Kinas historie

Det gikk om lag 100 000 år etter at homo sapiens først kom til det vi i dag kaller Kina før det utviklet seg regionale kulturer vi kan spore arkeologisk. De første tegnene til disse finner man rundt 10 000 fvt. Dette var ikke noen enhetlig og samlet kultur. Istedenfor finner man regionale forskjeller langs aksene øst-vest og nord-sør, noe som er særlig tydelig omkring år 5000 fvt.

Et par tusen år senere var disse kulturene i kontakt og strid med hverandre. Denne kontakten ble også starten på en mer kompleks og sammenhengende kultur og statsdannelser. Det er i denne perioden at det kinesiske skriftsystemet oppstod.

• Fordypningsartikkel: Kinas forhistorie

De første dynastiene var ikke riker, slik de var i perioden som kalles det keiserlige Kina. Disse dynastiene har heller gitt navn på perioder på grunn av sin dominerende stilling i samtiden. Myten forteller at Xia var det første dynastiet, men det første man har faktiske kilder til er Shang (1600–1000 fvt). Dette er hovedsakelig arkeologiske funn, men også noen få skriftlige kilder. Bedre kvalitet finner man i de skrevne kildene fra Zhou-dynastiet (1000–221 fvt.).

Zhou var et samfunn basert på et slags føydalsystem. I utgangspunktet var Zhou-kongene mektige, men etter hvert som tiden gikk ble fyrstene i de andre statene stadig sterkere. Dette utviklet seg til De stridende staters tid, hvor fyrstene kriget seg imellom om den reelle makten, og kongen av Zhou kun hadde religiøs betydning.

I tiden forut for denne stridsperioden finner man det kulturelle grunnlaget for den kinesiske sivilisasjonen. Denne tiden kalles De hundre filosofers tid.

• Fordypningsartikkel: Zhou-perioden i Kinas historie

Det var staten Qin som kom seirende ut av De stridende staters tid og grunnla Qin-dynastiet. Kina var nå for første gang samlet i et sentralisert keiserrike under den første keiseren av Qin. Zhou-tidens føydale strukturer ble erstattet av et administrativt styre. Keiseren drev et strengt regime inspirert av legalistiske idealer. I 206 fvt. gikk riket under og Han-dynastiet kom til makten fem år senere.

Han-dynastiet fremstilte seg som et annerledes keiserdømme, men fortsatte i realiteten det samme strenge regimet. Senere tok Han-dynastiet opp mer av den konfutsianske statsfilosofien, som det i ettertid er blitt identifisert med.

I perioden rundt år 0 brøt det ut opprør og Han-dynastiet ble for en kort tid erstattet av Wang Mangs Xin-dynasti. Han-dynastiet ble gjenetablert som Det østlige Han-dynastiet. Mot slutten av Han ble taoistiske strømninger og bevegelser stadig sterkere, og det er i denne tiden at man finner de første tegn på buddhistisk tankegods og praksis i regionen.

• Fordypningsartikkel: Qin- og Han-dynastiene i Kinas historie

Etter rundt 400 år med samlet styre fulgte det en periode med politisk og geografisk fragmentering. Først ble riket delt i de Tre kongeriker (sān guó 三國), og etter en kort samling under Vestre Jin (Xī Jìn 西晋) fulgte en lang periode med nord-sør-deling. I nord oppstod det en rekke små kongedømmer under nomadisk styre (det viktigste blant dem er Nordre Wei), mens det i sør utviklet seg en raffinert adelskultur der eliter som hadde flyktet sørover interagerte med lokalbefolkningen. Daoismen og buddhismen ble stadig viktigere i denne perioden.

• Fordypningsartikkel: Kinas historie 220–589

Sui-dynastiet samlet Kina på nytt, men det var det etterfølgende Tang-dynastiet som konsoliderte det nye storriket.

Sui oppstod som følge av et kupp i det nordlige Zhou-dynastiet, en av etterfølgerne til Nordre Wei. Det greide i løpet av kort tid å erobre det sørlige Chen-dynastiet, og dermed samle Kina til ett rike igjen. Dynastiet gikk under på kort tid på grunn av tyrannisk styre, overambisiøse prosjekter og keiserens private utskeielser

Tang-dynastiet var i mange henseender en storhetstid i Kinas historie. Styrt i stor grad av militærmakt, og med en mindre sivil administrasjon, ble den kinesiske utenrikspolitiske posisjonen gjenvunnet i midten av det syvende århundre, en posisjon som varte i hundre år.

Konfusianismen fikk plass i statens ideologi, siden den fremmet elitens posisjon i staten. Likevel var Kina under Tang-dynastiet en periode preget av kulturelt og politisk mangfold, hvor buddhismen sto sterkt, og andre sentralasiatiske religioner fikk innpass.

En del oppfinnelser kom i løpet av denne perioden, av de mer kjente er den kinesiske boktrykkerkunsten.

• Fordypningsartikler: Tang-dynastiet

Etter Tang-dynastiets fall i 907 fulgte en brytningstid kjent som De fem dynastier og ti kongedømmer. Song-dynastiet ble etablert i 960, men det khitanske Liao-dynastiet hadde eksistert i Mongolia og deler av nordlige Kina siden 907. Tangut-dynastiet Vestre Xia ble grunnlagt i 1038 i det området der Gansu og Shaanxi ligger i dag, vest for Liao. Liao var en brysom stat for Song å forholde seg til, så Song allierte seg i 1121 med Jurchen-nomadene i nord for å angripe Liao. Dette førte til at Jurchen etablerte sin egen stat, Jin (Jīn 金), som overtok etter Liao. Jin-dynastiet brøt alliansen med Song i 1125, og i 1127 var Song-statens nordlige grense blitt presset sørover.

