Faktaboks

Josip Broz Tito
egentlig Josip Broz
Uttale
tˈito
Født
7. mai 1892, Kumrovec, Østerrike-Ungarn (nå i Kroatia)
Død
4. mai 1980, Ljubljana, Jugoslavia (nå i Slovenia)
Josip Tito

Josip Tito var Jugoslavias ubestridte leder fra 1945 til han døde i 1980. Foto fra 1950-årene.

Av /NTB Scanpix ※.
Josip Broz Tito
Josip Tito i militæruniform. Foto fra 1956.
Av /NTB.

Josip Broz, mest kjent under navnet Tito, var Jugoslavias ubestridte leder fra 1945 til han døde i 1980.

Tito kom i kontakt med bolsjevikene under den russiske revolusjonen, og ble deretter medlem av det jugoslaviske kommunistpartiet, som han ledet fra 1937. Under andre verdenskrig ledet Tito motstandskampen i Jugoslavia, som var okkupert av Tyskland og Italia fra 1941. Den kommunistiske motstandsbevegelsen ble kalt partisaner. Sammen med de allierte befridde partisanene Jugoslavia i 1944.

Etter krigen ble Tito statsminister og utenriksminister. Landet fikk navnet Den føderale folkerepublikken Jugoslavia og kong Petar 2 ble avsatt. I 1946 ble en ny grunnlov vedtatt etter modell av den sovjetiske, og kommunistpartiet fikk diktatorisk makt. Landet ble en forbundsstat med seks republikker som etter hvert fikk utstrakt selvstyre.

Tito samarbeidet først med Josef Stalin og Sovjetunionen, men ønsket etter hvert å styre uten innblanding fra Stalin. I 1948 ble samarbeidet brutt. Stalin forsøkte å avsette Tito, men uten å lyktes. Tito orienterte seg stadig mer mot den tredje verden, hvor avkoloniseringen pågikk. Han tok initiativ til bevegelsen av alliansefrie stater, en samling av land som ikke tilhørte verken vestblokken eller østblokken under den kalde krigen.

Som den som hadde frigjort landet og klart å samle de ulike nasjonene var Tito populær i store deler av den jugoslaviske befolkningen, selv om han gikk brutalt fram mot sine politiske motstandere. Han klarte å holde landet samlet med en kombinasjon av positive tiltak, propaganda og maktmidler. Mange lukket øynene for det faktum at Tito var en diktator, eller de mente det var nødvendig for landet å ha en slik sterk leder. Etter Titos død brøt det ut opprør flere steder, og nasjonalismen vokste i de ulike delrepublikkene før hele forbundsstaten gikk i oppløsning et drøyt tiår etter.

Barndom og oppvekst

Josip Broz ble født 7. mai 1892 i den lille landsbyen Kumrovec i en småbrukerfamilie med 15 barn. Kumrovec ligger ved elven Sutla nordvest i Kroatia, den gang en del av Østerrike-Ungarn. Området Zagorje var svært fattig. Faren var kroat, moren slovensk. De første sju årene bodde han hos morfaren i Slovenia, og slovensk var hans morsmål. Etter folkeskolen i Kumrovec arbeidet han en tid hos sin onkel i Slovenia, før han kom i lære hos en låsesmed i byen Sisak i Kroatia. Som mekaniker arbeidet han i Østerrike og Tyskland, hvor han lærte tysk, og i Böhmen, hvor han lærte tsjekkisk.

Første verdenskrig og den russiske revolusjon

I 1913 avtjente han militærtjeneste, og da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble han sendt som østerriksk soldat (korporal), først til grensen mot Serbia, så til fronten mot russerne, til Galicja og deretter Karpatene. Han var ved fronten til mai 1915, da han ble såret og tatt til fange av russerne. Han tilbrakte 13 måneder på et russisk sykehus, hvor han lærte russisk. I 1916 ble han sendt til arbeid på den transsibirske jernbanen i Kungur nær Perm i Ural-området.

