Sankt Sunniva

Legenden om Sunniva og de hellige på Selja er overlevert fra middelalderen på både latin og norrønt. De overleverte tekstene har litt ulik lengde og ordvalg, men man regner med at alle går tilbake til en legendetekst som ble utformet kort etter at Sunnivas helgenskrin ble flyttet til Bergen i 1170. Legendeteksten er trolig en kombinasjon av eldre og nyere elementer, og en sammenstilling av historiske hendelser og allmenne legendemotiver. Funn av beinrester på øya og den tidlige etableringen av Selja som kirkested, er historisk fundert. På bakgrunn av blant annet lærde sitater i teksten, er det foreslått at en cisterciensermunk ved Lyse kloster kan ha vært involvert i å gi legenden en enhetlig form og struktur rundt 1170 på oppdrag fra biskopen av Bergen. I moderne tid er legenden oversatt til norsk og engelsk.

Legendeteksten er inndelt i ni lesninger, noe som gjenspeiler at den ble brukt som lesetekst under feiringen av seljumannanmesse 8. juli. Slike tekster kunne også brukes som oppbyggelig lesning. Den latinske Sunniva-legenden finnes overlevert i to håndskrevne og to trykte kilder, ingen eldre enn omkring 1500. Blant disse er Breviarium Nidrosiense (trykt 1519) som inneholder legenden i en noe forenklet utgave. De norrøne versjonene finnes som en del av sagaene om Olav Tryggvason, og forekommer i ulike bearbeidelser av denne, blant annet i Flateyarbók, et islandsk håndskrift fra omkring 1390.

Det er lite sannsynlig at Sunniva har levd. Den irske dronningen Sunniva synes å være en legendeskikkelse som har vokst fram med utgangspunkt i funn av anonyme bein på Selja. Når og hvordan Sunniva-skikkelsen ble formet er usikkert, men det var trolig i løpet av perioden 1050-1150.

Kristne jomfruer som velger døden heller enn ekteskap, er et utbredt motiv i martyrlegender alt fra tidlig kristen tid. Legenden har også sterke likheter med for eksempel legenden om den kristne kongsdatteren Sankt Ursula fra Britannia som led martyrdøden sammen med 11 000 jomfruer. På tilbaketuren fra en pilegrimsreise til Roma ble de i Køln angrepet av hunere, og Ursula ble drept etter å ha nektet å gifte seg med hunerkongen. Allerede den tyske historieskriveren Adam av Bremen som skrev om Norden på 1070-tallet, koblet de hellige på Selja sammen med de 11 000 jomfruene.

Sunniva finnes ikke i overleverte irske kilder, og Sunniva som helgentype skiller seg også fra kvinnelige helgener i Irland. Mer nærliggende paralleller til denne typen kvinneskikkelse finnes i norrøne sagnkretser og sagalitteratur, i tillegg til ulike legender om hellige jomfruer.

Et annet punkt som gjerne blir trukket fram, er det middelalderske navnet på festdagen 8. juli. På latin er festen viet til sancti in Selio, de hellige på Selja (eller sancti in Selio quiescentes, de hellige som hviler på Selja). Dersom Sunniva var hovedpersonen fra begynnelsen av, ville man forvente at festen allerede tidlig ville inneholdt hennes navn. Først i senmiddelalderske kilder bærer festdagen 8. juli Sunnivas navn.

Legendens struktur indikerer også at avsnittet som omhandler funnet av Sunniva er lagt til som et senere element, og at en eldre legendeversjon ble avsluttet med at en kirke ble bygget på stedet og at det der skjedde mirakler. Det er i senere litteratur også framhevet ulike maktpolitiske årsaker som kan ha bidratt til å forme Sunnivafiguren og legenden, både fra kongehuset og bispesetets side.

Man anvendte i middelalderen gjerne det retoriske virkemiddelet allegori, en billedlig fremstilling, når man skulle formidle dypere sannheter. Navnet Sunniva, «sol-gave», inviterer til å lese legenden som en allegorisk framstilling av kristendommens, «lysets», ankomst fra vest til det hedenske Norge, hvor den først ble avvist for senere å bli verdsatt. Lys-symbolikken i norsk litteratur og liturgi blomstret særlig fra 1150 av, og blir også hyppig brukt i forbindelse med Olav den hellige.

Sankt Sunniva og de hellige på Selja ble i middelalderen feiret i hele Nidaros erkebispedømme (som inkluderte Island, Grønland, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Hebridene og Man). Referanser til Sunniva i håndskrifter og kunst forekommer også i resten av Norden og nord-Tyskland. I senmiddelalderen synes hansaforbundet å ha stått for en viss spredning av Sunnivakulten. I Norge synes hun å ha stått aller sterkest på Vestlandet og langs kysten til Nord-Norge, noe som kan forklares både av Seljas posisjon like ved det farefulle Stadhavet og av handelskontakter mellom Bergen og Nord-Norge.

Sankt Sunniva ble feiret med to årlige festdager. Seljumannamesse 8. juli ble offisielt feiret med høy festgrad over hele erkebispedømmet. Festdagen 7. september markerte overføringen av Sunniva til Bergen i 1170, og ble trolig kun feiret i Bergen bispedømme. Overføringen av Sunnivaskrinet var en flytting til bispesetet Bergen av de helgenrelikviene som ble identifiserte som Sunnivas og som etter hvert hadde nådd å bli bispedømmets viktigste. Selve bispesetet var allerede flyttet fra Selja til Bergen under Olav Kyrre (d. 1093), og kan ikke knyttes til flyttingen av Sunniva. Bergen manglet på 1100-tallet en skytshelgen som kunne måle seg med Olav i Trondheim og Hallvard i Oslo. Fra 1170 sto Sunnivaskrinet sentralt plassert i koret i domkirken i Bergen, Store Kristkirke, noe som blant annet beskrives i Profectio Danorum in Hierosolymam fra rundt 1200.

