Roland Barthes var en fransk litteraturforsker og essayist. Han hadde ingen tradisjonell universitetskarriere, men fikk mot slutten av sitt liv en professorstilling ved Collège de France, og ble regnet som en av Frankrikes fremste intellektuelle på 1950-, 1960- og 1970-tallet.
Forfatterskapet hans vitner om stor evne til intellektuell fornyelse. Han var opptatt av eksistensialistisk og marxistisk filosofi, psykoanalyse, sosialantropologi og lingvistikk. Barthes er særlig kjent for sine analyser av hvordan språket uttrykker psykologiske og samfunnsmessige strukturer. Forfatteren møter trykket fra det etablerte språket, men gjør opprør og skaper sitt eget språk.
Barthes beskrev også fenomener som moter, forbruksvarer, idrett og så videre som «språktegn», som uttrykker samfunnets «myter» og ubevisste grunnforestillinger. På en måte som var uvanlig for sin tid understreket han den gleden arbeidet med språket gir, og den plassen begjæret har i skaperprosessen. Hans personlige refleksjoner om liv og død, kjærlighet og moral kom også stadig tydeligere til uttrykk.
Barthes ble kritisert for sin bruk av språkvitenskapelige begreper i litteratur- og samfunnsforskningen, og han ble angrepet både av tradisjonelle litteraturforskere og av forfattere på ytterste venstre fløy. Men skriftene hans var en viktig inspirasjonskilde for avantgardeforfatterne og for yngre litteratur- og samfunnsforskere både i Europa og USA. Han bidro sterkt til å forme begreper som intertekstualitet og semiologi.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.