Kautokeino-opprøret

Det foregikk en handelsvirksomhet i Kautokeino som baserte seg sterkt på at ikke-samer solgte alkohol til lokalbefolkninga. Mange ble gjort avhengige og satte seg i dyp gjeld til handelsmannen Carl Johan Ruth. Denne gjelden ble ofte innkassert via tvungen konfiskering og nedslakting av rein. De sosiale og økonomiske følgene for familiene som ble rammet av dette, var svært alvorlige; i praksis falt deler av områdets befolkning ned i en «forslummet» tilværelse.

På samme tidspunkt foregikk det en religiøs vekkelse på Nordkalotten, sentrert rundt den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius. Bevegelsen la i likhet med mange samtidige lekmannsvekkelser vekt på menigheten heller enn presteskapet og prekte mot rusmiddelbruk. Læstadianismen slo særskilt an blant etniske minoriteter med lav status i samtida, som kvener og samer.

Flere flyttsamer fra Kautokeino hørte Læstadius preke i Karesuando kirke vinteren 1848, og ble grepet av hans fordømmelse av alkohol og hans forkynnelse av behovet for en total indre og ytre omvendelse. For en del av de fattigdomsrammede samene i Kautokeino gav bevegelsen også et religiøst og ideologisk grunnlag for et oppgjør med handelsmannen.

Den norske kirke var imidlertid svært misfornøyd med at lekmannsvekkelsen spredte seg i Nord-Norge. Presten Nils Stockfleth ble sendt for å roe ned gemyttene. Stockfleth var kjent som forkjemper for samenes «hellige Ret» til å beholde «sit Sprog og sin Nationalitet», og kunne således synes å være rett mann på rett sted.

Det var han imidlertid slett ikke. Stockfleths reaksjon på «de vakte» var fordømmelse, utfrysing og noen voldelige opptrinn hvor han prøvde å skape seg respekt ved å slå folk med spaserstokken sin. Fra nå av oppfattet «de vakte» også kirken som stående i ledtog med den syndige handelsmannen.

Stockfleth fikk sparket den samiske lensmannen i Kautokeino, Ole Isaksen Hætta, fordi han ble ansett som for mild mot «de vakte». Lars Johan Bucht ble innsatt som ny lensmann. Bucht hadde vært lensmann i Sverige, men blitt dømt for forsømmelse i tjenesten og stukket av til Kautokeino med sin venn Carl Johan Ruth for å hjelpe ham med handelsvirksomheten.

Hele øvrigheta i Kautokeino – prest, handelsmann og lensmann – stod dermed i samla flokk mot «de vakte».

Tilhengerne av lekmannsbevegelsen krevde at sambygdingene skulle vende seg til samme form for kristendom som dem, og flere ble etter hvert arrestert for å protestere under gudstjenester i Kautokeino og på Skjervøy.

I rettssaken mot disse i 1852 ble 22 samer (14 menn og 8 kvinner) dømt til særdeles harde straffer som varierte fra fem dagers arrest på vann og brød til to års straffarbeid, samt mindre bøter til statskassen. De hardest dømte hadde allerede sittet tre måneder i varetekt, men dette ble ikke trukket fra i straffen. De fem som anket sine dommer, måtte bli sittende i varetekt i Alta inntil saken var behandlet i Høyesterett. I tillegg måtte de dømte betale alle utgifter i forbindelse med rettssaken.

Blant lederne var Mons Somby, Aslak Hætta, sistnevntes bror Mathis Jacobsen Hætta og Mathis' hustru Ellen Aslaksdatter Skum. Aslak Hætta fikk en dom på 15–20 dager, men hadde da allerede sittet åtte måneder i varetekt. Gjelden til staten som de arresterte hadde blitt idømt, skulle inndrives gjennom konfiskering av reinflokker. Dermed ble hele livsgrunnlaget deres truet.

Reindriftssamene i Kautokeino opplevde høsten 1852 en ytterligere trussel mot sin næring: som ledd i en konflikt mellom Russland og Den svensk-norske unionen stengte tsaren grensa mellom sistnevnte stat og storfyrstedømmet Finland. Folk som tradisjonelt dro med reinflokkene sine til finsk side av grensa, mistet nå adgangen til disse helt nødvendige beitemarkene.

For å stå sterkere under krisen drev mange reinflokkene sine sammen og dannet en «stor-siida» sør for Kautokeino bygd. Stemninga ble etter hvert opphisset, og forbitrelsen steg da lensmann Bucht trua med å hente Ellen Aslaksdatter Skum til soning, noe hun motsatte seg.

