Papua Ny-Guinea

Øya Ny-Guinea er sammen med Australia en del av landmassen Sahul. I pleistocen-tiden var havnivået lavere, og de to landmassene hang sammen som et kontinent før de for rundt 10 000 år siden ble skilt av Torresstredet etter som havnivået steg. Den østlige delen av øya Ny-Guinea utgjør den største delen av Papua Ny-Guineas landareal.

Grensen mot den indonesiske delen av øya følger 141. lengdegrad, bortsett fra en strekning på om lag 80 km hvor den følger Fly River i en sving vestover. Rundt 75 prosent av landet er dekket av regnskog, og en fjellkjede strekker seg gjennom landet med Mount Wilhelm på 4509 meter over havet som den høyeste toppen. I høyereliggende strøk ligger regionen Highlands, hvor de tettest befolkede områdene i landet er.

Flere store elver danner omfattende deltaer i lavlandsområdene langs kysten hvorav Fly på 1050 kilometers lengde og Sepik på 1126 kilometer er de viktigste.

Nord og nordøst for Ny-Guinea ligger Bismarckarkipelet. I øst/sørøst ligger en rekke mindre øygrupper, hovedsakelig bestående av atoller. Til Papua Ny-Guinea hører også de nordligste av Salomonøyene, med Bougainville som den største.

91 prosent av regnskogen som dekker mesteparten av Papua Ny-Guineas fastland er primærskog og hjem for et unikt plante- og dyreliv. Øya Ny-Guinea utgjør bare 0,5 prosent av verdens landareal, men har 5–10 prosent av verdens biologiske mangfold. Artene er nærmere beslektet med de australske enn de asiatiske. Det finnes 1571 kjente arter amfibier, pattedyr, reptiler og fugler. Av disse er 25,6 prosent endemiske og 7 prosent truede. Hvert år oppdages det nye arter av både virveldyr, insekter og planter. Av kjente pattedyr finner man blant annet trekenguruer og andre treklatrende pungdyr. Paradisfuglen er et mye brukt symbol i landet, både i flagg, riksvåpen og i det nasjonale flyselskapets logo. Verdens største sommerfugl (Ornithoptera alexandrae, Dronning Alexandras fuglevinge) har sitt habitat i Oro-provinsen, men den er truet av tømmerhogst og palmeoljeplantasjer. I kyst- og havområdene finnes unike korallrev og en stor variasjon av fisker og andre sjødyr.

• Les mer om Papua Ny-Guineas geografi.

Befolkningstettheten i Papua Ny-Guinea er lav, og folk bor for det meste spredt i små landsbyer. Landsbyene varierer i størrelse fra opptil 2000 innbyggere til små seminomadiske grupper på bare 10-20 mennesker i den tette regnskogen. Viktige byer er hovedstaden Port Moresby, Mount Hagen, Goroka, Rabaul, Lae, Madang, Wewak og Kiunga. I 2020 bodde 13,2 prosent av befolkningen i byer.

Forventet levealder er 69 år for kvinner og 64 år for menn (2023). Både barne- og mødredødeligheten er høy, og på FNs utviklingsindeks ligger Papua Ny-Guinea lavest av de rangerte stillehavslandene (156 av 191 i 2024).

Engelsk, tok pisin (pidginengelsk) og motu (hiri motu) er offisielle språk, men utover det snakkes det over 800 ulike språk. Hånd i hånd med den språklige variasjonen følger et kulturelt mangfold, og det finnes like mange etniske grupper som språk. Det skilles mellom to hovedgrupper både når det gjelder språk og kultur: de papuanske og de austronesiske. Papuanerne regner man med stammer fra menneskene som bosatte seg her mens øya fortsatt hang sammen med Australia. Austroneserne kom i en nyere migrasjonsbølge, bestående av sjøfarende folk fra Sørøst-Asia. Austronesiske språk snakkes i hovedsak på nordkysten av fastlandet og på øyene i nord og nordøst.

Kristendom er den største religionen i Papua Ny-Guinea. Flertallet tilhører ulike protestantiske kirkesamfunn, mens rundt 25 prosent er katolikker og cirka 10 prosent er syvendedagsadventister. I henhold til folketellingen i 2000 var kun 3,6 prosent registrert som ikke-kristne.

• Les mer om Papua Ny-Guineas befolkning.

