deliberativt demokrati

Deliberative demokrater hevder at politiske beslutninger ikke bør treffes på bakgrunn av stemmegiving og maktkamp alene. Det er den respektfulle og saklige diskusjonen som foregår før vi stemmer, som gjør politiske beslutninger demokratiske. Resultatet av et demokratisk valg kan være sterkt påvirket av desinformasjon, falske nyheter eller utestenging av bestemte grupper fra det offentlige ordskiftet. Flertallsstyre og flertallsbeslutninger er derfor bare legitime i kombinasjon med offentlig debatt av en viss kvalitet og rekkevidde. Slik debatt skal sikre at det ikke bare er flertallets umiddelbare preferanser som vinner frem, men informerte preferanser som er kommet i stand gjennom kritisk utveksling av perspektiver og argumenter under bred folkelig deltakelse.

Som nevnt finnes det ansatser til deliberativ demokratiforståelse allerede hos Aristoteles. Dette gjelder også tidlig moderne tenkere som Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant på 1700-tallet og John Stuart Mill på 1800-tallet. Rousseau så deliberasjon som del av en etisk plikt til å finne politiske løsninger som er i alles interesse. Kant så offentlig bruk av fornuften som en vei ut av umyndiggjøring og frem mot en mer opplyst samfunnstilstand, og Mill satte ytringsfrihet og kritisk debatt som premisser for å kunne søke og finne sannheten om ett gitt politisk tema.

Mye av diskusjonen i dagens fagfelt går tilbake til Jürgen Habermas’ bok Between Facts and Norms fra 1992. Habermas skiller her mellom tre «diskurser» som kjennetegner moderne demokratier:

• pragmatiske (hvilke midler er best egnet til å nå bestemte mål?)
• moralske (hva er rettferdig for alle berørte parter?)
• etiske (hvem er «vi» som politisk felleskap, og hvilke verdier identifiserer vi oss med?)

Habermas skiller også mellom den uformelle offentligheten i medier og sivilsamfunn, der den politiske kommunikasjonen er pluralistisk og «anarkisk», og den formelle offentligheten, for eksempel storting eller ministerier, der det i større grad skal argumenteres på en saklig og allment forståelig måte. I et velfungerende deliberativt demokrati produserer den uformelle offentligheten et mangfold av informerte «offentlige meninger», samtidig som disse vinner innpass i den formelle sfæren der beslutninger treffes.

Også den amerikanske filosofen John Rawls tilsluttet seg en variant av deliberativt demokrati i sine sene arbeider, men fokuserte mest på den formelle offentligheten slik som rettssystem og parlament. Rawls mente at deltagerne i slike institusjoner hadde en «sivilitetsplikt» (duty of civility) – det vil si en plikt til å bruke argument som alle kan forstå og forholde seg til på tvers av ulike religiøse og kulturelle doktriner.

Diskusjonen etter Habermas og Rawls har blant annet dreid seg om hvorvidt det er mulig og ønskelig å oppnå konsensus gjennom deliberasjon, om deliberasjon kan eller bør praktiseres uavhengig av maktutøvelse og egeninteresse, hvordan epistemisk kvalitet (for eksempel ekspertise og fagkunnskap) skal balanseres mot bred folkelig deltagelse, og hvorvidt deliberasjon alltid foregår mellom konkrete personer, eller om institusjoner og systemer også kan deliberere. Det diskuteres også hvordan deliberativt demokrati kan handtere utfordringer knyttet til klimaendringer og økologi.

Den deliberative demokratiforståelsen har fått kritikk av «agonistiske» tenkere som Chantal Mouffe som mener den tar for lite hensyn til konflikter, maktforhold og interessemotsetninger mellom samfunnsgrupper. Feminister som Nancy Fraser (født 1947) og Iris Marion Young (1949–2006) har kritisert Habermas for å reprodusere et «maskulint» skille mellom «det offentlige» og «det private» og for å være for rasjonalistisk på den måten at den prioriterer argumentasjon og offentlig begrunnelse på bekostning av følelser, historiefortellinger og kulturelle uttrykk. Andre mener at deliberativ demokratiteori ikke gir et godt nok grunnlag for å forsvare individuelle frihetsrettigheter.

Alt dette har deliberative teoretikere forsøkt å svare på, enten ved å revidere sine teorier eller avvise kritikken som misforstått. I sin bok fra 2023, Den nye offentligheten: strukturendring og deliberativ politikk, bruker Jürgen Habermas et kapittel på å svare på «innvendinger og misforståelser».

• demokrati
• demokratiteori
• John Rawls
• Jürgen Habermas

• «Jürgen Habermas» i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• «John Rawls» i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• «Democracy» i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Journal of Deliberative Democracy

• Andrew Bächtiger, John Dryzeck, Jane Mansbridge og Mark Warren (red.) (2018): The Oxford Handbook of Deliberative Democracy. Oxford University Press.
• Seyla Benhabib (1996): “Toward a Deliberative Model of Democratic Legitimacy”. Democracy and Difference: Contesting the Boundaries of the Political. Princeton University Press.
• James Bohman and William Rehg (red.) (1997): Deliberative Democracy: Essays on Reason and Politics. The MIT Press.
• Simone Chambers (2003). “Deliberative Democratic Theory”. Annual Review of Political Science, vol. 6.
• John Dryzek (2018). Discursive Democracy: Politics, Policy and Political Science. Cambridge University Press.
• Erik Oddvar Eriksen & Jarle Weigaard (1999). Kommunikativ handling og deliberativt demokrati: Jürgen Habermas’ teori om politkkk og samfunn. Fagbokforlaget.
• Amy Gutman & Dennis F. Thompson (2004): Why Deliberative Democracy? Princeton University Press.
• Jürgen Habermas (1996): «On Three Normative Models of Democracy”. Democracy and Difference: Contesting the Boundaries of the Political. Princeton University Press.
• Jonas Jakobsen (2020): «Populismens retorikk: trussel eller resurs for deliberativt demokrati?» Agora – Journal for metafysisk spekulasjon, nr. 1-2.
• Jonas Jakobsen (2019). “Moderate Inclusivism and the Conversational Translation Proviso: Revising Habermas’ Ethics of Citizenship”. European Journal for Philosophy of Religion, nr. 4.
• Jürg Steiner (2012). The Foundations of Deliberative Democracy. Cambridge University Press.