I første tredjedel av 1200-tallet begynte kampene mellom mongolene under Djengis Khan, Jin-dynastiet og Vestre Xia. Mongolene sendte gjentatte ganger styrker inn i disse statene. Den endelige erobringen av Nord-Kina skjedde først i 1227, under Djengis Khans siste felttog.

Song-dynastiet og mongolene hadde vært allierte frem til da, men nå brøt det ut kamper mellom dem. Djengis Khans sønnesønn Khubilai Khan fullførte erobringen av Kina og opprettet et nytt dynasti under mottoet yuán 元 ('ny begynnelse'), altså Yuan-dynastiet i 1275.

Song-dynastiet innledet en periode med rik kulturutfoldelse, især innen kunst og filosofi. Ny-konfusianismen stammer fra denne tiden. Kinas oldtidsminner ble gransket (bronser, innskrifter, segl, graver) – kunstsamlere, encyklopedister, reisende og bibliografer samlet og ordnet det veldige materialet. Under Yuan var Kina en ledende del av det mongolske verdensriket, og en utstrakt handelsvirksomhet over store avstander førte med seg en rik utveksling av kultur og teknologi.

• Fordypningsartikkel: Song-dynastiet
• Fordypningsartikkel: Vestre Xia
• Fordypningsartikkel: Yuan-dynastiet

Ming-dynastiet ble ikke som «erobringsdynastiene» Yuan, Liao og Jin grunnlagt av nomadiske folkeslag fra nord (mongoler, kitanere og jurchener), men av den kinesiske buddhistiske munken og bondeanføreren Zhu Yuanzhang. Dynastiet så en styrking av eneveldet, som siden kom i skarp konflikt med litterat-akademiene.

Ming-dynastiet var relativt isolert i forhold til omverdenen. Kina hadde i begynnelsen av dynastiet sendt skip så langt som til den østafrikanske kyst, før europeiske skip nådde dit, men kort etter besluttet keiseren at reiser med store skip til andre land var for kostbare og forbød dem.

• Fordypningsartikkel: Ming-dynastiet

Qing-dynastiets grunnleggere hadde både samarbeidet og vært i strid med det foregående Ming-dynastiet fra sitt utgangspunkt i Mandsjuria, nordøst for Kina. Deres styre var basert på en lagdeling langs etniske skillelinjer, der kineserne var underlagt mandsjuene. Innovasjon i teknologi og jordbruk førte til en kraftig befolkningsvekst i denne perioden. Det var også en helt ny utenrikspolitisk situasjon for Kina gjennom en økt kontakt med omverdenen, særlig med det russiske keiserriket i nord og de europeiske sjømaktene langs kysten.

På begynnelsen av 1800-tallet var en tid med store sosiale omveltninger, særlig Taiping-opprøret og Opiumskrigenene (1839–1842 og 1856–1860). Opiumskrigene førte til at Kina ble åpnet opp mot resten av verden gjennom traktathavnene.

Mot slutten av Qing ble det gjort forsøk på å etablere en grunnlov og folkeforsamling, men uten nevneverdig suksess. Revolusjonen i 1911 førte til opprettelsen av Republikken Kina i 1912.

• Fordypningsartikkel: Qing-dynastiet

Med Qing-dynastiets fall ble en form for parlamentarisme innført i Kina. Kommunistene var allerede i aktivitet på 1920-tallet.

Kinas forhold til Japan var hele tiden anspent, og det var ofte krigshandlinger mellom de to nasjonene. Da Japan angrep Pearl Harbor i 1941, kom Kina formelt med i andre verdenskrig.

Kinas prestisje økte i løpet av krigen, og de deltok i viktige møter med de allierte. Landet fikk også en permanent plass i FNs sikkerhetsråd etter at krigen var over. Innad i landet var nasjonalistene svekket, og kommunistene hadde styrket sin posisjon. Det var fortsatt gnisninger mellom de to fraksjonene etter krigen, og amerikanske forsøk på megling førte ikke frem.

Kommunistene vant borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina, mens Republikken Kina fortsatte på Taiwan.

• Fordypningsartikkel: Nasjonalistpartiet
• Fordypningsartikkel: Republikken Kinas historie (1912–1949)

Ved etableringen av folkerepublikken var det Mao Zedong som satt som statsleder de første ti årene. I denne perioden fikk Kina et nært forhold til Sovjetunionen, mye som en konsekvens av den amerikanske støtten til Taiwan. Store politiske grep ble gjort i de sosiale forholdene, særlig for bøndene. Disse grepene, blant annet det store spranget, slo i stor grad feil ut, og endte i sultedøden for mange mennesker.

Folkerepublikken erobret Tibet og gjorde forberedelser til erobring av Taiwan som aldri ble gjennomført. Etter Josef Stalins død forfalt forholdet mellom de to kommunistiske stormaktene, og de begynte å bevege seg i svært forskjellige retninger.

Etter Maos død i 1976 og slutten på kulturrevolusjonen var det duket for strid innad i kommunistpartiet. To fraksjoner var sentrale: den ideologisk maoistiske og den pragmatiske. Det var den siste fraksjonen ledet av Deng Xiaoping som omsider fikk overtaket og åpnet opp for den kursen landet har fulgt frem til i dag.

• Fordypningsartikkel: Folkerepublikken Kinas historie

• Kronologisk oversikt over Kinas historie
• Periodisk oversikt over Kinas historie
• Partiledere og statsoverhoder etter revolusjonen