Papua Ny-Guinea er konstitusjonelt monarki og er en del av Samveldet av nasjoner (tidligere Det britiske samvelde) med den britiske monarken som statsoverhode, representert i landet ved en generalguvernør som blir valgt av nasjonalforsamlingen. Sir Robert (Bob) Dadae fra United Party har hatt embetet siden 2017.

Styreformen er, i likhet med mange tidligere britiske kolonier, parlamentarisme etter Westminster-modellen. Nasjonalforsamlingen har 111 medlemmer hvorav 22 er valgt fra provinsene (det vil si 20 provinser, National Capital District og den Autonome regionen Bougainville) og er guvernører i sine respektive provinser. De resterende 89 er valgt fra åpne valgkretser. Til valget i 2004 stilte 21 ulike partier. Peter O’Neill fra People's National Congress Party ble statsminister i 2011, men gikk av i mai 2019 etter måneder med uro og misnøye i forbindelse med regjeringens økonomiske disposisjoner. Ny statsminister er James Marape fra Pangu Party.

Papua Ny-Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig av blant annet Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth, APEC, Pacific Islands Forum og Cotonou-avtalen. Port Moresby var vertsby for APEC-møtet i 2018, og landets ledelse fikk massiv kritikk for overdådig pengebruk i forbindelse med bygging av konferansefasiliteter og infrastruktur.

• Les mer om Papua Ny-Guineas politiske system og Papua Ny-Guineas forsvar.

De første arkeologiske spor etter menneskelig virksomhet er 50-60 000 år gamle. Den austronesiske migrasjonen til området begynte for cirka 3500 år siden. Inntil Ny-Guinea ble kolonisert, fantes det ingen sentralisert stat i området. Befolkningen har tradisjonelt vært organisert i mer eller mindre egalitære grupper med ledere som selv mobiliserte støtte og knyttet allianser til hierarkiske systemer med nedarvede lederposisjoner. De ulike gruppene har vært knyttet sammen av utstrakte handelsnettverk, både langs kysten og innover i landet.

De første europeerne kom til området på 1500-tallet, og Ny-Guinea ble tegnet inn på et verdenskart for første gang i 1569. Flere europeiske sjøfarere fant veien til kysten av Ny-Guinea og øyene rundt etter dette, men det ble ikke foretatt noen større ekspedisjoner innover på øya før på slutten av 1800-tallet. I 1606 seilte Luis Vaez de Torres gjennom stredet som ble gitt hans navn og beviste at Ny-Guinea ikke hang sammen med Australia.

I 1884 ble den sørøstlige delen av Ny-Guinea protektorat under Storbritannia og kalt British New Guinea. Samme år annekterte Tyskland den nordøstlige delen og kalte den Deutsch-Neuguinea. Kontrollen over kolonien ble overlatt til Deutsche Neuguinea-Kompagnie som handlet med kopra inntil det tyske keiserriket overtok direkte kontroll i 1899. I 1902 ble kolonien British New Guinea overlatt til samveldet Australia og navnet endret til Territory of Papua.

Under første verdenskrig overmannet australske styrker tyskerne på New Britain og tysk Ny-Guinea ble kontrollert av Australia de neste årene. I 1920 ble Australia formelt gitt mandat til å styre tysk Ny-Guinea av Folkeforbundet i henhold til Versaillestraktaten. Under andre verdenskrig ble deler av Ny-Guinea invadert av japanske styrker, men disse ble slått tilbake og beholdt stillinger kun på mindre øyer rundt Ny-Guineas fastland inntil krigen var slutt. I 1946 ga FN både den nordøstlige og sørøstlige delen av Ny-Guinea til Australia som protektorat under navnet The Territory of Papua and New Guinea. I 1973 ble navnet endret til Papua New Guinea, og 16. september 1975 ble landet selvstendig stat med Michael Thomas Somare som statsminister.

• Les mer om Papua Ny-Guineas historie.

Papua Ny-Guinea er rikt på naturressurser. Landets geografi med uframkommelige fjellkjeder, regnskog og lite utviklet infrastruktur, gjør det kostbart å utnytte disse kommersielt, og konsesjoner til gruvedrift og tømmerhogst drives i hovedsak av store multinasjonale konserner.

Brutto nasjonalprodukt var i 2023 25,81 milliarder amerikanske dollar, USD. De viktigste eksportvarene er tropisk tømmer, gull, kobber, olje, palmeolje og kaffe. Store gassfunn vil i årene som kommer gjøre Papua Ny-Guinea til en betydelig produsent av naturgass.

