den ortodokse kirke

Fire av de fjorten autokefale kirkene er de oldkirkelige patriarkatene i Konstantinopel, Antiokia, Jerusalem og Alexandria. Resten av de autokefale kirkene er de ortodokse kirkene i tolv forskjellige land, mens den trettende: Den russisk-ortodokse kirke – Moskva-patriarkatet – rommer flere land:

• Den russisk-ortodokse kirke
• Den serbisk-ortodokse kirke
• Den rumensk-ortodokse kirke
• Den bulgarsk-ortodokse kirke
• Patriarkatet i Georgia
• Den gresk-ortodokse kirke på Kypros
• Den gresk-ortodokse kirke i Hellas
• Den ortodokse kirke i Polen
• Den ortodokse kirke i Albania
• Den ortodokse kirke i Tsjekkia og Slovakia

I tillegg er det tre kirker som har fått anerkjent sin status som autokefale av noen kirker:

• Den makedonsk-ortodokse kirke – Ohrid erkebispedømme. Den ble anerkjent av sin tidligere moderkirke: Den serbisk-ortodokse kirke i 2022, men den er ennå ikke anerkjent av alle autokefale kirker. Ulike kirker anerkjenner den under delvis forskjellige navn, fordi makedonsk og Ohrid er betegnelser som er kontroversielle for henholdsvis Hellas og Bulgaria.
• Den ortodokse kirke i Ukrainia (autokefali er anerkjent av Patriarkatet i Konstantinopel, Patriarkatet i Alexandria, Den greske kirke og Kirken på Kypros, men ikke av moderkirken Den russisk-ortodokse kirke eller de fleste andre ortodokse kirker).
• Den ortodokse kirke i Amerika (autokefali er anerkjent av moderkirken Den russisk-ortodokse kirke, og av Den bulgarske-, Den georgiske -, Den polske- og Den tsjekkisk og slovakiske kirke), men den er ikke anerkjent av patriarkatet i Konstantinopel eller de fleste andre ortodokse kirker).

De fem selvstendige eller autonome kirkene er:

• Sinai erkebispedømme
• Den finsk-ortodokse kirke
• Den ortodokse kirke i Estland (autonomi anerkjent av patriarkatet i Konstantinopel, men ikke av Moskvapatriarkatet)
• Den ortodokse kirke i Japan (autonomi anerkjent av Moskvapatriarkatet, men ikke av patriarkatet i Konstantinopel)
• Den ortodokse kirke i Kina (autonomi anerkjent av Moskvapatriarkatet, men ikke av patriarkatet i Konstantinopel)

Etter at Sovjetunionen og Jugoslavia gikk i oppløsning oppstod det en rekke nye stater. I flere av disse har det oppstått konflikter mellom moderkirkene og lokale kirker som ønsker å løsrive seg. Et eksempel er konflikten mellom Den serbisk-ortodokse kirke, med patriarkat i Beograd, og kirkene i de nye statene Makedonia og Montenegro som ønsker selvstendighet. På samme måte har det i flere år hersket intern strid i Ukraina om kirken der fortsatt skal tilhøre Den russisk-ortodokse kirke eller om den skal bli en selvstendig kirke. I oktober 2018 ga patriarken av Konstantinopel sin støtte til den delen av kirken som ønsket selvstendighet, og anerkjente den som autokefal. Dette bestrides av Den russisk-ortodokse kirke.

Patriarken i Konstantinopel har i en viss grad en særstilling som primus inter pares, det vil si den første blant likemenn. Hvorvidt dette kun er en ærestittel eller om den også medfører visse fullmakter strides det om mellom ortodokse. Den russisk-ortodokse kirke anerkjenner for eksempel ikke at patriarken av Konstantinopel kunne gi deler av Den ukrainske kirke autokefali, i strid med dens egen forståelse av kanoniske regler. Den russiske kirke anerkjenner derfor ikke lenger patriarken av Konstantinopel som primus inter pares, og den har, i hvert fall midlertidig, brutt nattverdsfellesskapet.