Han flyktet fra arbeidsleiren og kom til Petrograd i juni 1917, hvor han deltok i demonstrasjoner, men måtte rømme til Finland, der han ble arrestert og skulle sendes tilbake til Kungur. Men han rømte under togtransporten, og i Omsk fikk han kontakt med de revolusjonære bolsjevikene. Han giftet seg med en 15 år gammel russisk jente, Pelagija, i 1919 og ble som krigsfange sendt via Wien tilbake til Jugoslavia. Høsten 1920 kom han til Zagreb og ble medlem i det nystiftede kommunistpartiet. I 1921 fikk han arbeid som mekaniker i en mølle i Veliko Trojstvo, hvor han bodde med sin russiske kone til 1925. Av fire barn var det bare sønnen Žarko som vokste opp. Pelagija reiste tilbake til Sovjetunionen i 1929.

Det jugoslaviske kommunistpartiet 1920–1940

Josip Broz
Det jugoslaviske kommunistpartiet deltok i valget i 1920, men ble forbudt i 1921 etter et attentat. Som partimedlem drev Broz dermed illegal virksomhet, ble fengslet og satt inne i fem år, fra 1928 til 1934. Bildet viser arrestasjonsfoto av Broz fra 1928. Navnet Tito tok han ti år senere.
Av .

Det jugoslaviske kommunistpartiet deltok ved valget i 1920, men ble forbudt i 1921 etter et attentat. Som partimedlem drev Broz illegal virksomhet, ble fengslet og satt inne i fem år, fra 1928 til 1934. I fengselet Lepoglava ble han kjent med Moša Pijade (1890–1957), en intellektuell kommunist som ble hans nære medarbeider. Deretter oppholdt han seg i Wien og Ljubljana. I desember 1934 ble han valgt inn i sentralkomiteen i det jugoslaviske kommunistpartiet. I februar 1935 kom han til Moskva, hvor han oppholdt seg i to år under Stalins utrenskninger, «den store terroren». Han arbeidet for Komintern og sovjetiske hemmelige tjenester under dekknavnet «Walter». I Moskva var også sloveneren Edvard Kardelj, senere hans nærmeste medarbeider, og Georgij Dimitrov, den bulgarske kommunistlederen.

I 1936 var det jugoslaviske kommunistpartiet nesten utryddet på grunn av arrestasjoner, og det ble styrt fra Wien og Paris. Da den jugoslaviske kommunistlederen Milan Gorkić (1904–1937) ble likvidert av Stalin i 1937, overtok Josip Broz ledelsen. Han fjernet all motstand i partiet og sørget for at mange ble likvidert i Moskva. Han var selv i Moskva i 1938. Nå skiftet Broz dekknavn fra Walter til Tito. Nære medarbeidere i denne tiden var Milovan Djilas, Aleksandar Ranković (1909–1983) og Ivo Lola Ribar (1916–1943). Fra 1939 var Tito den ubestridte lederen av partiet med støtte fra Moskva.

Etter opprettelsen av staten Jugoslavia i 1918 gikk kommunistpartiet først inn for en sentralisert stat, hvor alle skulle utgjøre én nasjon. Etter 1928 gikk partiet inn for oppløsning av staten og selvstyre for de enkelte nasjonene, i tråd med Kominterns linje. Fra 1935 gikk partiet imidlertid inn for en føderasjon av de jugoslaviske nasjonene. Dette var påvirket av Kominterns politikk om folkefront og Stalins nasjonalitetspolitikk.

Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 var Tito i Sovjetunionen, deretter i Istanbul, inntil han kom til Jugoslavia i mars 1940. Molotov-Ribbentrop-pakten gjorde at kommunistene ikke skulle ta side. I 1940 giftet han seg med Herta Haas (1914–2010), og de fikk sønnen Mišo i 1941, men ble separert allerede i 1943.

Andre verdenskrig

Tito på Vis

Tito ble utpekt som øverstkommanderende for «folkets frigjøringskamp» under den tyske okkupasjonen. Overkommandoen besto foruten Tito av hans nære kommunistmedarbeidere, alle uten militær bakgrunn. De kommunistledede styrkene ble kalt partisaner. Tito (ved bordenden) i partisanenes hovedkvarter på øya Vis i 1943. Rett til venstre for Tito sitter Edvard Kardelj, lengst til høyre Milovan Djilas.