85 prosent av befolkningen livnærer seg av jordbruk, fiske og jakt, i tillegg til småskalaproduksjon av handelsvarer som kopra, kaffe, kakaobønner og vanilje. I 2009 levde 39,9 prosent under fattigdomsgrensen.

• Les mer om Papua Ny-Guineas økonomi og næringsliv og Mynt, mål og vekt på Papua Ny-Guinea.

Skolegang i Papua Ny-Guinea er ikke obligatorisk, og man må betale skolepenger. Rundt halvparten av landets skoler er drevet av ulike kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner. 77,1 prosent av barna fullførte grunnskole i 2016. Over 40 prosent av landets voksne befolkning er analfabeter (2010).

Det er sju universiteter i Papua Ny-Guinea. De største er University of Papua New Guinea i Port Moresby og University of Technology (Unitech) i Lae.

Det gis ut to landsdekkende dagsaviser: Post Courier og The National. I tillegg finnes det to ukeaviser (Wantok Niuspepa og The Independent) og flere regionale aviser. Landet har en nasjonal TV-stasjon og en lang rekke nasjonale, regionale og lokale radiostasjoner.

Det kulturelle livet i Papua Ny-Guinea er preget av det store etniske mangfoldet. En rekke store festivaler arrangeres årlig rundt om i landet hvor folk stiller opp i tradisjonelle klesdrakter og framfører lokale danser. Det kommer få turister til Papua Ny-Guinea, men slike festivaler er populære reisemål for de som besøker landet.

Det finnes et lite miljø for populærmusikk i landet. Populærmusikk influert av tradisjonell musikk har lenge vært populært, blant annet representert ved bandet Sanguma og musikeren George Telek, og det samme gjelder reggaeinspirert musikk. I 1991 ga perkusjonisten i Grateful Dead ut en innspilling med tradisjonell musikk fra Papua Ny-Guinea kalt Voices of the Rainforest.

• Les mer om Musikk i Papua Ny-Guinea, Media i Papua Ny-Guinea og Skole og utdanning i Papua Ny-Guinea.

Norge har ikke noen ambassade i Papua Ny-Guinea, men er representert via den norske ambassaden i Canberra i Australia. Sir Brian Bell (1928-2010) var honorær generalkonsul i Port Moresby fra 1983 til 2004, og siden da er det Trevan Gordon Clough som har hatt embetet. Det har vært lite bilateralt samarbeid mellom Norge og Papua Ny-Guinea. Papua Ny-Guineas interesser i Norge ivaretas av den britiske ambassaden i Oslo.

Daværende bistandsminister Erik Solheim besøkte som første norske minister landet i 2008 i forbindelse med klimaarbeidet og bærekraftig forvaltning av regnskogene, og tidligere statsminister sir Michael Thomas Somare besøkte Norge i 2011 for å delta på en internasjonal klima- og skogkonferanse. Regnskogfondet i Norge har hatt prosjekter i landet siden 1997.

• Ny-Guinea
• Oseania
• Samveldet av nasjoner

• FNs befolkningsfond (UNFPA): Papua Ny-Guinea
• Utenriksdepartements landsider om Papua Ny-Guinea
• CIAs faktasider om Papua Ny-Guinea
• BBCs landsider om Papua Ny-Guinea

• CIA (2012) Papua New Guinea. The World Factbook. [lastet ned 28.08.2012]
• Eisler, William Lawrence (1995). The Furthest Shore: Images of Terra Australis from the Middle Ages to Captain Cook. Cambridge: Cambridge University Press.
• Mongobay (2009). New Guinea. [lastet ned 23.01.2013]
• Ploeg, Anton (2002). "'De Papoea': what's in a name?" Asia Pacific Journal of Anthropology 3 (1): 75–101. doi:10.1080/14442210210001706216
• UNData (2020). Papua New Guinea. [lastet ned 17.11.2020]
• UNDP (2024). Papua New Guinea. Human Development Indicators. [lastet ned 21.02.2024]
• UNESCO (2011). Education (all levels) profile – Papua New Guinea. UIS Statistics in Brief. [lastet ned 21.01.2013]
• Verdensbanken (2020). Country Profile: Papua New Guinea. [lastet ned 17.11.2020]