Erik Ottesen Rosenkrantz

Sammen med sin forgjenger som lensherre på Bergenhus, Christoffer Valkendorf, var Rosenkrantz den som for alvor klarte å begrense hanseatenes og de tyske håndverkernes kontroll med næringslivet i Bergen og nordafjells. Rosenkrantz arbeidet for å styrke det spede bergenske borgerskapet og hadde en hånd med i forhandlingene som munnet ut i Odenserecessen i 1560. Denne sikret borgerskapets rett til å utrede nordfarere og en begrenset rett til selv å sende handelsskip til Nord-Norge. Likeledes begrenset den Kontorets handelsrett i selve byen og distriktene på Vestlandet. På kongens ordre og gjennom trusler om maktbruk tvang Rosenkrantz hanseatene til å betale grunnleie og leidang av de tomtene de brukte og rive ned noen av deres sjøbuer som lå for tett opp til Bergenhus festning. Som ytre tegn på kongemaktens voksende styrke lot han fullføre Rosenkrantztårnet med kanoner som lett kunne rettes inn mot Kontoret.

Også innen Bergens sosiale og kulturelle liv gikk Rosenkrantz i spissen. Etter bybrannen på Stranden i 1561 lot han bygge Den Rosenkrantzske Mur (Muren), et ruvende pusset steinhus som fortsatt står på Murallmenning, delvis bygd av stein fra det ødelagte Munkeliv kloster på Nordnes. Bygningen ble møtestedet når byens fremste kvinner og menn samlet seg til fest. I likhet med Valkendorf før ham oppmuntret Rosenkrantz bergenshumanistene med Absalon Pederssøn Beyer i spissen i deres arbeid med landets historie, et arbeid som også hadde et politisk og nasjonalt tilsnitt med front mot hanseatene.

Som lensherre var Rosenkrantz øverste sivile og militære leder i området. Tiden som lensherre ble preget av den nordiske sjuårskrigen. Han benyttet byens borgervæpning sammen med et motvillig bondeoppbud, og satte opp en styrke på 4000 mann av bønder fra Nordhordland og Sunnhordland. Med denne styrken seilte han nordover i april 1564 sammen med Erik Munk og befridde Steinvikholm festning. I 1567 samlet han en ny styrke av bønder fra Vestlandet for å komme Akershus festning, som var truet av svenskene, til unnsetning. Blant bøndene var det stor motstand mot å gjøre krigstjeneste, og i 1568 sendte kongen en granskningskommisjon til Bergen for å høre klagemål fra bøndene. Kommisjonens konklusjon er ikke kjent, men kort tid etter søkte Rosenkrantz avskjed.

Det ble Rosenkrantz’ oppgave å arrestere James Hepburn, jarlen av Bothwell, da han flyktet til Norge i 1567, og føre ham til København etter anklage fra den norske adelsdamen Anna Trondsdatter Rustung («skottefruen»), som hadde vært forlovet med ham før hans ekteskap med Maria Stuart av Skottland.

Etter søknad ble Erik Rosenkrantz løst fra stillingen i Bergen i 1568 for å bli stiftslensmann i Odense, et embete han med et kortere avbrudd innehadde til sin død i 1575.