Av /NTB Scanpix ※.
Tito og Jovanović
Tito (til høyre) sammen med stabssjef Arso Jovanović i 1944.
Av /NTB.

Fra desember 1943 støttet britene Tito og hans partisaner. Britiske utsendinger kunne melde at det var Titos motstandskamp mot tyskerne som var mest effektiv. Nå begynte Storbritannia å gi stor materiell støtte til Titos hær, blant annet flystyrker. Marskalk Josip Broz Tito (til venstre) håndhilser på Winston Churchill i Napoli, 1944.

IWM.

6. april 1941 angrep Hitler Jugoslavia, som falt etter bare elleve dagers motstand. Tyskland og Italia delte landet mellom seg og ga deler til nabostatene. Det var først etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 at kommunistpartiet fikk signal fra Moskva om å organisere en motstandsbevegelse. 4. juli erklærte partiets sentralkomité væpnet oppstand, og Tito ble utpekt som øverstkommanderende for «folkets frigjøringskamp». Overkommandoen besto foruten Tito av hans nære kommunistmedarbeidere, alle uten militær bakgrunn. De kommunistledede styrkene ble kalt partisaner.

Titos første forsøk på å frigjøre et område, «Užice-republikken» i Serbia, varte i to måneder høsten 1941. Tito og Draža Mihailović, lederen for de serbiske kongetro tsjetnikene, møttes. Mihailović og hans tsjetniker var de første til å gjøre væpnet motstand mot okkupantene, men det ble ikke noe samarbeid, til tross for at Stalin ønsket det. For Tito var tsjetnikene storserbiske nasjonalister, mens Mihailović så på faren for et kommunistisk Jugoslavia som den største trusselen. Han samarbeidet derfor etter hvert med okkupantene og ville unngå represalier. Tyskerne innførte grusomme represalier; 100 sivile skulle skytes for hver tysker som ble drepte. I oktober 1941 ble over 4000 sivile drept i Kraljevo og 2300 i Kragujevac.

Etter at lokale oppstander var slått ned i Serbia og Montenegro, forflyttet Tito og overkommandoen seg til Bosnia, som da var en del av «Den uavhengige staten Kroatia», ledet av den fascistiske Ustasja-bevegelsen. Ustasjaene begikk folkemord mot serbere, og mange serbere sluttet seg til partisanene. Bosnia var dessuten et fjell-land som egnet seg for geriljakrig. Det var partisaner også andre steder. Mange kroater kjempet mot Mussolinis okkupasjon. Også i Slovenia var det en sterk motstandsbevegelse. Tito holdt kontakt og kontroll med alle disse partisanstyrkene.

Fra desember 1941 ble geriljakrigføringen utvidet til mer regulære styrker, idet det ble opprettet brigader, under streng kommunistisk kontroll, med politiske kommissærer i alle avdelinger for å sørge for rett kommunistisk sinnelag. Kommandant for «Den første proletære brigade» var Koča Popović (1908–1992), en veteran fra den spanske borgerkrigen. Parallelt med den antifascistiske kampen og kampen for nasjonal frigjøring av de jugoslaviske nasjonene innenfor et samlet Jugoslavia, gikk Tito inn for opprettelse av et kommunistisk samfunn. Det ble etablert «folkekomiteer» på befridde områder. Titos taktikk var å unngå slag, men stadig la troppene være i bevegelse.

Tyske og italienske styrker, støttet av ustasja- og tsjetnik-styrker, gjennomførte en rekke offensive angrep for å knekke Titos styrker i Bosnia. Måten partisanene klarte å unnslippe noen av disse offensivene på, ble legendariske, som kampene ved elven Neretva våren 1943, da partisanene først ødela en bro for så å komme seg over elven og klarte å ta med seg tusenvis av sårede. Ved elven Sutjeska var partisanene omringet, klarte så vidt å unnslippe, men med store tap.

I november 1942 opprettet Tito «Det antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia» (AVNOJ) i den bosniske byen Bihać. Den andre AVNOJ-forsamlingen opprettet i november 1943 en provisorisk regjering i Jajce. Det ble proklamert at Jugoslavia etter krigen skulle være en føderal stat med like rettigheter for de seks republikkene, at kong Petar 2 skulle avsettes, og Tito ble utnevnt til marskalk av Jugoslavia og statens fremtidige leder.

