Marshalløyenes historie

Den såkalt prehistoriske kulturen på Marshalløyene var preget av sjøfart, fiske, sanking og handel. Det har vært vanlig å omtale fartøyene deres som «kanoer», men i virkeligheten er det snakk om kanoformede seilskip med en gangbar bro over til en utrigger. Disse kunne frakte alt fra 20 til nærmere 100 personer. Utriggeren gjorde skipet stabilt, og man kunne enkelt vende om seilet for bedre å utnytte vinden. Med disse skipene opprettholdt ulike atollbefolkninger kontakten over store avstander og sørget for en jevn flyt av varer, folk og idéer.

Denne trafikken forgikk hovedsakelig innenfor hver av de to atollkjedene som former dagens nasjonalstat, Ralik (den vestlige) og Ratak (den østlige), men det var også sporadisk kontakt med andre øysamfunn, som Kosrae og Pohnpei i vest og Kiribati og Nauru i sør. Selv om språket i de to atollkjedene er tilnærmet like, er det mye som tyder på at de ikke var særlig integrerte politisk sett. I stedet var folk tilknyttet en bestemt høvding, som gjerne hadde følgere på mange forskjellige atoller, men sjeldent eller aldri dominerte en hel atoll alene.

Det første dokumenterte møtet mellom folk fra Marshalløyene og besøkende utenfra Oseania skjedde på Enewetak i 1529 da Alvaro de Saavedra Cerón og hans mannskap ankret der i flere dager på vei fra Filippinene til Sør-Amerika. I løpet av 1500-tallet var det flere møter mellom spaniere og marshallesere, alle fredelige, men det ble ingen utstrakt kontakt dem imellom.

De første etnografiske beskrivelsene fra Marshalløyene ble først publisert i 1821, basert på Otto von Kotzebues verdensomseiling i 1815–1818. Kotzebue og hans mannskap tilbrakte flere måneder i det nordlige Ratak i 1816–1817, og igjen i 1824, og skildringene hans er både mange og utfyllende.

Mot midten av 1800-tallet økte trafikken i farvannet som en følge av amerikansk hvalfangst. Dette resulterte i en mengde blodige sammenstøt, men også noe handel i kokosolje.

Protestantiske misjonærer fra USA ble de første euro-amerikanske innvandrerne til Marshalløyene da de etablerte den første misjonsstasjonen i 1857. Sammen med en gruppe innfødte hawaiianere misjonerte de alle de sørligste og mest folkerike atollene, og kristendommen fikk raskt grobunn over hele øyriket.

Misjonærenes tilstedeværelse gjorde det også mulig for handelsfolk å slå seg ned, og i løpet av 1860-årene ble det etablert en omfattende kokoshandel, først i form av kokosolje og deretter av kopra (tørket kokoskjøtt). Tyskland var en av de store internasjonale aktørene, og tyske selskaper kom raskt til å dominere handelen fra Marshalløyene. Dette la også grunnlaget for den senere koloniseringen.

Selv om Tyskland hadde sikret seg en eksklusiv handelsavtale med marshallesiske høvdinger i 1879, ble ikke Marshalløyene formelt annektert av Tyskland før i 1885. Otto von Bismarck hadde lenge holdt igjen etableringen av nye kolonier, men måtte til slutt gi etter for det sterke presset fra tyske handelsselskaper. Dette var i stor grad en handelsbasert koloni, men en svak administrativ tilstedeværelse. I 1906 flyttet det administrative hovedkvarteret fra Jaluit til Rabaul i Papua Ny-Guinea.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 rykket Japan inn i en fredelig overtakelse av de tyske koloniene nord for ekvator, Mikronesia, som inkluderte Marshalløyene. Ved hjelp av en hemmelig avtale med blant annet Storbritannia fikk Japan legitimert det koloniale kravet sitt i fredsforhandlingene som ledet opp til Versaillestraktaten. I 1919 ble Marshalløyene formelt et japanskstyrt mandatområde under Folkeforbundets klasse C, som ville si at den lokale befolkningen ble ansett som ute av stand til selvstyre. Selv om Japan meldte seg ut av Folkeforbundet i 1933, beholdt de kolonien på Marshalløyene frem til 1944, da USA invaderte som et av mange ledd på veien mot å innta Japan.

