Det ble laget lite dukkefilm før 1940. Russeren Wladyslaw Starewicz, som emigrerte til Frankrike i 1920, er den mest kjente dukkefilmpioneren. Han er særlig kjent for sine «insektfilmer» fra 1910-årene som Gresshoppen og mauren (1913). Den prominente tsjekkiske animatøren, regissøren og manusforfatteren Hermína Týrlová, ofte kalt «den tsjekkiske animasjonsfilmen mor», var aktiv fra 1920-tallet til 1980-tallet, og produserte mer enn 60 animerte kortfilmer for barn innen dukkefilm og stop motion. Hennes kortfilm Ferda Mravenec (Mauren Fernando, 1944) ble populær verden over. Sovjetrusseren Aleksandr Ptusjko kombinerte dukkefilm og realfilm i Den nye Gulliver (1935), som ble populær på norske kinoer. Etter andre verdenskrig skjøt produksjonen fart i Øst-Europa, særlig i Tsjekkoslovakia hvor dukketeater lenge hadde vært en høyt utviklet kunstform. Her ble Jiří Trnka den ledende med sine allegoriske filmer, blant annet Hånden (1965).
Den amerikanske dukkefilmskaperen og produsenten Ray Harryhausen (1920–2013) hadde en lang og innflytelsesrik karriere fra 1940-tallet til 1980-tallet. Sammen med sin mentor Willis Harold O'Brien (1886–1962), som blant annet skapte spesialeffektene til den ikoniske storfilmen King Kong (1933) og vant en Oscar for sitt arbeid på Mighty Joe Young (1949), var Harryhausen en pioner innen å bruke dukkeanimasjon som spesialeffekter i live-action spillefilmer. Animasjonsteknikken Harryhausen kalte «Dynamation» muliggjorde at man kunne se for eksempel monstre opptre som livaktige, tredimensjonale vesener ved siden av levende skuespillere. Harryhausen er kanskje mest kjent for sine spesialeffekter i filmer som The 7th Voyage of Sinbad (1958) og Jason and the Argonauts (1963). Hans siste film før han pensjonerte seg som animatør var Clash of the Titans (1981).
På 1960-tallet hadde det britiske filmselskapet AP Films (APF) stor suksess med TV-serier som Supercar (1961–1962), Stingray (1964–1965) og Thunderbirds (1965–1966). Seriene var animerte med teknikken «Supermarionation», hvor marionette-dukker ble beveget og filmet i realtid foran kamera, og fokuserte på action og eventyr.
I 1980-årene fikk dukkefilm for voksne en renessanse, særlig gjennom tsjekkeren Jan Svankmajers surrealistiske filmer. Han har igjen hatt stor betydning for en ny generasjon britiske dukkefilmskapere som for eksempel brødrene Quay. Også leireanimasjonen, såkalt claymation, hadde en oppblomstring med Will Vinton Productions i USA og Nick Park og Aardman Animations i England. Aardman er mest kjent for de populære kortfilmene og spillefilmen om rollefigurene Wallace & Gromit.
I dag har andre animasjonsteknikker i stor grad tatt over for dukkefilm og dukkeanimasjon, men det finnes likevel eksempler på nyere dukkefilmer. Aardman Animations har fremdeles kommersielle dukkefilmer som sitt fokus. Inspirert av AP Films produserte Trey Parker og Matt Stone (skaperne av South Park) i 2004 spillefilmen Team America: World Police animert med teknikken «Supermarionation».
Amerikanske Laika Studios, som ble etablert i 2005, står bak animerte dukkefilmer som Coraline (2009), Kubo and the Two Strings (2016) og Missing Link (2019). Den amerikanske filmskaperen Wes Anderson har i hovedsak hatt realfilm som sitt felt, men har også hatt internasjonal suksess med dukkefilmene Fantastic Mr. Fox (2009) og Isle of Dogs (2018).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.