Tito hadde håpet på militær hjelp fra Stalin, men fikk det ikke. Da Italia kapitulerte i september 1943, overtok partisanene mye våpen og utstyr og tok kontroll over nye områder, blant annet Dalmatia.

De allierte støttet lenge Draža Mihailovićs motstandskamp, men i desember 1943 gikk britene over til å støtte Tito og hans partisaner. Britiske utsendinger kunne melde at det var Titos motstandskamp som var mest effektiv. Nå begynte Storbritannia å gi stor materiell støtte til Titos hær, blant annet flystyrker.

I 1944 etablerte Sovjetunionen en base i Bari i Italia for å understøtte partisanene. Tito hadde sitt hovedkvarter i Drvar i Bosnia, hvor høytstående sovjetiske og britiske utsendinger kom for å treffe ham. Tyskerne gjennomførte et overraskende fallskjermangrep 25. mai 1944 for å ta Tito, som ble omringet og bare så vidt klarte å unnslippe. Tyskerne var 50 meter fra en hule hvor Tito holdt til, men han klarte å fire seg ned et brattheng sammen med sine folk. Angrepet mot Drvar var tyskernes siste forsøk på å eliminere Tito.

Etter et besøk hos russerne i Bari i juni 1944 ble Tito fraktet av britene til øya Vis, som var under britisk kontroll. I fire måneder hadde han hovedkvarter i en hule der. Derfra gjennomførte han et viktig møte med Winston Churchill i Italia. I september 1944 møtte han Stalin i Moskva. Stalin lovet militær støtte. I oktober 1944 rykket Den røde armé inn i Serbia, og Beograd ble befridd. I april ble Sarajevo befridd av Titos styrker, og 8. mai rykket de inn i Zagreb. Framrykkingen fortsatt helt til Trieste. Ved slutten av krigen utgjorde Titos styrker 700 000 soldater.

I tillegg til «massenes revolusjonære utdanning» la Titos partisaner vekt på aspekter som kvinners likestilling og lese- og skriveferdighet. Grunnlaget ble lagt for en sosial omvelting og felles jugoslaviske kulturytringer. Krigens regnskap var imidlertid grusomt. Over 300 000 partisaner hadde mistet livet. Sivile var blitt etnisk renset. I alt var det omkring én million krigsofre i Jugoslavia.

Under hele krigen hadde Tito kontroll over motstanden i Albania og Nord-Hellas. I 1944 sørget Titos styrker for at Albania ble befridd. Tito ønsket kontroll over Balkan og var også involvert i motstandskampen i Italia.

Konsolidering av makten 1945–1948

Tito på bedriftsbesøk
Etter krigen ble Tito statsminister. Jugoslavia under Tito skilte seg ut i den kommunistiske verden blant annet med en desentralisert økonomi der arbeiderråd i bedriftene hadde reell innflytelse. På bildet besøker Tito (i midten med hatt) en aluminiumsfabrikk i Kidričevo (i det nåværende Slovenia) i 1958.
Rankovič, Kardelj og Tito

Aleksandar Ranković (til venstre) og Edvard Kardelj (i midten) var blant Titos nærmeste medarbeidere. Kardelj var hovedmannen bak Jugoslavias forfatningsutvikling etter andre verdenskrig, og interesserte seg særlig for å utvikle det teoretiske grunnlaget for den jugoslaviske kommunismen. Ranković hadde posisjoner som blant annet visestatsminister og innenriksminister.

Tito hadde forespeilet de allierte at han ville samarbeide med ikke-kommunistiske politikere og at det nye Jugoslavia skulle bli demokratisk. 7. mars 1945 opprettet Tito en midlertidig regjering i «Det demokratiske føderale Jugoslavia» med politikere fra eksilregjeringen som medlemmer og også Ivan Šubašić (1892–1955), den tidligere lederen i Kroatia, som hadde levd i eksil i USA. Tito brydde seg imidlertid ikke om demokratiske spilleregler, og opposisjonen boikottet valget i november 1945. Titos Folkefront ledet av kommunistpartiet «vant» valget. Tito ble statsminister og utenriksminister, og landet fikk navnet Den føderale folkerepublikken Jugoslavia. 29. november 1945 ble kong Petar 2. avsatt. I januar 1946 ble en ny grunnlov vedtatt etter modell av den sovjetiske. Kommunistpartiet fikk diktatorisk makt.

