Jenny Erpenbeck

I Heimsuchung (2008; norsk oversettelse Hjemsøkelse, 2019) skildres omveltningene på 1900-tallet med utgangspunkt i et nyoppført hus ved en av Brandenburgs mange innsjøer utenfor Berlin. Romanen skildrer både figurenes søken etter et hjem og hvordan disse blir hjemsøkt av historiens vingeslag. De skiftende eierne kontrasteres av gartnerfiguren som pleier husets store hage. Hans tause omsorg for naturen er knyttet til en naturlig tidsrytme. Romanen slutter pessimistisk ved at gartneren forsvinner sporløst, huset begynner å forfalle og blir til slutt revet.

I Aller Tage Abend (2012; norsk oversettelse Alle dagers ende, 2018) skriver Erpenbeck en krønike over destruktive samfunnskrefter fra 1890 til våre dager. Hvert kapittel ender med den kvinnelige hovedpersonens død. Disse delene etterfølges av et kort intermesso der små endringer redder livet hennes og fører henne inn i en ny livssituasjon. Det jødiske spedbarnet dør altså ikke som først skildret av et hjerteanfall, men blir gjenopplivet av de snarrådige foreldrene ved hjelp av snø. To stasjoner senere blir hun som kommunistisk flyktning i Moskva i 1938 offer for Stalins utrenskninger og dør i en sibirsk fangeleir. Alternativt overlever hun fordi hennes politiske CV tilfeldigvis havner i bunken over dem som får leve. Til slutt dør hun (for godt) på et sykehjem i Berlin, 90 år gammel og uten illusjoner. Erpenbecks spill med de små marginene som har fatale konsekvenser for enkeltindividet, formulerer en sorg over tapte muligheter. Med sin nøkterne, delvis barske stil kommer hun likevel aldri i nærheten av det sentimentale.

I romanen Gehen, ging, gegangen (2015; norsk oversettelse Går, gikk, har gått, 2017) tar Erpenbeck opp et sentralt emne i den tyske offentligheten de seneste årene: flyktningkrisen. Bokens midtpunkt er Richard, en professor i klassisk filologi ved Humboldt-universitetet i Berlin, og bokens handling tar til da han blir pensjonist. Han er barnløs og enkemann, og denne endringen i livssituasjonen fører til at han ser med kritiske øyne på sin egen tilværelse. Han lever i høyeste grad et behagelig liv: Økonomisk er han sikret, han eier et stort hus som ligger idyllisk til ved en innsjø utenfor Berlin. Men denne sommeren har en badegjest druknet der, og den døde er ikke blitt funnet. Liket i sjøen uroer nærmiljøet, og dette ubehaget får sitt motsvar i afrikanske flyktninger som okkuperer en offentlig plass i Berlin. Deres demonstrasjon står under mottoet We become visible. Richard utvikler etter hvert et sterkt engasjement for disse menneskene.

Romanen skildrer hvordan Richards deltakelse fører til at flyktningene som individer trer fram med sine egne lidelseshistorier og blir synlige. Motivasjonen for Richards interesse ligger i hans egen biografi. Hans foreldre måtte flykte mot slutten av andre verdenskrig, og de bar på disse traumatiske erfaringene gjennom hele livet. Et annet tilknytningspunkt danner Die Wende fra 1989, et vendepunkt som førte til at mange millioner DDR-statsborgere mistet sine samfunnsmessige referansepunkter. Richard forstår raskt at flyktningenes desorientering går mye dypere. Romanens tittel Gehen, ging, gegangen (Går, gikk, har gått) er hentet direkte fra flyktningenes språkopplæringssituasjon. Flyktningene blir ikke synlige, fordi de har mistet sitt morsmål og bare behersker gebrokkent engelsk. Samtidig henviser formene til verbet ‘gå’ til flyktningenes tidshorisont. Nåtiden er tømt for mening fordi lovgivningen i EU forbyr asylsøkende å jobbe, og fortiden er tapt på grunn av traumatiserende hendelser. Flyktningene blir til skyggevesener i et metaforisk dødsrike. De males i stykker av den meningsløse hverdagen og den overhengende trusselen om å bli tvangsreturnert.

Romanen ble en publikumssuksess, mens mottakelsen i media var mer delt. De negative anmeldelsene kritiserte Erpenbecks tekst for å være styrt av en politisk agenda. Teksten tegnet ifølge disse lesningene et for unyansert og idealisert bilde av den kompliserte relasjonen mellom majoritetsbefolkningen og asylsøkende flyktninger.

I romanen Kairos (2021) tar Jenny Erpenbeck utgangspunkt i en kjent litterær konstellasjon. Den nitten år gamle Katharina møter tilfeldigvis Hans, en mann i femtiårene. De to faller pladask for hverandre og blir et par. Hans er gift og en framgangsrik forfatter i DDR. Deres første møte finner sted sommeren 1986, og forholdet deres utspiller seg på bakgrunnen av den østtyske statens endelikt. Parallelt med statens undergang skildres parets fall fra euforiens tinder inn i en alt vanskeligere og etter hvert toksisk relasjon. Etter gjenforeningen mister Hans ikke bare jobben ved den statlige kringkasteren, men også alle sine privilegier som statsbærende forfatter. Hans absolutte nullpunkt blir startpunktet for et nytt liv for Katharina. Hun forlater Hans i 1992 og kommer seg dermed ut av en etter hvert særs destruktiv relasjon.

Romanen er en kjærlighetsroman, men med dobbeltbunn. Gjennom den store aldersforskjellen mellom de to elskende lykkes Erpenbeck å belyse generasjonskonflikten som var viktig for DDR på 70- og 80-tallet. Hans, som av antifascistisk overbevisning bevisst valgte å bosette seg i staten DDR, prøver å formidle for Katharina sine motiver for hvorfor han engasjerte seg for den sosialistiske utopien. Romanens tittel Kairos er hentet fra den greske mytologien. Guden til det heldige øyeblikket hadde en hårlokk i pannen og var flintskallet på bakhodet – han måtte altså gripes ved den rette anledningen. Protagonistene lykkes ikke med å gripe det riktige øyeblikket og står tomhendte igjen: For generasjonen til Hans glapp sjansen til å etablere en levedyktig sosialistisk stat i Øst-Tyskland. For Katharinas generasjon betyr murens fall ikke en mulighet til fornyelse, men en kapitulasjon for kapitalismen. For begge to viser det seg at den private lykken ikke kan bestå på grunn av deres forskjellige historiske erfaringer.

Erpenbecks språk pendler mellom det lyrisk stemningsfulle og det drastisk kraftfulle. Romanens konstruksjon er kunstferdig, og refleksjoner over både kunst, musikk, mytologi og litteratur og deres samfunnsmessige funksjon inntar stor plass. Dermed tar teksten opp en tråd som allerede fantes i Går, gikk, har gått, men utdyper denne tilnærmingen og framstår dermed som mindre umiddelbar tilgjengelig enn sin forgjenger.

• Geschichte vom alten Kind. 1999.
• Tand. Erzählungen. 2001.
• Wörterbuch. 2004.
• Heimsuchung. 2008. Norsk utgave: Hjemsøkelse (2019)
• Dinge, die verschwinden. 2009.
• Aller Tage Abend. 2012. Norsk utgave: Alle dagers ende (2018)
• Gehen, ging, gegangen. 2015. Norsk utgave: Går, gikk, har gått (2017)
• Kein Roman. Texte 1992-2018 (2018)
• Kairos. 2021.

• Katzen haben sieben Leben. Premiere: 30. januar 2000.
• Leibesübungen für eine Sünderin. Premiere: 27. mars 2003.