Det er i dag om lag 260 millioner ortodokse kristne i verden. Flertallet bor i Russland og i andre østeuropeiske land, men på grunn av emigrasjon finnes det i dag ortodokse lokalmenigheter i mange land.

De lokale kirkene ble tillagt mye av æren for at lokale språk og kulturelle fellesskap hadde overlevd og de ble derfor oppfattet som arenaer for motstand mot utenlandsk styre. Kirkene ble definert som nasjonale symboler og det utviklet seg et mønster hvor nye uavhengige nasjoner stilte krav om å få etablere uavhengige kirker. De nye kirkene fikk navn som Den bulgarsk-ortodokse kirke, Den serbisk-ortodokse kirke, og så videre. Selv om det ville vært mer korrekt å snakke om Den ortodokse kirke i Bulgaria eller i Serbia, og slik vektlegge det territoriale aspektet, ble fokus i stedet rettet mot relasjonen mellom nasjon og kirke. De nasjonale kirkene erstattet de multinasjonale patriarkatene over alt bortsett fra i Midtøsten, og de ble i praksis vevet sammen med nye nasjonalistiske ideologier.

På kirkemøtet i 1870 ble det sterkt advart mot nasjonalisme. Man la vekt på forskjellen mellom en lokal kirke med territorial forankring og en etnisk kirke, og man fordømte phyletisme, det vil si organisering etter etniske eller nasjonalistiske kriterier. Sammenblandingen mellom nasjon og kirke har likevel mange steder preget Den ortodokse kirke.

Etter første verdenskrig og Det osmanske rikets fall, utløste konflikter mellom Tyrkia og Hellas dramatiske folkeforflytninger. Muslimer ble tvangssendt ut av Hellas og ortodokse kristne ble tvangssendt ut av Tyrkia. Dette bidro til at Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel (Istanbul) ble sterkt svekket og at tusener av ortodokse etablerte diaspora-menigheter i mange ulike vestlige land.

Den kommunistiske revolusjonen i Russland i 1917 utløste en religionsfiendtlighet som fram til Sovjetunionens fall i 1991 gjorde det risikabelt å være religiøs. Den russisk-ortodokse kirke, som var og er den største av de ortodokse kirkene, ble nesten knust. Kirkens institusjoner ble i stor grad stengt og i løpet av 1930-tallet ble mer enn 100 000 geistlige drept. Selv i senere og roligere perioder ble kirkens virksomhet strengt kontrollert, og de borgere som ikke underkastet seg statsateismen risikerte å bli utsatt for politiske, sosiale og økonomiske sanksjoner.

Undertrykkelsen utløste store flyktningbølger og disse bidro til at det ble etablert egne russisk-ortodokse menigheter i en rekke nye land. Patriarkatet i Moskva var under kommunistenes strenge kontroll, og de russiske flyktningmenighetene ønsket derfor ikke å tilhøre dette. I forventning om at kommunistregimet ville falle raskt, etablerte de en midlertidig jurisdiksjon under patriarkatet i Konstantinopel, men med eget hovedkvarter i Paris. Slik ble det to ortodokse jurisdiksjoner i diasporaen tilhørende Konstantinopel. I 2019 besluttet Konstantinopel å slå disse sammen, men flere av menighetene tilhørende 'Paris' har søkt om overføring til Patriarkatet i Moskva, i Serbia og i Bulgaria.

Etter andre verdenskrig ble alle de andre østeuropeiske, tradisjonelt ortodokse, landene overtatt av kommunistiske regimer. Ingen av disse var noen gang like brutale som det sovjetiske, men de marginaliserte kirkene, og praktiserende ortodokse risikerte sanksjoner over alt. Flertallet av befolkningene mistet kontakten med Den ortodokse kirke og selv blant dem som forble religiøse, kanskje i hemmelighet, var det få som hadde mulighet til å skaffe seg genuine kunnskaper om det å være ortodoks. Denne kunnskapsmangelen er selv i dag utbredt, og er en kilde til bekymring for Den ortodokse kirke.

