«Salarøy» er en nordlandsbåt av typen fembøring, sjøsatt i 1991. Den ble bygget av Gunnar Eldjarn, i et samarbeid mellom Tromsø Museum og Arctandria Tromsø Kystlag. Salarøy er det gamle navnet på Kvaløya utenfor Tromsø.
Den nordnorske båtreformen er en betegnelse på de endringene nordlandsbåten gikk gjennom fra siste halvdel av 1700-tallet og fram til cirka 1860.
Utviklingen i skrogets form, størrelse og byggemåte kom blant annet som følge av endringer i reglene for lovlig redskap under lofotfisket og ny sagbruksteknologi.
Fra gammel tid var det bare tillatt å bruke juksa eller håndsnøre i alt skreifiske i Nord-Norge. Linefiske til havs er kjent fra 1500-tallet i Holland og England, og tidlig på 1600-tallet var det flere som begynte med linefiske på Helgeland, men de fikk ikke sette linene på de gamle fiskeplassene som ble brukt til snørefiske. I 1642 ble liner tatt i bruk noen steder i Lofoten, og i 1643 ble linene forbudt igjen.
Én av grunnene til at det var så strenge restriksjoner på linefiske i Lofoten, var den store betydningen dette fisket hadde. Lofotfisket var det desidert største fisket i Norge, og omtrent halvparten av all skrei i Norge ble fisket her. Tørket og saltet skrei var landets største eksportvare.
Dessuten foregikk lofotfisket på veldig konsentrerte områder. Det kunne være hundrevis av båter på feltet samtidig. Juksabåter og linebåter kunne ikke fiske samtidig på de samme feltene, fordi redskapen kom i konflikt med hverandre. Dermed oppsto en kamp om hvem som skulle få fiske. Line og garn var i tillegg et mye dyrere redskap å anskaffe, og krevde også større båter og mannskap.
Omkring år 1700 kom også torskegarnet i bruk på Helgeland, og rundt 1750 ble det brukt noe også i Lofoten. Fra 1786 ble liner og garn lovlig, men kun om natten. Om dagen var bare juksa lovlig. Fra 1792 ble begrensningene på fiske med line og garn opphevet.
På disse årene økte i tillegg både antallet stamper line som var vanlig å ha på hver mann, og hvor mange ongler det var på hver stamp. Det samme gjaldt for garnbruket. Torskegarna ble både større og flere i hver båt.
Dette førte med seg at også båtene måtte bli større, da de måtte tilpasses bedre til det bruket de førte.
Samtidig med utvidelsen av redskapsbruken, ble det en stor tilvekst av fiskere. I 1666 var det cirka 860 båter og 3300 fiskere på Lofotfisket. Dette økte til 3500 båter og cirka 14 000 mann i 1792, og hele 3700 båter og 16 000 fiskere i 1806. I 1856 var det 22 535 fiskere på Lofotfisket, fordelt på 4400 båter.
Den økte etterspørselen på båter førte til en betraktelig større etterspørsel etter tømmer og påfølgende belastning på skogene. Den eneste måten å lage et båtbord på til da var å kløyve tømmerstokkene på langs med øks og kiler, og deretter grovhogge og høvle sidene. Slik fikk man bare to bord ut av hver stokk. Dette hadde vært måten å gjøre det på siden man begynte å bygge båter av båtbord, kanskje så tidlig som 200-300 år fvt.
Som følge av teknologiutvikling ble stadig mer av tømmeret fra slutten av 1700-tallet sagd, først på håndsag og etterhvert på oppgangssag, og til slutt på sirkelsag. Dette gjorde at man fikk minst fem ganger så mange bord ut av en stokk. Men de sagde bordene hadde andre egenskaper, og dette krevde derfor nye måter å bearbeide bordene på for å få den fasongen man ville ha i en båt, for å gjøre den så sjøsterk og sikker som mulig, i tillegg til å tjene som god arbeidsplattform.
Byggemetoden ble dermed gjenstand for store endringer, noe båtbyggerne brukte lang tid på. De eldste båtene vi kjenner i Nord-Norge som har spor i seg etter sagde bord, er fra omkring 1800. Omkring 1860 hadde sagde bord og de nye måtene å bygge på overtatt fullstendig. Fra da av kan vi snakke om en relativ ens måte å bygge båt på langs kysten i nord.
Å bygge en båttype som en åttring eller seksroring større er ikke helt gitt av seg selv. Man kan ikke bare lage breiere eller kanskje flere bordganger og regne med at man har full kontroll på prosessen med å skape en sjødyktig båt.
Fra gammelt av var nordlandsbåten, og alle de andre lokale tradisjonsbåtene i Norge, bygget på den norrøne alna, også kalt båt-alen, som er på 20 tommer à 2,75 centimeter. Denne alna ble i 1615 byttet ut av danskekongen med den rhinske alna, også kalt dansk-norsk alen, på 24 tommer à 2,61 centimeter. Båtbyggerne fortsatte imidlertid å bruke den gamle alna fordi byggesystemet var bygd opp rundt denne. Men de levde etter all sannsynlighet med nært kjennskap til den nye alna siden den var allment innført og i bruk av myndighetene.
Den nye alna var nøyaktig 1/8 større enn den gamle, altså 7,85 centimeter. En gang sannsynligvis på 1850-tallet regnet båtbyggere i Rana ut at hvis man bygde båten 1/8 lenger, 1/8 breiere og 1/8 dypere, så ville båten bli dobbelt så stor som utgangspunktet.
Omtrent samtidig begynte båtbyggerne å dele opp antall bordganger i båten slik at åttringene fikk seks omfar pluss ripe i stedet for fire, og fembøringene fikk åtte i stedet for seks. Husmann Kristoffer Nilsen, fra Skamdal i Rana (1810–1886), var den første som gjorde dette, i 1860. Oppå ripbordet fikk båtene etter hvert vaterbord og skvettripe, slik at de både ble mer bergelige og sterkere i forhold til den økte bruksmengden og fangstene som skulle over ripa.
I løpet av 60–70 år hadde nordlandsbåten gjennomgått store forandringer. Siste halvdel av 1700-tallet økte saltfisk- og tørrfiskeksporten voldsomt. 90 prosent av dette ble fisket i Nord-Norge. De lokale båtbyggerne bidro avgjørende til at dette ble mulig ved å rasjonalisere materialbruk og byggemåte. Båten hadde vært nesten uendret fra vikingtid/middelalder, og fremsto nå som en moderne båt i samtiden.
Man skulle tro at nordlandsbåten ble utkonkurrert da motoren kom i 1890-årene, men særlig åttringene var mye brukt under lofotfisket langt ut på 1920-tallet. De siste åttringene fisket i Lofoten så sent som i 1947, og mindre nordlandsbåter med påhengsmotorer ble brukt til fiske i Lyngen og Kaldfjorden i Troms på 1970-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.