biologisk psykologi

Som vitenskapsdisiplin har biologisk psykologi blitt utviklet fra både filosofiske og biologiske tradisjoner.

Allerede Platon og Aristoteles diskuterte forholdet mellom kropp og sinn, og kan således sies å være de første som beskrev problemstillinger innen biologisk psykologi. Filosofen Rene Descartes utviklet på 1600-tallet fysiologiske teorier for å forklare både dyrs- og menneskers atferd. På 1800-tallet beskrev filosofen William James hvordan fysiologiske prosesser og anatomi var grunnlaget for psykologiske prosesser.

Oppdagelsen av nervecellers kommunikasjon ved elektriske signaler var viktig for forståelsen av hvordan sentralnervesystemet fungerer, og var med på å danne grunnlaget for forståelsen av forholdet mellom hjernen og atferd.

I løpet av 1900-tallet skjedde en rask utvikling av forståelsen av det biologiske grunnlaget for atferd. Eksempler på store framskritt i denne perioden er Ivan Pavlovs studier av klassisk betinging, Hans Selyes beskrivelse av stressresponser, Terje Lømos og Tim Bliss studier av langtidspotensiering i nerveceller.

Den teknologiske utviklingen i det siste århundret har medført nye muligheter for utforskning av det biologiske grunnlaget for atferd. Utviklingen av elektrofysiologiske metoder som elektroencefalografi (EEG) og måling av Galvanisk hudrespons er eksempler på metoder som siden første del av forrige århundre har gitt store bidrag innen biologisk psykologi. Utviklingen av moderne datateknologi og systemer for å ta bilder av hjernens funksjon har vært svært viktig for forskning innen biologisk psykologi. Spesielt utviklingen av fMRI på nitti-tallet har medført økende kunnskap om hvordan hjernen fungerer og styrer atferd.

Forskningsmetodene innen biologisk psykologi er mange og inkluderer både forskning på dyr og mennesker. De tidligste vitenskapelige studiene innen biologisk psykologi baserte seg på observasjon av hjerneskader hos mennesker, såkalte lesjonsstudier. Et godt kjent eksempel på dette er beskrivelsen fra 1800-tallet av en amerikansk mann ved navn Phineas Gage. Gage overlevde en sprengningsulykke der han fikk en jernstang gjennom frontale deler av hjernen. I tiden etter ulykken forandret Gage personlighet og atferd seg markant, og man kunne således slutte at de delene av hjernen som ble skadet i ulykken hadde spesifikke funksjoner i forhold til regulering av atferd.

I dag er eksperimentelle metoder den mest framtredende metoden innen biologisk psykologi. Indirekte mål på nevral aktivitet som EEG, fMRI og positron-emisjonstomografi (PET) er mye benyttet i eksperimentelle studier. Andre elektrofysiologiske metoder som Galvanisk hudrespons (GSR) og elektromyografi (EMG) benyttes også som mål på henholdsvis aktivitet i det autonome nervesystemet og muskelaktivering, ofte som mål på styrke i reflekser.

Dyremodeller benyttes ofte i biologisk psykologi, og et godt eksempel på dette er May-Britt og Edvard Mosers Nobelprisbelønnede forskning på hukommelsesprosesser og celler i hippocampus. Kliniske studier av pasienter med psykiske lidelser er også en mye benyttet metode innen biologisk psykologi. Dette kan eksempelvis være studier av hormonelle endringer hos pasienter med alvorlige psykiske lidelser, eller hjerneavbildning av pasienter der man ønsker å finne ut hvorvidt strukturelle endringer i hjernen er med å skape forskjeller i atferd. Felles for forskning innen biologisk psykologi, er at man ønsker å undersøke hvorvidt variasjon i biologiske mål skaper variasjon eller sykdom målt ved atferd eller psykologiske tilstander.

Kunnskap fra biologisk psykologisk forskning anvendes innen blant annet innen psykisk helsevern, medisinsk behandling, legemiddelutvikling, teknologiutvikling og for utvikling av systemer for kunstig intelligens.

• psykologi