Foreldre ukjente. Gift med Eirik.
Gudrun «Køijukona» var en norsk gårdeier og næringsdrivende i Bergen i middelalderen. Gudrun er bare kjent fra et eneste dokument, men det viser til gjengjeld at hun var en av de gårdeierne som utnyttet de særlige mulighetene kvinner i norske middelalderbyer hadde til å opptre økonomisk selvstendig.
Gudruns uregelmessig skrevne og enestående tilnavn, «Køijukona», er det ikke funnet noen god forklaring på, og det har liten interesse å referere de forsøkene som er gjort.
Omkring 1310 solgte Gudrun halvparten av den indre husrekken i dobbeltgården Bellgard på Bryggen i Bergen til islandsfareren Orm Svarte Toresson for 90 «forne» (eller gamle) mark, som på den tiden tilsvarte verdien av like mange gode kyr. Kjøpet ble endelig avsluttet i 1312. Da var hele kjøpesummen betalt, det meste i islandske varer som vadmel, storfehuder, saue- og geiteskinn. Betalingsmåten tyder på at Gudrun utnyttet mulighetene som husfrue (kvinnelig gårdeier) til å drive handel med slike varer som hun mottok. Den høye prisen hun fikk for sin fjerdedel av Bellgard, tilsvarende fem–seks middels store vestnorske gårdsbruk, viser hvor verdifulle slike bygårder var på den tiden, med sine muligheter for utleie og handelsdrift. I Norge gjaldt dette i særlig grad i det internasjonale handelssenteret i Bergen.
Trolig hadde Gudrun arvet sin part av Bellgard. Det var gjerne på denne måten eller som enker etter mannlige eiere at kvinner hadde tilgang til fast eiendom, og Gudrun var ikke enke. Etter Byloven av 1276 hadde kvinner i byene større frihet til å inngå økonomiske avtaler enn hva Landsloven av 1274 gav kvinner i bygdene. I landdistriktene kunne de bare foreta strengt begrensede økonomiske transaksjoner på egen hånd, avpasset etter ektemannens sosialrettslige status, mens de i byene kunne rå fritt for sine egne kjøp, likevel slik at det ved salg av fast eiendom var nødvendig med samtykke fra ektemannen eller – i ugiftes og enkers tilfelle – fra den rette arving. Dette var ett av flere forhold som gjorde at bysamfunnet virket omdannende på kvinners økonomiske og sosiale stilling i middelalderen.
Da Gudrun sluttet salgsavtale med Orm Svarte, var ektemannen Eirik ikke med. Derfor var det i 1312 nødvendig å stadfeste salget med ham til stede som samtykkende part, i nærvær av fremstående vitner. På motsatt side samtykte Orms kone Haldora i kjøpet. Det er tydelig at de to hadde opprettet felag (formuesfellesskap), noe som gav hustruen rett til å samtykke i kjøp som mannen gjorde ved hjelp av deres felles gods. Gudrun rådde derimot etter alt å dømme selv for sitt eget gods, og brukte ikke ektemannen til å representere seg økonomisk, slik det var vanlig når gifte kvinners arvegods ble solgt. Derimot nyttet hun en måg (svoger) som mottakende ombudsmann da Orm Svarte betalte ut den resterende del av kjøpsvarene i 1312.
Alt tyder på at Gudrun var en sterk kvinne som ikke underordnet seg sin mann økonomisk, men som i ekteskapet sørget for å beholde den økonomiske råderetten over eget gods som det ellers mest var ugifte kvinnelige arvinger og enker som hadde. Da hun solgte sin part i Bellgard, ser det ikke ut til at ektemannen var noe mer enn en sandpåstrøer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.