Tito var populær i vide kretser som den som hadde frigjort landet og klart å samle de ulike nasjonene. Men Tito gikk brutalt fram mot sine politiske motstandere. Titusener ble henrettet i 1946–1947 og hundretusener internert. Den tyske og italienske minoriteten ble fordrevet eller likvidert. Det hemmelige politiet (UDBA) og kommunistpartiet tok kontroll over samfunnet. Det ble gjennomført en brutal konfiskering av privat eiendom. Den katolske kirken mistet innflytelse; den kroatiske erkebiskopen Alojzije Stepinac ble fengslet, og Tito kom i konflikt med Vatikanet. Kommunistenes terror gjorde at mange levde i frykt og var i hemmelighet motstandere av regimet.

Tito hadde ambisjoner som gikk utenfor Jugoslavias grenser. I nord ville han innlemme de slaviskbefolkede områdene i Østerrike (Kärnten, Burgenland), Istria og Venezia-regionen i Italia inkludert Trieste. Bulgaria skulle innlemmes i en Balkan-føderasjon som skulle omfatte hele Makedonia, inkludert den greske delen med Thessaloniki, og kanskje mer hvis kommunistene vant borgerkrigen i Hellas, som Tito støttet. Albania, som skulle omfatte Kosovo, var allerede under jugoslavisk kontroll. Tito støttet kommunistiske opprørere i Italia. Med en slik politikk kom Tito ikke bare i konflikt med vestlige land, men også med Stalin, som ikke ønsket å provosere Vesten. Stalin ønsket bare en føderasjon av Jugoslavia og Bulgaria, som han kunne kontrollere.

Bruddet mellom Stalin og Tito

Tito og Khrusjtsjov
Stalin forsøkte å fjerne Tito fra 1948, men etter Stalins død i mars 1953 kunne forholdet til Sovjetunionen normaliseres. På bildet fra 1963 besøker Stalins etterfølger Nikita Khrusjtsjov Tito i Velenje (i det nåværende Slovenia). Tito i hvit frakk midt i bildet, Khrusjtsjov til høyre for ham, i uniform.
Av .

Tito ble regnet som den mest lojale Stalin-tilhengeren blant østeuropeiske kommunistledere. Da de østeuropeiske kommuniststatene opprettet samarbeidsorganisasjonen Kominform i 1947, ble hovedkvarteret lagt til Beograd. Stalin mente imidlertid at Tito var blitt for egenrådig. Stalin kunne ikke tillate at en kommunistleder dominerte hele Balkan uten at han hadde kontroll. Våren 1948 sendte Stalin brev som kritiserte Titos politikk, og Tito forsvarte seg, men innså ikke rekkevidden av kritikken, at Stalin ønsket å få ham fjernet. 28. juni (dagen for Kosovo-slaget og skuddene i Sarajevo) kom resolusjonen fra Kominform som ekskluderte Jugoslavia. Det kom som en bombe. Resolusjonen inneholdt en rekke alvorlige anklager mot det jugoslaviske kommunistpartiet.

Stalin regnet med et opprør mot Tito og satset på de to pro-sovjetiske kommunistlederne Hebrang og Žujović, men Tito klarte å holde på makten ved å slå hardt til mot alle som støttet Stalin eller uttrykte sympati for Sovjetunionen. Over 16 000 ble fengslet og sendt til fangeøya Goli Otok i Adriaterhavet. 20 prosent av partimedlemmene ble utsatt for en eller annen form for sanksjon. Tito vendte seg nå til Vesten og fikk enorm støtte fra USA i form av våpen, penger og matvarer, og Jugoslavia samarbeidet med NATO. For Vesten var det viktig å ha Jugoslavia som en buffersone mot sovjetisk innflytelse. På grunn av USAs militære overlegenhet (atomvåpen) kunne ikke Stalin invadere Jugoslavia, men han planla å få Tito drept.