Natt til 8. november 1852 satte 35 voksne menn og kvinner og 22 barn ut mot Kautokeino kirkested, bevæpnet med gjerdestaurer og kniver. På vei nedover fikk de med seg flere reineiere; noen ble overtalt mens andre ble tvunget med. Nede i bygda stormet opprørerne handelsstedet og satte det i brann. Under kaoset som oppstod ble handelsmann Ruth omringet av flere kvinner og slått i hjel med gjerdestaurer, mens lensmann Bucht ble drept med kniv av Aslak Hætta. Prest Stockfleth hadde fratrådt sin stilling og var ikke i bygda, men hans etterfølger i embetet, Fredrik Waldemar Hvoslef, ble pisket.

De sambygdingene som opprørerne fikk tak i, ble ført til prestegården og mishandlet. Det ble krevd av dem at de skulle omvende seg og gjøre bot. Opprøret ble til slutt slått ned av ei gruppe samer fra Kautokeino og nabobygda Ávži, og fangene satt fri.

Fem av opprørerne ble dømt til døden, men bare to dødsdommer ble fullbyrda: Aslak Hætta og Mons Somby ble halshugd i Alta 14. oktober 1854, i nærvær av en stor folkemengde og 50 infanterisoldater som var sendt nordover fra Trondheim. De hodeløse kroppene ble gravlagt på Kåfjord kirkegård. Hodene deres ble sendt til Universitetet i Christiania for forskning.

Svært mange av de som deltok i opprøret ble dømt til tukthus, og sendt sørover til Trondheim og til Akershus festning for å sone. Straffeutmålinga varierte fra ett års fengsel til livstid. Noen av de dømte var 18 år eller yngre, og flere døde på tukthuset.

Kautokeino-opprøret anses som en av de medvirkende årsakene til at fornorskingspolitikken fikk gjennomslag i norsk politisk tenking. Tanken om at samer skulle legge vekk sin kultur og assimileres inn i den norske befolkninga ble den dominerende i norsk samepolitikk de neste 100 år.

Opprøret, dets bakgrunn og dets etterdønninger har siden 1852 og fram til i dag vært gjenstand for stadig tilbakevendende debatt, forskning og ikke minst kunstnerisk framstilling. Hva angår sistnevnte er det skrevet ikke mindre enn seks romaner, to skuespill og laget en film om begivenhetene.

I eldre tider har framstillingene stort sett gitt uttrykk for en fordømmende holdning til opprørerne, og deres beveggrunner for å angripe Kautokeino kirke- og handelssted har blitt redusert til utelukkende å ha med religiøs fanatisme å gjøre. Et internt samisk eksempel på denne framstillingsformen er å finne i Johan Turis bok Muitalus sámiid birra («En fortelling om samene», 1910). Dette er den første ikke-religiøse boka utgitt på samisk, og den tar blant mange andre emner også for seg Kautokeino-opprøret. Turis beretning om dette er sterkt kritisk til «de vaktes» ideologi og praksis. Forfatteren ble født to år etter opprøret, og hans far var blant «de vaktes» motstandere i samtida.

Fra og med andre halvdel av 1900-tallet har det imidlertid blitt mer rom for skildringer som fokuserer på den sosiale undertrykkelsen de fattige og «de vakte» ble utsatt for, og på forholdet mellom samer og øvrighet i 1800-tallets Nord-Norge. Framstillingene har dessuten i økende grad prøvd å se begivenhetene også fra opprørernes side.

Etter 2000 framstilles opprørerne iblant på en slik måte at de kan regnes som fortellingas helter. For igjen å ta for oss et internt samisk eksempel, har storfilmen Kautokeino-opprøret (Guovdageainnu stuimmit, 2008) Ellen Aslaksdatter Skum som hovedperson, og publikum får dermed se begivenhetene fra hennes synspunkt. Regissør Nils Gaup er selv etterkommer av en av opprørerne.

Kautokeino-opprørerne har helt fram til våre dager ofte blitt omtalt på en udelt negativ måte. Volden har blitt forklart som et utslag av religiøs fanatisme, mens det har blitt viet mindre oppmerksomhet til den sosiale urettferdigheten som førte konflikten fram til sitt tragiske utfall. Mange av opprørernes etterkommere har opplevd dette som en tung byrde å bære. Den samiske dikteren Risten Sokki har formulert det som «en sorg gitt i arv» fra de som deltok i Kautokeino-opprøret til etterkommerne.

I 1990-årene reiste etterkommere av de henrettede opprørslederne krav om å få sine forfedres kranier utlevert til gravlegging. Det viste seg da at Aslak Hættas hodeskalle allerede i 1856 var overført til Københavns Universitet i bytte med to inuit-kranier. Etter en lengre prosess mot forskere som hevdet at kraniene var «statens eiendom» og ønska å beholde dem, ble hodeskallene i 1997 utlevert til etterkommerne og gravlagt på Kåfjord kirkegård. Prost i Alta, Øystein Skille, forrettet ved gravleggingen. Til stede ved seremonien var blant annet Sametingets president og fylkesmannen i Finnmark.