6. april 1941 angrep Hitler Jugoslavia, som falt etter bare elleve dagers motstand. Tyskland og Italia delte landet mellom seg og ga deler til nabostatene. Det var først etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 at kommunistpartiet fikk signal fra Moskva om å organisere en motstandsbevegelse. 4. juli erklærte partiets sentralkomité væpnet oppstand, og Tito ble utpekt som øverstkommanderende for «folkets frigjøringskamp». Overkommandoen besto foruten Tito av hans nære kommunistmedarbeidere, alle uten militær bakgrunn. De kommunistledede styrkene ble kalt partisaner.
Titos første forsøk på å frigjøre et område, «Užice-republikken» i Serbia, varte i to måneder høsten 1941. Tito og Draža Mihailović, lederen for de serbiske kongetro tsjetnikene, møttes. Mihailović og hans tsjetniker var de første til å gjøre væpnet motstand mot okkupantene, men det ble ikke noe samarbeid, til tross for at Stalin ønsket det. For Tito var tsjetnikene storserbiske nasjonalister, mens Mihailović så på faren for et kommunistisk Jugoslavia som den største trusselen. Han samarbeidet derfor etter hvert med okkupantene og ville unngå represalier. Tyskerne innførte grusomme represalier; 100 sivile skulle skytes for hver tysker som ble drepte. I oktober 1941 ble over 4000 sivile drept i Kraljevo og 2300 i Kragujevac.
Etter at lokale oppstander var slått ned i Serbia og Montenegro, forflyttet Tito og overkommandoen seg til Bosnia, som da var en del av «Den uavhengige staten Kroatia», ledet av den fascistiske Ustasja-bevegelsen. Ustasjaene begikk folkemord mot serbere, og mange serbere sluttet seg til partisanene. Bosnia var dessuten et fjell-land som egnet seg for geriljakrig. Det var partisaner også andre steder. Mange kroater kjempet mot Mussolinis okkupasjon. Også i Slovenia var det en sterk motstandsbevegelse. Tito holdt kontakt og kontroll med alle disse partisanstyrkene.
Fra desember 1941 ble geriljakrigføringen utvidet til mer regulære styrker, idet det ble opprettet brigader, under streng kommunistisk kontroll, med politiske kommissærer i alle avdelinger for å sørge for rett kommunistisk sinnelag. Kommandant for «Den første proletære brigade» var Koča Popović (1908–1992), en veteran fra den spanske borgerkrigen. Parallelt med den antifascistiske kampen og kampen for nasjonal frigjøring av de jugoslaviske nasjonene innenfor et samlet Jugoslavia, gikk Tito inn for opprettelse av et kommunistisk samfunn. Det ble etablert «folkekomiteer» på befridde områder. Titos taktikk var å unngå slag, men stadig la troppene være i bevegelse.
Tyske og italienske styrker, støttet av ustasja- og tsjetnik-styrker, gjennomførte en rekke offensive angrep for å knekke Titos styrker i Bosnia. Måten partisanene klarte å unnslippe noen av disse offensivene på, ble legendariske, som kampene ved elven Neretva våren 1943, da partisanene først ødela en bro for så å komme seg over elven og klarte å ta med seg tusenvis av sårede. Ved elven Sutjeska var partisanene omringet, klarte så vidt å unnslippe, men med store tap.
I november 1942 opprettet Tito «Det antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia» (AVNOJ) i den bosniske byen Bihać. Den andre AVNOJ-forsamlingen opprettet i november 1943 en provisorisk regjering i Jajce. Det ble proklamert at Jugoslavia etter krigen skulle være en føderal stat med like rettigheter for de seks republikkene, at kong Petar 2 skulle avsettes, og Tito ble utnevnt til marskalk av Jugoslavia og statens fremtidige leder.
Tito hadde håpet på militær hjelp fra Stalin, men fikk det ikke. Da Italia kapitulerte i september 1943, overtok partisanene mye våpen og utstyr og tok kontroll over nye områder, blant annet Dalmatia.
De allierte støttet lenge Draža Mihailovićs motstandskamp, men i desember 1943 gikk britene over til å støtte Tito og hans partisaner. Britiske utsendinger kunne melde at det var Titos motstandskamp som var mest effektiv. Nå begynte Storbritannia å gi stor materiell støtte til Titos hær, blant annet flystyrker.
I 1944 etablerte Sovjetunionen en base i Bari i Italia for å understøtte partisanene. Tito hadde sitt hovedkvarter i Drvar i Bosnia, hvor høytstående sovjetiske og britiske utsendinger kom for å treffe ham. Tyskerne gjennomførte et overraskende fallskjermangrep 25. mai 1944 for å ta Tito, som ble omringet og bare så vidt klarte å unnslippe. Tyskerne var 50 meter fra en hule hvor Tito holdt til, men han klarte å fire seg ned et brattheng sammen med sine folk. Angrepet mot Drvar var tyskernes siste forsøk på å eliminere Tito.
Etter et besøk hos russerne i Bari i juni 1944 ble Tito fraktet av britene til øya Vis, som var under britisk kontroll. I fire måneder hadde han hovedkvarter i en hule der. Derfra gjennomførte han et viktig møte med Winston Churchill i Italia. I september 1944 møtte han Stalin i Moskva. Stalin lovet militær støtte. I oktober 1944 rykket Den røde armé inn i Serbia, og Beograd ble befridd. I april ble Sarajevo befridd av Titos styrker, og 8. mai rykket de inn i Zagreb. Framrykkingen fortsatt helt til Trieste. Ved slutten av krigen utgjorde Titos styrker 700 000 soldater.
I tillegg til «massenes revolusjonære utdanning» la Titos partisaner vekt på aspekter som kvinners likestilling og lese- og skriveferdighet. Grunnlaget ble lagt for en sosial omvelting og felles jugoslaviske kulturytringer. Krigens regnskap var imidlertid grusomt. Over 300 000 partisaner hadde mistet livet. Sivile var blitt etnisk renset. I alt var det omkring én million krigsofre i Jugoslavia.
Under hele krigen hadde Tito kontroll over motstanden i Albania og Nord-Hellas. I 1944 sørget Titos styrker for at Albania ble befridd. Tito ønsket kontroll over Balkan og var også involvert i motstandskampen i Italia.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.