Otto Anderssen var en skolemann som ble Norges første professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo (årene 1909–1922). Anderssen hadde mange offentlige verv der han øvde innflytelse på lærerutdannelse og skole, og han gjorde en betydelig innsats for nordiske samarbeid om skoleutvikling.
Anderssen har et betydelig faglig forfatterskap som fordeler seg på litteraturhistorie, lærebøker for skolen, utdannelseshistorie og mer dagsaktuelle didaktiske og skolepolitiske verk.
Anderssen tok artium 1869, cand.mag.-eksamen i 1876, og dr.phil.-graden i 1907. Han var lærer ved Aars og Voss skole 1876-80 før han grunnla og drev sin egen skole i Oslo, Otto Anderssens skole 1880-1907, den senere «Hallings skole» (se Sigurd Halling). Fra 1884 hadde skolen lokaler i Uranienborgveien 7, men bygningen brant ned i 1909.
Anderssen var medlem av Undervisningsrådet 1904–1910. Han deltok på nordiske skolemøter som formann for det norske styret og ledet det åttende nordiske skolemøtet i Kristiania i 1905.
Som følge av lov om lærereksamener av 1905 ble det bestemt å opprette en ettårig påbygningsutdanning som skulle kvalifisere universitetsutdannede for undervisning i skolen. Anderssen var medlem i komiteen som forberedte opprettelsen av det som ble hetende Det pedagogiske seminar, og han ble ansatt som dets første bestyrer i 1907. I 1908 fikk han tittelen professor.
Det pedagogiske seminar ble 1918 innlemmet ved Universitetet i Oslo, og Anderssen ble med dette Norges første universitetsprofessor med pedagogikk som virkeområde. Når det likevel er Helga Eng som gjerne omtales som den første professor i pedagogikk har det sammenheng med at Pedagogisk Seminar «(...) ikke fungerte som en forskningsinstitusjon med fagutdanning i pedagogikk», noe som ble funksjonen til Pedagogisk forskningsinstitutt, opprettet i 1938 (Dale 1999:16). Anderssen virket ved UiO til han gikk av med pensjon i 1922.
I sitt pedagogiske forfatterskap var Anderssen opptatt av den historiske pedagogikken, og han mente at historisk kunnskap ga den beste innfallsvinkelen til å forstå skolens oppgaver og betydning. Det andre vesentlige perspektivet i Anderssens pedagogikk var hans syn på didaktikk som en praktisk disiplin. Han mente at lærerdyktighet ble utformet på grunnlag av personlig erfaring, og han ville ha en pedagogikk som arbeidet med samspill og levende helheter, ikke testing av isolerte biter.
Anderssens pedagogiske tenkning er preget av hans brede historiske og samfunnsmessige perspektiv på skole og oppdragelse. Hans historiske perspektiv er påvirket av humanismen, som han skildret som en frigjøring fra middelalderens kirkelige regime. Han var mer orientert mot italiensk humanisme enn tysk pedagogikk. Som en av de få norske pedagoger var han franskorientert i sin forskning.
Anderssen utformet aldri noen sammenhengende sosiologisk eller didaktisk teori om oppdragelse og undervisning. De mest omfattende verkene han skrev var om pedagogikkens idéhistorie og om skolehistorie. Hans resonnementer og ideer om pedagogikk og skolepolitikk ble for det meste publisert i foredrag, taler og artikler. Mye av det er utformet i forbindelse med undervisningen på Det pedagogiske seminar.
Hans pedagogikk er preget av et realistisk syn på pedagogikkens muligheter og en sympati med lærerstanden og skolens oppgaver. Hans kjærlighet til skolen var sterk, og han omtalte gjerne seg selv slik: "Vi som lever i og for skolen" (Anderssen, 1920:128). Interessen for skolen var forankret i en tro på oppdragelsens og undervisningens betydning for å utvikle det gode samfunn. Anderssens erfaring fra skoleverket hadde også betydning for hans pedagogiske syn.
Anderssen så på didaktikk og oppdragelse som en praktisk, erfaringsbasert virksomhet. Han påpekte ofte hvordan overdreven teoretisering og teknokratisering av læreryrket førte vekk fra den personlig pregede lærerkompetansen. Dette preget også hans virke på Pedagogisk Seminar. Anderssen la vekt på faglig kunnskap og personlige egenskaper som "autoritet, sympati-følelse, maalbevidst vilje, taalmodighet ...sikkerhet og klarhet over maal og midler." Denne lærerkompetansen kunne " ...kun vindes gjennem erfaring, eftertanke og studium." (Anderssen, 1922:37).
I Anderssens tid fulgte seminaret den hovedinndelingen som det ble lagt opp til av Stortinget. De tre hovedemnene var pedagogikkens historie og undervisningslære, metodikk i morsmål, språk, historie, matematikk og naturfag og psykologi. Lærerne ble hentet både fra universitetet og fra "høiere skoler".
Dernest ble Anderssen overbevist om at forståelse for skolens oppgaver og karakter bare kunne tilegnes gjennom historiske kunnskaper. Skolen var blitt til gjennom brytninger mellom ideer og interesser i samfunnsutviklingen. Gjennom å forstå fortiden ville de kommende lærerne ble bedre skikket til sin egen lærergjerning, og også bedre forberede skolen i fremtiden.
Endelig ønsket Anderssen at kandidatene skulle engasjere seg personlig og aktivt i undervisningen. For å få det til la han opp til diskusjoner i undervisningen. Disse diskusjonene skulle ta opp spørsmål " ... som dels fremgikk av deres praktiske lærervirksomhet, dels hentedes ut av den pædagogiske litteratur, av avhandlinger i tidsskrifter eller av aktuelle foreteelser i tidens skolepolitik eller tidens opdragelses- og undervisningsdiskusjon"
For yngre elever anbefalte Anderssen mer vekt på lærerens fortelling og historiske personligheter. For viderekomne elever skulle det legges mer vekt på en mer dyptgående behandling av stoffet, og her skulle elevenes refleksjonsevne utfordres. Til alle emnene hadde Anderssen funnet frem pensumlitteratur og tilleggsstoff.
I Anderssens samtid fikk psykologien en sentral plass i fagpedagogikken en posisjon som ble styrket ved at Helga Eng i 1938 ble ansatt som den første professor ved det nyopprettede Pedagogisk Forskningsinstitutt. Eng fikk ansvar for å utforme studieplanen, og et sitat fra innledningen kan illustrere den faglige orienteringen: "I studiet av pedagogikk har psykologien så stor betydning at nutidens pedagogikk til dels kan oppfattes som anvendt psykologi" (Lønnå, 2002:200). Psykologien fikk nå størst plass i studieopplegget, og den historiske pedagogikken ble mer samtidsorientert (Buk-Berge, 2000).
Anderssen vendte seg mot dette som han selv omtalte som den eksperimentelle testpsykologien og fremhevet dens begrensninger. Han var åpen for at undervisning i skole og lærerutdannelse skulle ta i bruk relevante resultater, også fra testpsykologien. Men han advarte mot at naturvitenskapelig inspirert eksperimentell forskning kunne forme den gode lærer og fryktet et teknokratisk kunnskapsregime.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.