I 1829 publiserte Wergeland samlingen Digte. Første Ring med den karakteristiske åpningen: «Ha, hvor spænder sig min Sjel / op til Himmel, ned til Hel». Samlingen kretser om «Stella», et kvinnenavn som betyr stjerne og slik peker mot den abstrakte kjærligheten, men Stella-figuren tar også farge av sanseligheten i Wergelands fortløpende forelskelser i Ida Haffner, Emilie Selmer og Hulda Malthe. Diktene er melankolske og eksalterte, idealiserende, men også tungt sanselige og erotiske for dem som kan lese metaforikken og den til dels kompliserte setningsbygningen som man ofte finner hos Wergeland. Her er også monumentale hyllestdikt til kong Karl Johan og Napoleon, som for Wergeland er frihetshelter og overskridende personligheter. Et høydepunkt er Min lille kanin.
Wergelands tolerante og synkretistiske holdning til islam og jødedom er tydelig i I Tordenen: «Ak, hvem sang med Tordnen vel / bedst sit: 'love Gud, min Sjel!' / Christen, Moslem, Hedning, Jøde / maatte dog hverandre møde / inden samme Faders Arme». Denne ungdomsdiktningen har skapt en del uenighet i Wergeland-forskningen. Mens noen setter den blant hans mest geniale ting, vil andre si seg enig med datiden som fant den kaotisk og uklar. Uansett ser man med en gang Wergelands ubegrensede fantasi og fantastiske grep om rim, rytme og metaforikk, samtidig som det også er en eksperimenterende omgang med frie versformer.
I 1830 kom det 720 sider lange diktet Skabelsen, Mennesket og Messias, der Wergeland i en blanding av frie og bundne vers trekker linjen fra den første skapelsen via den eldre historien og fram til evangelienes fortelling om Kristus. Her blandes rasjonalistisk fremskrittstro, filosofi og religion i et forløp som kulminerer i visjonen om menneskehetens åndelige triumf. Men mer enn som en historiefilosofisk avhandling må teksten leses som et uttrykk for den ekspansive viljen i det lyriske subjektet, slik Wergeland selv skrev at verket «fremstiller mit Indre i dets Heelhed». Slik handler verket om hvordan ideologi, filosofi og kjønn blir overskredet i en altomfattende, subjektiv og grensesprengende totalitet. Den klarhetsdyrkende Johan Sebastian Welhaven kritiserte verket og Wergelands øvrige ungdomsdiktning i en omfattende avhandling. Kritikken ble imøtegått av Wergelands far, Nicolai Wergeland, som alltid støttet sønnens forfatterskap. Denne meningsutvekslingen er et litteraturkritisk høydepunkt i norsk litteraturhistorie. Litt inntrykk gjorde nok kritikken; selv om Wergeland aldri mistet sitt særpreg, diktet han etter hvert mer kontrollert. På sykeleiet omarbeidet han dette hovedverket og ga det ut som Mennesket i 1845. Selv om denne versjonen er klarere i innhold og form, har teksten mistet noe av originalens overskridende energi.
Utover 1830-tallet publiserte Wergeland en rekke dikt, som det politiske Cæsaris fra 1831 og samlingen Digte. Anden Ring fra 1833 med de kjente Til en ung Digter, Til en Gran, Paa Skakastølstinden og Paa Havet i Storm, de to siste skrevet etter inntrykk fra henholdsvis Norgesreisen året før og overfarten til England i 1831. I 1833 kom den første av hans dramatisk-episke diktsykluser, Spaniolen. I denne sjangeren kommer flere bøker som kombinerer melodramatisk spenning med lyriske høydepunkt. Mange holder Jan van Huysums Blomsterstykke fra 1840 som det mest fullendte Wergeland har skapt. Det er en lyrisk beskrivelse av et nederlandsk bukettmaleri Wergeland hadde sett, men det er også en poetisk refleksjon over kunstens vesen og dessuten en dramatisk og sentimental fortelling om død og savn farget av Wergeland-familiens kjennskap til presten Iver Hesselberg og brannen i Grue kirke. Nesten like høyt som denne rager syklusen Den engelske Lods fra 1844.
Fram til sin død utga Wergeland også en rekke andre enkeltstående dikt som er uovertrufne i norsk litteratur. Et eksempel er Den første Sommerfugl fra 1837. Forlovelsen med Amalie Sofie Bekkevold førte til inspirerte høydepunkt som Den første Omfavnelse fra 1838 og Smukke Skyer fra 1839. Hans engasjement i jødesaken lå bak samlingen Jøden fra 1842 med diktet Sandhedens Armée, og Jødinden fra 1844 med blant annet Kvinderne paa Kirkegaarden. I Jødinden finner en også personlige dikt som Paa Sygelejet og Følg Kaldet, som begge er skrevet under inntrykk av hans egen sykdom.
Kommentarer (1)
skrev Svein Askheim
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.