Den kirkelige feiringen av festdagen 8. juli besto av både messe og tidebønnsfeiring. Innholdet i messen var basert på den allmenne liturgien for en gruppe martyrer. Så å si alle messebøker fra middelalderens Norge før trykkekunsten er gått tapt, og bare få av de nordiske bokfragmentene inneholder rester av liturgien for Seljumannamesse. Et eget officium, det vil si liturgien til tidebønnsfeiringen i løpet av den årlige helgenfestdagen, er overlevert i Breviarium Nidrosiense for 8. juli, men musikken er gått tapt. Sangtekstene, som alle er på latin, inneholder elementer fra legenden, om den onde Håkon jarl og martyrdøden til Sunniva og følget hennes, og hvordan helgenene gleder seg i himmelen over seieren de vant. Sunniva er her omtalt som patrona bergensium, bergensernes skytshelgen, og patrona Norvegiae, Norges skytshelgen.

Mirakler var et viktig element i helgenkulten. Både Selja og Bergen har sannsynligvis hatt samlinger av mirakelberetninger, men disse er ikke overlevert. Seks mirakler er bevart i sangtekster til morgentidebønnen laudes i Breviarium Nidrosiense. Flertallet av disse miraklene er knyttet til helbredelser utført av de hellige på Selja, der blinde, lamme eller skadde mennesker kunne dra friske hjem. Et av miraklene omhandlet skipbrudne som tryglet Sunniva om hjelp og fikk berget last og mannskap før skipet sank.

Sunniva fremstilles i kunsten som en ung kvinne med langt flommende hår, ofte prydet med en gylden krone på hodet. Hennes attributt, eller kjennetegn, er steinblokken hun holder i hendene. Steinblokken er en referanse til hennes martyrium i tråd med tradisjonen for helgenattributter.

Det er bevart 27 billedlige fremstillinger av Sunniva fra middelalderen, de aller fleste fra Norge. Den eldste bevarte Sunnivafiguren er i voks, på et segl fra Bergen domkapittel fra omkring 1250. Her identifiseres hun ved at navnet hennes er skrevet på et banner, og står uten attributt eller krone. Hun finnes også utskåret i hvalrossbein på det såkalte Christian 1.s reisealter fra rundt 1300. Alle andre fremstillinger av Sunniva kan dateres til 1400- og 1500-tallet. I en rekke helgenskap og altertavler sammenstilles Sunniva gjerne med Olav den hellige på helgenskapenes dører, slik at de to sammen representerer det kristne Norge.

Det finnes en rekke moderne framstillinger av Sunniva, både i form av skulpturer, malerier, tepper, glassvinduer og annen formgivning.

Reformasjonen i 1536–1537 avsluttet den offisielle helgenkulten av Sunniva. På dette tidspunktet er det usikkert hvor Sunnivaskrinet befant seg. Kristkirken ble av militærstrategiske grunner revet i 1531 og domkirkefunksjonen ble overført til Mikaelskirken ved Munkeliv kloster. Etter alt å dømme fulgte Sunnivaskrinet med. Da Munkeliv brant i mars 1536, er det usikkert om skrinet ble reddet ut og kunne overføres til fransiskanernes Olavskirke som da ble Bergen domkirke, noe den fremdeles er i dag. Sunnivaskrinet kan altså ha gått tapt allerede før reformasjonen.

De mange bevarte Sunnivafremstillingene fra altertavler og helgenskap, i dag stort sett oppbevart i moderne kirkesamlinger, viser at helgenene fortsatt var til stede i norske kirker rundt omkring i landet selv etter at den offisielle kulten hadde opphørt.

Sunnivas betydning på Vestlandet gjenspeiles i navnetradisjoner som fremdeles er levende. Navnet Sunniva fikk mange lokale varianter, særlig på Vestlandet (som Synnøve, Synneve, Synnøva, Synnev, Synve og andre). Fra omkring 1970 begynte bruken av formene Sunniva og Synne å bli mer vanlige.

Sunniva er i dag synlig til stede både på Selje, i Bergen og andre steder i Norge. I tillegg til moderne kunstverk og utsmykning, bærer både gatenavn og institusjoner hennes navn. De katolske kirkene i Molde og Harstad er dedikert til Sunniva, og den katolske skolen i Oslo, St. Sunniva skole, er oppkalt etter henne. Det er også det gregorianske kvinnekoret Schola Sanctae Sunnivae i Trondheim.

Sankt Sunniva og de hellige på Selja spiller også en rolle i utviklingen av Kystpilegrimsleia, pilegrimsleden langs vestlandskysten.

• Selje kloster
• seljumannamesse
• helgen

• Djupedal, Torkjell: Selja. Sankta Sunniva og Heilagøya. Selja forlag 2021.
• Hommedal, Alf Tore, Åslaug Ommundsen og Alexander O’Hara (red.): St. Sunniva. Irsk dronning, norsk vernehelgen. Alvheim og Eide akademisk forlag, 2021
• Juvkam, Per (red.): Bjørgvin bispestol. Frå Selja til Bjørgvin. Universitetsforlaget, 1968
• Rekdal, Jan Erik: «Sunnivalegenden – irsk rekved mellom norrøne fjæresteiner?» i Sigurdsson, Jon Vidar; Myking, Marit & Rindal, Magnus (red.), Religionsskiftet i Norden. Brytinger mellom nordisk og europeisk kultur 800-1200. Unipub forlag, 2004, s. 159–196.
• Rindal, Magnus, red.: Selja – heilag stad i 1000 år, Universitetsforlaget, 1997, isbn 82-00-22513-5