Kampene på Kwajalein og Enewetak i februar 1944 var de mest blodige på Marshalløyene, og bombardementet på Kwajalein den mest konsentrerte under hele den amerikanske stillehavsoperasjonen. Over 10 000 japanske soldater og et ukjent antall marshallesere mistet livet i kampene. Den amerikanske marinen beholdt den administrative kontrollen over Marshalløyene, også etter at de, sammen med resten av Mikronesia, ble en del av et amerikanskstyrt tilsynsområde under FN i 1947. I 1951 kom tilsynsområdet under ledelse av USAs innenriksdepartement, som de forble til 1986.

Den amerikanske kolonitiden kan deles inn i tre hovedepoker. Perioden fra 1944 til 1961 var kjennetegnet av en kolonial administrasjon som ikke var spesielt opptatt av lokalbefolkningen. Det ble satt i gang prosjekter for å rehabilitere koprahandelen, men de koloniale budsjettene var lave. Dette var en tid da militære mål stod i sentrum. Fra 1961, etter flere negative rapporter fra FNs utsendte, økte budsjettene raskt for å ambisiøse utviklingsmål. Det ble satset hardt på skolegang, helsesektor og utbygging av den offentlige sektor. I ettertid har dette blitt tolket som helt bevisste strategier ment for å skape avhengighet. Dette varte til slutten av 1970-tallet, da fokus ble rettet mot politisk selvstendighet. Denne perioden var preget av mange og lange forhandlinger om hvordan løsrivelsen skulle foregå. Dette var en tid preget av politisk fragmentering i den mikronesiske regionen og dannelsen av nye nasjonalstater.

I perioden 1946–1958 gjennomførte USA 66 atomprøvesprengninger på atollene Bikini (23) og Enewetak (43) i det nordvestlige Marshalløyene. I 1946 evakuerte amerikanske styrker de 161 menneskene som bodde på Bikini for å gjøre klart for «Operation Crossroads», verdens første atomprøvesprengninger i fredstid. Den nylig lanserte todelte svømmedrakten for kvinner ble oppkalt etter atollen for å illustrere dens eksplosive kraft. I desember 1947 ble Enewetak-befolkningen tvangsevakuert til Ujelang, en liten og isolert atoll 237 kilometer sørvest for Enewetak.

1. november 1952 ble «Ivy Mike», verdens første hydrogenbombe, detonert på Enewetak. Den hadde en kraft på 10,4 megatonn TNT, 650 ganger det «Little Boy» hadde da den ødela Hiroshima noen år tidligere. 1. mars 1954 skulle «Castle Bravo» overgå dette med sine 15 megatonn da den ble detonert på Bikini. Følgene av «Castle Bravo» har vist seg katastrofale for befolkningene bosatt på Rongelap og Uterik, som begge ble rammet av store mengder radioaktivt avfall uten å få tilstrekkelig hjelp i dagene som fulgte. Verken Bikini, Enewetak eller Rongelap er permanent bosatt i dag, til tross for flere tilbakeflyttingsforsøk.

I et forsøk på å rengjøre Enewetak for radioaktivt avfall på 1970-tallet ble det i perioden 1977–1980 skrapet toppjord og frittliggende avfall fra flere øyer på atollen, som senere ble dumpet i krateret etter «Cactus» på øya Runit og støpt igjen. Den såkalt Runit-kuppelen har i nyere tid vekket global oppmerksomhet fordi det er fare for at det radioaktive avfallet lekker og at kuppelen er i ferd med å brytes ned.

Ettersom det forente Mikronesia slo sprekker på slutten av 1970-tallet, ble det klart at Marshalløyene ønsket selvstendighet, løsrevet fra resten av regionen. Det første skrittet i den retningen kom med etableringen av en egen grunnlov i 1979. Samtidig ble Amata Kabua valgt til landets første (og hittil lengstsittende) president, og Nitijela, landets lovgivende makt, ble stiftet.

Likevel forble Marshalløyene værende under amerikansk administrasjon fram til signeringen av avtalen om frivillig tilknytning i 1986. Denne avtalen gir blant annet USA rett eksklusiv til å operere militært i området samtidig som den forplikter USA til å stå for militær sikkerhet. Avtalen ble fornyet for 20 nye år i 2003. Det var lenge klart at den ikke ville bli fornyet i 2023, men høsten 2019 annonserte USA at de vil åpne for reforhandlinger i respons til Kinas aktive inntog i stillehavsregionen.

Marshalløyene ble medlem av FN i 1991.

• Marshalløyene
• Mikronesia
• Oseania – europeernes oppdagelser