I Midtøsten har store antall ortodokse utvandret fordi kombinasjonen av autoritære regimer og økonomiske problemer har bidratt til å vanskeliggjøre deres minoritetsposisjon i for eksempel Syria og Egypt. Opprettelsen av staten Israel, Israels senere okkupasjoner av palestinsk territorium og Israels generelle politikk overfor palestinerne, kristne og muslimer, har bidratt til at antall ortodokse har blitt sterkt redusert. I diasporaen er det generelt bare patriarkatet i Antiokia, geografisk plassert i Damaskus, som har etablert egne menigheter. Mange av de andre ortodokse, tilhørende patriarkatene i Jerusalem og i Alexandria, gjenfinner man i menigheter tilhørende ulike jurisdiksjoner. I Qatar har imidlertid patriarkatet i Jerusalem etablert en menighet. Dette har utløst en konflikt med patriarkatet i Antiokia som hevder Qatar tilhører deres kanoniske territorium.

På 1990-tallet falt alle de kommunistiske regimene, Sovjetunionen gikk i oppløsning og Jugoslavia endte i en blodig borgerkrig. Dette utløste kaotiske endringsprosesser som igjen utløste bølger av religiøs revitalisering av de ortodokse kirkene i Øst-Europa, som nå har millioner av medlemmer.

Ifølge Den ortodokse kirke er helliggjøring og guddommeliggjøring menneskets egentlige mål. Den lærer at mennesket kan forvandles slik at det gjenfinner og videreutvikler sin opprinnelige form, slik det ble skapt i Guds bilde med mulighet til å oppnå likhet og forening med Gud. De ortodokse tror at som en konsekvens av syndefallet ble mennesket dødelig og hele skaperverket underlagt forgjengelighet, men at Jesus gjenopprettet menneskets potensial for forening med Gud ved å inkarneres som et menneske, fødes, leve, dø og gjenoppstå.

Guddommeliggjøringen inkluderer for de ortodokse både kropp og sjel, men kroppens fulle guddommeliggjøring skjer ikke før ved dommedag.

Noen helgener kan ifølge ortodoks lære oppleve de første synlige tegn på den kroppslige guddommeliggjøringen allerede i dette livet. Men selv uten slike tegn kan mennesker oppnå helliggjørelse i dette livet. Da vil, ifølge ortodoks tro, Guds nåde være virksom i deres relikvier, det vil si i helgenenes døde ben eller skjelett, også etter deres død. Relikvier blir i ortodoks tro sett på som et middel for å formidle guddommelig kraft og helbredelse.

Ortodokse oppsøker derfor de steder hvor helgener hviler, og hvor deres relikvier kan berøres. Relikviene er vanligvis pakket inn. For at man skal kunne gjennomføre en liturgi må det alltid være en relikviebit, antemins, på alteret. Denne kan være liten og anonym, men den må være tilstede for at det de ortodokse ser som liturgiens mirakuløse transformasjoner, det vil si forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod, skal kunne finne sted.

Ifølge Den ortodokse kirke rommer hele skaperverket en iboende hellighet. Dette innebærer at også materielle ting kan helliggjøres. Helgenenes relikvier oppfattes som helliggjorte; ikoner kan helliggjøres; kirker, spesielle steder, kilder, og så videre kan helliggjøres. Hus, biler og helikoptre, potensielt alt som inngår i menneskenes omgivelser, og mat, drikke og alt som skal passere inn i menneskers kropper, kan dessuten velsignes med helliggjort vann. Helliggjøring er en prosess som befinner seg på forskjellige stadier både i ulike mennesker og i ulike deler av den materielle verden for øvrig.