Tito brøt imidlertid ikke med stalinismen. I den første perioden etter 1948 gjennomførte han en utstrakt kollektivisering av jordbruket, noe Stalin hadde anklaget ham for ikke å ha gjort. Etter noen år med katastrofale avlinger ble kollektivbrukene gradvis avskaffet. Kulturlivet var fortsatt ensrettet, preget av marxisme.

Internasjonal statsmann

Tito og Gaddafi
Stadig mer orienterte Tito seg mot den tredje verden, hvor avkoloniseringen pågikk. Tito tok initiativ til en samling av land som ikke tilhørte de to blokkene under den kalde krigen. Bildet viser Tito (til høyre) med den libyske statssjefen Muammar al-Gaddafi i Beograd i 1973.
Av /AP Photo/NTB.
Nasser, Nehru og Tito
Gamal Abdel Nasser (til venstre) i Egypt og Jawaharlal Nehru (i midten) i India ble Titos nærmeste støttespillere. Bildet er fra et møte mellom de tre statslederne i Beograd i 1961.
Av /NTB.
Bevegelsen av alliansefrie stater
I 1961 arrangerte Tito (nr. 5 fra venstre, øverste rad) møte for Bevegelsen av alliansefrie stater i Beograd. Blant andre deltakere var Jamal Abdel Nasser (nr. 3 fra venstre, øverste rad), Haile Selassie (nr. 2, tredje rad) og Jawaharlal Nehru (helt til høyre, tredje rad).

Etter Stalins død i mars 1953 kunne forholdet til Sovjetunionen normaliseres. Nikita Khrusjtsjov besøkte Jugoslavia i 1955, og Tito besøkte Sovjetunionen i 1956. Forholdet til vestlige stormakter ble forverret på grunn av Trieste-konflikten. Tito måtte gi slipp på Trieste og akseptere en deling av Istria. Han oppnådde heller ikke å innlemme Kärnten. Tito ble mer og mer avhengig av Sovjetunionen. Jugoslavia mottok enorme mengder sovjetiske våpen, inkludert de mest moderne jagerfly.

Da Sovjetunionen slo ned den ungarske oppstanden i 1956, ble Titos forhold til russerne vanskelig, og enda mer spent var det i 1968 under krisen i Tsjekkoslovakia, da Jugoslavia var redd for en sovjetisk invasjon.

Tito orienterte seg stadig mer mot den tredje verden, hvor avkoloniseringen pågikk. Han tok initiativ til en samling av land som ikke tilhørte de to blokkene under den kalde krigen. Nasser i Egypt og Nehru i India ble hans nærmeste støttespillere, men også en rekke statsledere i Afrika og andre deler av verden. Mange av lederne i de alliansefrie landene hørte imidlertid til de minst demokratiske. I 1961 ble den første konferanse av alliansefrie land arrangert i Beograd. Som generalsekretær i bevegelsen av alliansefrie stater fikk Tito stor internasjonal prestisje. På Brioni-øyene tok han imot utenlandske statsledere og han foretok en omfattende reisevirksomhet over hele verden. Mellom 1945 og 1980 utførte han 169 offisielle statsbesøk til 92 land og tok imot 175 statsoverhoder og 110 statsministre.

Symbol og diktator

Kong Olav og Tito
Kong Olav 5 var på offisielt besøk i Jugoslavia i 1966. Bildet viser Olav (til venstre) sammen med Tito i Beograd, september 1966.
Tito og Nixon
Tito var opptatt av å ha et godt forhold til vestlige land. Her på besøk i det hvite hus i 1971. Fra venstre: Jovanka Broz, Josip Broz Tito, Richard Nixon og Patricia Nixon.
Av .

Tito ble det samlende jugoslaviske symbolet. Partisankampen og Tito personlig var de eneste symbolene som kunne forene de forskjellige nasjonene. Mange i Jugoslavia identifiserte landet med Tito. Han oppnådde å bli «elsket» av store deler av folket som få andre statsledere. Hans slagord «brorskap og enhet» hadde stor gjenklang i en befolkning som hadde opplevd borgerkrig. Han klarte å holde landet sammen, med en kombinasjon av positive tiltak, propaganda og maktmidler. Hans balansegang mellom Østblokken og Vestblokken ga jugoslavene internasjonal anseelse.

