IEA (Det internasjonale energibyrået)

Selv om utfordringene i internasjonal energipolitikk er dramatisk endret siden IEA ble etablert i 1974, er det fortsatt behov for internasjonalt samarbeid om oljeforsyningssikkerhet. I 2018 oppdaterte IEA retningslinjene for dette samarbeidet, som kalles International Energy Program (IEP). Kjernen i koordineringssystemet er medlemslandenes forpliktelse til å bygge opp lagre av råolje og oljeprodukter som kan dekke minst 90 dagers import. Ved en akutt krise kan disse lagrene tappes ned og fordeles mellom medlemslandene. Statene skal også ha planer for hvordan de skal begrense forbruket i en krisesituasjon.

Beslutningen om å utløse bruken av lagrene forutsetter at IEAs sekretariat identifiserer en reduksjon på syv prosent i de daglige oljeforsyningene, eller har forventninger om en slik reduksjon. IEAs styre kan imidlertid overstyre dette ved en flertallsavgjørelse basert på veide stemmevekter (se under). IEA har tatt IEP i bruk ved fem anledninger:

• 1990: etter Iraks invasjon av Kuwait
• 2005: i forbindelse med orkanene Katrina og Rita i USA
• 2011: under borgerkrigen i Libya
• 2022: to ganger (1. mars og 1. april) i forbindelse med Russlands angrep på Ukraina

IEP legger ikke opp til at økning i oljeprisen skal kunne utløse bruken av lagrene. I forbindelse med den iranske revolusjonen i 1978 og utbruddet av krigen mellom Iran og Irak i 1980 ble IEP ikke aktivert selv om disse hendelsene til sammen reduserte Iran og Iraks oljeproduksjon med over fem millioner fat per dag. Andre produsenter kompenserte i all hovedsak dette bortfallet, men markedsprisen på olje steg kraftig. I 1984 innførte IEA en mer uformell prosedyre kalt Coordinated Emergency Response Measures (CERM), med sikte på å håndtere mindre forsyningsbortfall. I 2022 skapte Russlands krigføring og de økonomiske sanksjonene mot landet, stor usikkerhet om oljeforsyningssikkerheten, særlig til Europa. Utløsningen av olje fra medlemslandenes oljelagre skulle både motvirke prisøkningen og muliggjøre redusert kjøp av russisk olje som del av de omfattende økonomiske sanksjonene mot landet.

På 1980-tallet ble oljehandelen langt mer markedsbasert. Dette reduserte sannsynligheten for at den fysiske forsyningen av olje skulle stoppe opp. På den annen side ble markedsprisen i større grad bestemt av forventingene om markedsutviklingen blant oljehandlere. Dermed kunne prisen både stige og synke kraftig, uavhengig av den faktiske fysiske balansen mellom tilbud og etterspørsel i markedet.

I 2015 startet en omfattende reformprosess i IEA, med den nyvalgte direktøren Fatih Birol i spissen. For å bevare sin egen relevans måtte IEA sette søkelys på hele det globale energisystemet. Deres analyser, råd og anbefalinger kunne ikke bare dreie seg om olje, men måtte i større grad vektlegge hvordan fossile energikilder kan erstattes av fornybare kilder.

En annen utfordring var at mens OECD-landene i 1974 sto for 67 prosent av verdens energiforbruk, er det i dag land utenfor OECD som står for 61 prosent av verdens energiforbruk. Disse fremvoksende økonomiene måtte trekkes inn i organisasjonen gjennom assosierte medlemskap (se under). IEA har også opprettet to nye avdelinger i sekretariatet, for fornybar energi og energieffektivitet, og satt søkelys på behovet for tilgang til energi i utviklingsland som ledd i å nå FNs bærekraftsmål.

IEA har bygget opp en omfattende database om global energi, og utarbeider analyser blant annet om energiteknologi, energieffektivisering, og markedsforhold knyttet til alle energiformer. Organisasjonens flaggskipspublikasjon World Energy Outlook, er et referanseverk for alle interessert i internasjonale energispørsmål.

IEA organiserer en rekke konferanser og møteplasser for private og offentlige aktører innenfor energisektoren, og har møter om energispørsmål med andre internasjonale organisasjoner, energiselskaper og andre relevante aktører. IEA gjør også analyser av enkeltlands energisituasjon, kommer med anbefalinger og drøfter disse med landets myndigheter. Motsetningsforholdet til OPEC er endret gjennom dannelsen av International Energy Forum (IEF) hvor alle medlemmer av både IEA og OPEC er med.

I oktober 1973 brøt den fjerde arabisk-israelske krigen ut (også kjent som Yom Kippur-krigen eller Oktoberkrigen). Arabiske oljeproduserende land truet med å kutte oljeeksporten hver måned, inntil Israel trakk seg tilbake fra de okkuperte områdene. Deres oljeleveranser til USA ble helt stoppet. Dette skapte frykt for mangel på oljeprodukter i alle de oljekonsumerende landene, og mange land innførte strenge restriksjoner på for eksempel bilbruken.

Et mottiltak fra de oljekonsumerende landene var å etablere et tettere samarbeid for å sikre oljeforsyninger og motvirke oljeprodusentenes markedsmakt. For USA var det helt uakseptabelt å bli holdt som et slags gissel gjennom stans i oljeleveransene for å endre støtten til Israel. De europeiske konsumentlandene var mer villig til å forhandle med de arabiske oljeprodusentene. De var også langt mer avhengig av oljeleveranser fra Midtøsten enn USA.

Selv om den fysiske tilførselen av olje tok seg opp i løpet av våren 1974, steg oljeprisen kraftig. For å forene de ulike oppfatningene blant konsumentlandene ble ikke IEA opprettet som en egen organisasjon, men som en selvstendig enhet innenfor OECD. IEA ble også gitt et bredere mandat for å unngå et tydelig anti-OPEC preg, selv om USAs utenriksminister Henry Kissinger ønsket nettopp det.

*) Norges medlemskap inkluderer ikke krisefordelingsprogrammet (IEP).