Det eksisterer med andre ord ulike grader av hellighet og dette medfører ulike regler for hvordan man bør forholde seg til disse. Ifølge ortodoks tro skal man korse seg når man går inn i en kirke eller står foran et ikon. Før man skal motta nattverden må man både faste og skrifte, og det er kun ordinerte prester som kan utføre nattverdsritualet. Samtidig omgir ortodokse seg altså med det de anser som det hellige, i form av blant annet ikoner, i sine hjem. Og de forventes å leve i en kontinuerlig helliggjørende prosess av faste og fest; bønn og hverdagsliv innenfor det som betegnes som kirkeårets syklus, ukens syklus og døgnets syklus. Med andre ord, det hellige kan beskrives som både noe fjernt og fremmed, og som noe nært og kjent; det kan til og med inkarneres i en selv.

Den ortodokse kirkes forestilling om skaperverkets, og dermed naturens, iboende hellighet, og menneskets åndelige ansvar, har i nyere tid inspirert en spesiell grønn teologi. I 1988 vedtok den ekumeniske patriarken Dimitrios at 1. september, det ortodokse kirkeårets første dag, skulle tilegnes miljøet. Den nåværende ekumeniske patriarken Bartholomeus har videreutviklet dette og omtales i dag som «Den grønne patriark».

Den ortodokse kirke skiller mellom lokale, kulturavhengige tradisjoner uten autoritativ status, og den hellige Tradisjonen som har en absolutt autoritativ status. Kirken mener denne Tradisjonen representerer en direkte videreføring av Kristi åpenbaring som ikke noe menneske kan endre. All innovasjon anses derfor som potensiell vranglære. Tradisjonen oppfattes likevel ikke som et gitt system som de troende pliktoppfyllende skal kopiere. Tvert imot, Tradisjonen omtales som dynamisk; den er et uttrykk for Den hellige ånds virke i kirken, eller som kirkens kontinuerlige artikulering av Guds virke blant de troende. Tradisjonen betegnes også som en levende strøm som bare fullt ut kan tilegnes gjennom mystisk innlevelse.

Tradisjonen består blant annet av kirkens lære, men Den ortodokse kirke vektlegger ikke, som protestantismen og katolisismen, å etablere noen form for enhetlig, logisk konsistent system. Den forklarer ikke nødvendigvis hvordan ting henger sammen eller hvordan noe materielt kan helliggjøres; den legger i stedet vekt på at dette bare kan fattes gjennom erfaringer med å leve som ortodoks. Den ortodokse kirke kan derfor sies å ha et sterkt fokus på det mystiske; det man ikke kan forstå intellektuelt eller uttrykke gjennom vanlige ord.

Lydighet mot Tradisjonen betyr ikke at kirken aldri kan gjøre noe for første gang. Hver generasjon må ifølge ortodoks tro motta og levendegjøre Tradisjonen på sin måte. For de ortodokse representerer Tradisjonen kirkens kritiske ånd, og man skal ikke blindt kopiere, men aktivt arbeide for å skille mellom det som virkelig representerer det sentrale og de elementer som kan ha mindre betydning. I praksis kan dette imidlertid by på utfordringer, og fordi ortodokse kan ha ulike oppfatninger av hva som er sentralt og mindre sentralt kan dette skape debatter. Et eksempel er spørsmålet om Den ortodokse kirke kan tillate kvinnelige prester. Flertallet vil bestemt hevde at Tradisjonen ikke tillater dette, men enkelte teologer, som for eksempel den franske teologen Elisabeth Behr-Sigel (1907–2005) hevdet at dette er feil. Ifølge Behr-Sigel er det mye som taler for at ordinering av kvinner vil representere et sannere uttrykk for ortodoks Tradisjon. Flere ortodokse kirker har nedgradert regelen om at kvinner ikke skal motta nattverd når de har menstruasjon fra Tradisjon til tradisjon. Dermed kan kvinner selv bestemme hva de vil gjøre.