Mange lukket øynene for det faktum at Tito var en diktator, eller de mente det var nødvendig for landet å ha en slik sterk leder. Tito ble gjenstand for en voldsom persondyrking. Alle delrepublikker fikk en by oppkalt etter ham, og feiringen av Titos fødselsdag eller «Ungdommens dag» 25. mai ble feiret med et landsomfattende stafettløp og store seremonier. Tito opptrådte som en konge. Han overtok kongelige residenter og levde et luksusliv. Han likte å omgi seg med kjente filmstjerner. I 1952 giftet han seg med den 32 år yngre Jovanka (1924–2013).

Interne problemer

Tito fikk problemer med sine nærmeste medarbeidere. I 1954–1955 gikk Milovan Djilas inn for en demokratisering som Tito ikke kunne akseptere. Hans bok Den nye klassen (1957) var en skarp kritikk av de jugoslaviske kommunistene. Djilas tilbrakte flere år i fengsel som Øst-Europas mest kjente dissident. De jugoslaviske kommunistlederne var delt mellom «liberale», som ønsket mindre sentralmakt, og «konservative». I 1966 ble Aleksandar Ranković, innenriksminister og sjef for de hemmelige tjenestene, avsatt på grunn av maktmisbruk og avlytting av Tito. Rankovićs fall gjorde at liberale ledere kunne komme til makten.

På 1960-tallet ble Jugoslavia liberalisert, grensene ble åpnet og kulturlivet ble friere. I 1965 ble det innført økonomiske reformer som ga mer myndighet til delrepublikkene og åpnet for konkurranse i næringslivet. Liberaliseringen åpnet imidlertid for nasjonalisme. I 1968 brøt det ut store antiserbiske demonstrasjoner i Kosovo. Lederne ble arrestert, men gradvis fikk kosovoalbanerne visse rettigheter. I Serbia vokste antialbanske holdninger. I Bosnia-Hercegovina ble muslimene anerkjent som en egen nasjonal gruppe (bosniaker). I Kroatia kom reformvennlige kommunister til makten, men «den kroatiske våren» i 1971 ble slått hardt ned på av Tito. I 1972 slo han til mot liberale serbiske kommunistledere. De konservative kreftene overtok.

Tito var ingen teoretiker. Det var Edvard Kardelj, ikke Tito, som sørget for at grunnloven av 1963 innførte det såkalte arbeiderselvstyret. «Selvforvaltning» skulle bli Titos politiske slagord. Det var også Kardelj som var hjernen bak det politiske systemet som ble utviklet på 1970-tallet. Grunnloven av 1974 gjorde Jugoslavia ekstremt desentralisert. Makten ble i stor grad overført til de seks delrepublikkene samt Kosovo og Vojvodina, som fikk autonomi nesten på linje med delrepublikkene. Hver delrepublikk hadde sitt eget kommunistparti og sitt eget hemmelige politi. Tito beholdt kontrollen over hæren og det overordnede partiet. Ifølge grunnloven var Tito president på livstid. I stedet for å løse det nasjonale spørsmålet, førte desentraliseringen til økte spenninger og rivalisering mellom de ulike nasjonene.

Titos død

Tito døde 4. mai 1980. Hans begravelse var den største statlige begravelse verden hadde sett, delegater fra 128 land inkluderte 4 konger, 6 prinser, 31 presidenter, 22 statsministre og 47 utenriksministre. Han ble begravet i et mausoleum i Beograd kalt «Blomstenes hus», som nå er museum.

Tito hadde ikke utpekt sin etterfølger. Grunnloven fastsatte at landet skulle ledes av et presidentråd, hvor formannsstillingen skulle gå på omgang. Uten en sterk leder viste det seg vanskelig å styre landet. Allerede et år etter Titos død brøt det ut en alvorlig oppstand blant albanerne i Kosovo, og nasjonalismen i Serbia og Slovenia vokste fram fra midten av 1980-tallet. Den økonomiske situasjonen viste seg å være dårlig, delvis på grunn av store lån opptatt under Tito. Et tiår etter Titos død gikk hans stat i oppløsning, blant annet som en følge av kommunismens fall i Øst-Europa.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg