Sør-Kina-havet

Det meste av Sør-Kina-havet har høyvann en gang i døgnet, altså heldaglig tidevann. Dette er litt overraskende, ettersom havet ligger så nær ekvator og dermed er den heldaglige effekten fra Månen og Solen liten. Forklaringen ligger i at havets egensvingning (seiche) har en periode på nær 23 timer, det vil si nær heldaglig. De største tidevannsforskjellene er ved munningen av Mekong (3 meter) og nordvestkysten av Borneo. I de områdene opptrer to høyvann i døgnet, et sterkt og et svakt, det vil si at der er tidevannet en blanding av hel- og halvdaglig. Tidevannsbølgen som kommer inn fra Stillehavet er også en blanding av hel- og halvdaglig.

De fleste av disse landene er folkerike, og blant de største bidragsyterne i verden når det gjelder plast i havet. Under sommermonsunen rives mye plast som har hopet seg opp langs elvebreddene løs av de flomdigre elvene og fraktes ut i havet. De største transportørene er Perle-elva og Mekong som frakter årlig til sammen cirka 150 000 tonn plastavfall til havet. Dette er anslag publisert i 2017; i 2024 er mengden sannsynligvis mye større.

Kyststatene har lenge utnyttet de store forekomstene av fisk i Sør-Kina-havet. Akvakultur har vært drevet i tusen år. I tillegg til fisk er oppdrett av skjell og skalldyr utbredt.

Ansjos, makrell og tunfisk er blant artene som fins der, og disse fiskeressursene er hardt beskattet. Artsrikdommen i Sør-Kina-havet er svært stor fordi havet ligger mellom Stillehavet og Det indiske hav, og har utveksling med dem begge. Det er talt 3365 fiskearter, 1500 svamp-arter og 982 pigghudarter.

Korallrevene er like artsrike som de man finner i Rødehavet og rundt Australia. Flest korallrev ligger sør i havet, langs nordkysten av Borneo og vestkysten av Palawan, samt ved de mange atollene ute i havet. Korallrevene nær Nha Trang på sørkysten av Vietnam er de mest artsrike i Sør_Kina-havet (hele 351 arter av steinkoraller er funnet der), men de er utsatt på grunn av akvakultur og bygging av en ny havn i Van Phong-bukta.

Sør-Kina-havet har siden 1970-tallet vært et omstridt område, dels på grunn av olje- og gassforekomster, dels på grunn av de spesielle geografiske forholdene med tallrike små øyer og sandbanker som ofte forsvinner ved høyvann, og dels på grunn av kyststatenes overlappende krav om suverenitet og eksklusive økonomiske soner.

Dessuten er Sør-Kina-havet en av verdens mest trafikkerte sjøruter – den er hovedruten for skipsfart mellom Midtøsten og Sør-Asia i vest og Kina, Japan og Sør-Korea i nordøst.

Et særskilt problem i denne forbindelse er Kinas krav på overhøyhet over hele havområdet, som landet anser seg å ha gamle historiske rettigheter til. Kinas krav er definert ved et kart over Sør-Kina-havet der en nipunkts stiplet linje omfatter det meste av havområdet. Kina går her klart utenfor bestemmelsene om territorialfarvann og eksklusive økonomiske soner i FNs havrettskonvensjon, som også Kina er part i.

To større øygrupper befinner seg i Sør-Kina-havet. Paraceløyene (Xisha på kinesisk; Hoàng Sa på vietnamesisk) som ligger sørøst for Hainan, og Spratlyøyene (Nansha på kinesisk; Kapuluan ng Kalayaan på filippinsk; Trường Sa på vietnamesisk) som ligger mellom Filippinene og Vietnam. Overhøyhet over begge øygrupper er omtvistet, mellom henholdsvis Kina og Vietnam, og Kina og Filippinene. (Taiwan stiller i de fleste sammenhenger krav i Sør-Kina-havet på hele Kinas vegne.)

På grunn av folkerettens bestemmelser om sjøterritoriets grenser er det av betydning om øyer utenfor et lands kyst er bebodd. Øyer som har en historisk bosetning og grunnlag for selvstendig næringsvirksomhet kan kreves benyttet som utgangspunkt for territorialfarvannsgrensen og dermed også for landets økonomiske sone. Nesten ingen av øyene i Sør-Kina-havet er bebodd. Disse omstendighetene har ført til at flere av kyststatene siden 1990-tallet har satt opp bygninger på revene, ofte på ben, og «befolket» dem med fiskere og militært personell.

Kina har i flere tilfeller gått til militære aksjoner for å ødelegge nabostatenes installasjoner og forstyrre forsyningstrafikken i området. Vietnam og Filippinene har også gjennomført aksjoner mot kinesernes virksomhet og til forsvar for sine rettigheter.

Ytterligere et moment i konfliktbildet er at USA stiller krav på ikke-regionale staters vegne, både når det gjelder fri gjennomfart for internasjonal skipsfart, og når det gjelder retten til å drive forskning i økonomiske soner.

Forhandlinger om delelinjer og rettigheter har vært forsøkt innledet mellom Kina og de andre kyststatene i flere omganger, blant annet i ASEAN, men uten avgjørende resultater.

I en erklæring 2006 gjorde Kinas regjering det klart at de ikke aksepterer Havrettskonvensjonens bestemmelser om voldgift i tvister om territorialfarvannsgrenser og økonomiske soner. De mest aktive konfliktene i Sør-Kina-havet har vært mellom Kina og Filippinene og Kina og Vietnam.

I mars 2014 presenterte Filippinene sitt krav om avklaring av visse stridspunkter mellom Filippinene og Kina for voldgiftsdomstolen i Haag, spesielt spørsmålet om lovligheten av Kinas såkalte nipunkts linje i Sør-Kina-havet. Kina fikk tilsvarende oppfordring av tribunalet om å forklare sitt syn, men den kinesiske regjering avsto og viste bare til sin erklæring fra 2006. Kina har senere kommentert sitt standpunkt fra 2006 mer utførlig i en redegjørelse fra Kinas utenriksdepartement i desember 2014.

Ellers har også Vietnam gjort voldgiftsdomstolen oppmerksom på at de anser sine interesser berørt av saken.

Avgjørelsen fra voldgiftstribunalet kom i juli 2016, den gikk imot Kinas krav på alle punkter.

Kina har erklært at landet ikke vil rette seg etter avgjørelsen.

De siste årene har det vært tallrike episoder mellom kinesiske og filippinske fartøyer. USA har utført flere marineøvelser med Filippinene som de har en forsvarspakt med.

USA har fått med seg Australia og Japan samt Frankrike, Tyskland, Nederland og Storbritannia på et forsvarssamarbeid i Sør-Kina-havet. Norge skal i 2025 bidra med en fregatt til en hangarskipgruppe som skal være der og i nærliggende områder.