Før en dåp, gjennomføres en form for eksorsisme som skal løsrive den som skal døpes fra det Fader Ignatius har beskrevet som ondskapens ånd og onde handlinger, som gjerrighet og løgn. Gjennom den påfølgende dåpen, som vanligvis innebærer full neddykking tre ganger, blir mennesket renset. Ifølge ortodoks tro tilgis det da alle synder; det dør og begraves med Kristus og det gjenoppstår med Kristus. Gjennom dette blir mennesket sett på som renset, og helliggjøringen kan begynne.

Etter dåpen salves den døpte med myronolje. Presten tegner korsets tegn, som blir sett som Den hellige ånds segl, med oljen på bestemte steder på den døptes kropp. Med dette blir den salvede ifølge ortodoks tradisjon en lekperson, det vil si et fullverdig medlem av Guds folk, og personen kan motta nattverden.

Den ortodokse kirke forstår nattverdssakramentet som at det innebærer en virkelig forvandling; brød og vin blir Kristi legeme og blod. Gjennom å delta i dette sakramentet, tror ortodokse at mennesket oppnår en form for enhet med Kristus, og dette oppfattes som å representere en fortsettelse av hva dåpen innledet.

Når et barn døpes, gjennomføres alle disse tre sakramentene fortløpende, og barnet har deretter fulle rettigheter som kirkemedlem. Pliktene dette medfører introduseres bare gradvis og forsiktig, og det er først i tenårene at man forventes å oppfylle disse selv. Da stilles det imidlertid krav om at man skal gjennomføre vegetarfaste, det vil si avstå fra animalske produkter i minst to døgn, og deretter total faste de siste seks timene før deltakelse i nattverden, det vil si at man ikke skal verken spise, drikke, røyke eller ha sex. Man skal også forberede seg mentalt og emosjonelt.

Det advares mot å delta i nattverden hvis man er kvalm, fordi man da kan risikere å kaste opp sakramentet. Likeledes skal man unngå nattverd hvis man for eksempel blør i munnen, fordi sakramentet ikke bør blandes med egne kroppsvæsker. Kvinner kunne tidligere ikke delta under menstruasjon og etter barnefødsler. Flere av de ortodokse kirkene har i dag forkastet denne regelen, men mange kvinner, særlig russiske, antas fortsatt å avstå fra nattverd i slike perioder. På samme måte varierer det hvorvidt kvinner dekker håret i kirken generelt, og ved nattverd spesielt. Det er særlig russiske kvinner som dekker håret, men langt flere anvender hodetørkle av og til, særlig under nattverd.

I tillegg inngår skrifte som en del av nattverdsforberedelsene i alle kirkene. Gjennom skrifte blir synder tilgitt, og personen blir gjenforent med kirken. Dette er derfor et sakrament som må gjentas regelmessig, og det er vanlig å praktisere skrifte som en obligatorisk forberedelse til deltakelse i nattverden. Skriftemål kan gjennomføres kollektivt ved at presten ber en spesiell bønn på vegne av alle tilstedeværende. Men det vanligste er at alle skrifter individuelt i kirken foran hele menigheten. Da stiller alle skriftende seg i kø; én og én går fram til presten og skrifter hviskende. Formålet med dette er at det skal styrke fellesskapet og fremme egen ydmykhet.

Ortodoks sykesalving kan foretas hver gang noen opplever dette som et behov. Onsdag før påske foretas dessuten kollektiv sykesalving i kirken. Dette sakramentet er ment å bidra både til kroppslig helbredelse og til syndsforlatelse. Disse oppfattes som gjensidig avhengige av hverandre fordi man etter Den ortodokse kirkes syn ikke kan avgrense tydelig mellom kroppslige og åndelige sykdommer

Ektevigsel er også et sakrament. Ekteskapet er i prinsippet uoppløselig, men det gis muligheter både til skilsmisse og ny vigsel. Det nye vigselsritualet representerer i disse tilfellene en redusert utgave av den første.

Prestevigsel er det syvende sakramentet og skjer gjennom håndspåleggelse. En biskop vies, eller ordineres, av tre andre biskoper. En prest vies av bispedømmets biskop. Kun menn kan bli prester.