Snøkrabbesakene

Ifølge havrettskonvensjonen artikkel 77 er sedentære arter og hydrokarboner naturressurser som tilhører kontinentalsokkelen. Kyststaten har suverene rettigheter – eksklusiv råderett – over disse naturressursene. De ankende partene i saken hevdet at snøkrabben ikke er sedentær etter havrettstraktaten fordi den kan bevege seg over store avstander. Norske myndigheter manglet da angivelig hjemmel for å straffeforfølge kaptein og rederi. Havrettskonvensjonens artikkel 77 spesifiserte imidlertid at sedentære arter også omfatter arter som kan bevege seg, men som ikke kan bevege seg uten å være i konstant berøring med havbunnen. Ettersom snøkrabben ikke har noen fysiske eller anatomiske egenskaper som gjør den i stand til å løfte seg opp fra havbunnen og enda mindre kan svømme, slo Høyesterett fast at snøkrabben faller inn under bestemmelsen og at Norge har eksklusiv rett til å utnytte ressursen på egen kontinentalsokkel. Norge hadde derfor rett til å forby utenlandske fartøy uten tillatelse å fangste snøkrabbe.

Rederiet argumenterte også med at forbudet i forskriften var i strid med likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten fra 1920. Alle innbyggere i landene som har signert Svalbardtraktaten har ifølge dette prinsippet rett til å bli behandlet likt. Retten til å få dispensasjon fra forbudet mot fangst av snøkrabbe gjelder imidlertid bare fiskere som er registrert i Norge, og følgelig ikke latviske og andre. Dette reiste spørsmål om traktaten gjelder på kontinentalsokkelen ved Svalbard, som ligger utenfor tolvmilsgrensen.

Høyesterett tok (i likhet med lagmannsretten) ikke stilling til dette, men tok utgangspunkt i at dette var en straffesak hvor en normalt ikke tar stilling til gyldighet av forvaltningsvedtak (eksempelvis fisketillatelse). Fartøyet hadde ikke tillatelse til å fangste snøkrabbe, følgelig var dette en straffbar handling. Dersom rederiet mente å ha rett til å få delta, måtte de søke om en slik tillatelse og prøve et avslag gjennom søksmål mot staten hvor forholdet til Svalbardtraktaten kunne prøves. Høyesterett fant også at en slik tilnærming var akseptabel etter Svalbardtraktaten.

Som følge av denne dommen kan ikke utenlandske fartøy lenger bare seile til fiskevernsonen ved Svalbard og starte fiske (uten å ha tilstrekkelige tillatelser med seg) og i etterkant hevde at norske regler de har brutt var i strid med Svalbardtraktaten.

Som følge av dommen i Snøkrabbe I-saken, søkte rederiet om dispensasjon fra forbudet for utenlandske fartøy å høste snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel. Siden søknad og påfølgende klage ble avslått, reiste rederiet søksmål mot staten ved Nærings- og fiskeridepartementet. Rederiet hevdet at avslaget var ugyldig fordi Svalbardtraktatens artikler 2 og 3, som inneholder bestemmelser om rett til likebehandling for fartøy og borgere fra traktatpartene, gjelder på kontinentalsokkelen. Avslaget – som var basert på at bare norske fiskere kan delta i fisket – var følgelig i strid med denne retten. Rederiet fikk ikke medhold verken i tingretten eller i lagmannsretten. Høyesterett i plenum avsa dom i saken 20. mars 2023 hvor den enstemmig forkastet anken.

Ved dommen i Snøkrabbe II-saken har Høyesterett avklart i norsk rett at Svalbardtraktatens bestemmelser i artiklene 2 og 3 om likebehandling av partenes borgere og fartøy ikke gjelder på kontinentalsokkelen utenfor 12 nautiske mils territorialfarvannet ved øygruppen. Konsekvensen er at bestemmelsene heller ikke får anvendelse i 200-mils fiskevernsonen.

I dommen foretar Høyesterett en grundig gjennomgang og presentasjon av prinsippene for traktattolkning, slik de følger av Wien-konvensjonen om traktatrett. Videre henvises det til en rekke avgjørelser fra Den internasjonale domstolen, og dens uttalelser om traktattolkning. Utgangspunktet for tolkningen av bestemmelsene i Svalbardtraktaten var ifølge Høyesterett «...ordenes vanlige betydning i den sammenheng de inngår og i lys av hva traktaten gjelder og dens formål.». Disse elementene inngår i en enhetlig og samlet tolkningsprosess. Denne forståelsen skulle få betydning for adgangen til å tolke bestemmelsene dynamisk.

I Svalbardtraktatens artikkel 2 brukes begrepet «territorial waters». Et sentralt spørsmål for Høyesterett – slik argumentert av rederiet – var om dette begrepet kunne tolkes dynamisk slik at det også omfatter maritime soner som kom som følge av seinere rettsutvikling. Høyesterett angir – igjen med henvisning til praksisen fra Den internasjonale domstolen – vilkårene for slik tolkning. Utgangspunktet er at innholdet i en traktat skal fastlegges på grunnlag av betydningene ordene hadde på tidspunktet for traktatinngåelsen. Imidlertid åpnes det for en dynamisk tolkning – som innebærer at tolkningen tar hensyn til at ordene har endret innhold som følge av samfunnsutviklingen. Dette forutsetter ifølge Den internasjonale domstolen at det dreier seg om traktater uten tidsbegrensninger og at det brukes ord eller begreper av generell eller generisk karakter. Da er det en presumpsjon for at partene mente at begrepet skulle utvikle seg i tråd med rettsutviklingen.

Høyesterett kom gjennom undersøkelser av ulike kilder til at «territorial waters» ikke var et generisk eller generelt begrep. Begrepet hadde tvert imot allerede ved traktatinngåelsen fått et «rettslig kjerneinnhold». Traktatens formål kan gi argumenter for å tolke traktatbestemmelser dynamisk, som ble særskilt framført av rederiet. Formålet framkommer av fortalen til traktaten som er å sikre Svalbards utvikling og fredelige utnyttelse gjennom et rettferdig regime. Høyesterett fremhever at dette innebærer likebehandling med hensyn til næringsutøvelse – og ikke bare eksisterende rettigheter, men også framtidige ressurser.

Høyesterett skriver at «... i den utstrekning Norges suverene rettigheter på kontinentalsokkelen er avledet av suvereniteten over Svalbard, vil det ikke være forenlig med ordningen med et rettferdig regime – equitable regime – at Norge alene høster fordelene av ressursene på sokkelen.» Formålet med traktaten trekker i retning av rederiets tolkning. Men Høyesterett stopper der, og sier at formålet ikke gir noe entydig svar. I tillegg har domstolen flere ganger understreket at formålet ikke er et selvstendig tolkningsmoment som kan brukes uavhengig av ordlyden. Den kan ikke gi grunnlag for å fravike en klar ordlyd.

Høyesterett ble heller ikke overbevist av argumentet om at det vil være en anomali dersom traktatbestemmelsene ikke gjaldt i kyststatssonene utenfor 12 nautiske mil: Kyststaten vil ha større rettigheter i 200-milssonen og på sokkelen enn innenfor territorialfarvannet. Havrettens system er det motsatte.

Dommen i norsk Høyesterett er selvsagt ikke rettslig bindende for de i overkant av 40 traktatpartene, som kan bringe tvisten inn for internasjonal tvisteløsning – mest sannsynlig Den internasjonale domstolen i Haag.