjonen av Sentral-Amerikas forente provinser». El Salvador, som inntil da hadde vært styrt direkte fra Guatemala, ble til som en sammenslutning av Sonsonate og San Salvador (Cuzcatlán).
Føderasjonen varte ikke lenger enn til 1838 på grunn av kontinuerlige og voldelige rivninger mellom de liberale og de konservative. De liberale ønsket en moderne, sekulær og frihandelsbasert stat mens de konservative ønsket et lukket marked og en sterk katolsk kirke.
Alle provinsene var preget av stridene, men oftest framsto Guatemala som den konservative bastionen mens El Salvador (og Honduras) var de liberales kjerneområder. General Francisco Morazán (1792–1842) – opprinnelig fra Honduras, men etter hvert med hovedbase i San Salvador – var blant de liberale lederne. Morazán ble avgjørende slått av guatemalaneren Rafael Carrera (1814–1865) som ledet en bondegerilja mot de «gudløse» liberale. Utover 1840-tallet ble han også de konservatives leder, direkte i Guatemala og indirekte i de nå selvstendige republikkene lenger sør, i og med Guatemalas dominans. Slik ble El Salvadors første tiår som uavhengig stat preget av at konservative godseiere forvaltet sentralmakten.
Som aspirerende herskere over fattige territorier uten administrative apparater lignet de første presidentene i regionen like mye på krigsherrer som på ideologisk baserte statsmenn. Dessuten innledet de en tradisjon med å ta opp lån i utlandet, det vil si London, for å finansiere sine ambisjoner. Denne karismatiske og militaristiske ledertypen er kjent som caudillo. Den autoritære stilen, tradisjonen med å blande seg inn i naboprovinsen for å støtte sine partifeller der, samt lånefinansiering framfor skattlegging, kom til å hjemsøke regionens politikk til langt ut i det 20. århundre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.