ekteskap

Ekteskapsloven gir regler for hvem som kan gifte seg i Norge. Den gir også regler for hvordan man inngår ekteskap og hvordan ekteskap oppløses. Loven regulerer også formuesforholdene mellom ektefellene.

Hovedprinsippene er at to voksne personer kan gifte seg. Det følger av ekteskapsloven at de to som ønsker å inngå et ekteskap må være 18 år. Etter en lovendring i 2018 er denne aldersgrensen absolutt og det blir ikke gitt dispensasjon. Man kan ikke gifte seg om det ikke er av fri vilje. Det er heller ikke mulig for tre eller flere personer å gifte seg. De som gifter seg blir økonomisk ansvarlige overfor hverandre.

Tradisjonelt har ekteskapet dreid seg om mann og kvinne, men Norge og flere vestlige land har også åpnet for ekteskap mellom personer av samme kjønn. I Norge skjedde dette først med partnerskapsloven i 1993 (se partnerskap). Etter en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2009 kan to personer av samme kjønn inngå ekteskap. Dette erstattet ordningen med partnerskap. Med virkning fra 1. februar 2017 har Den norske kirke vedtatt en ny vigselsliturgi for likekjønnet vigsel.

Ekteskapsloven regulerer formuesforholdene mellom ektefellene, men hvem som eier hva i et ekteskap er i stor grad også bestemt av prinsipper som ikke er lovregulert.

Felleseie inntrer automatisk når partene gifter seg, med mindre det ved avtale mellom ektefellene er bestemt at de skal ha helt eller delvis særeie. Ved felleseie vil verdier skapt under ekteskapet deles likt ved en skilsmisse.

Så lenge ekteskapet består, er det ingen forskjell mellom felleseie og særeie. Forskjellen kommer først til syne når ekteskapet blir oppløst eller den ene ektefelle dør.

• Les mer om ektefelles formuesforhold

Utenfor det økonomiske område oppstiller norsk rett ingen regler om ektefellenes forhold til hverandre. Man har ansett det personlige forhold mellom ektefeller som lite egnet for lovregulering. Et ekteskap har ikke bare virkning mellom ektefellene. Sivilstatus kan ha betydning innen en rekke andre rettsområder, som skatt, trygd, og konsesjonslovgivning.

Ekteskapsinngåelser har alltid vært seremonielt markert. Ved seremoniene, som gjerne har vært ledet av en prest, en fogd eller en annen representant for storsamfunnet, har ikke bare de fremtidige ektefolkene deltatt, men også representanter for deres slekter.

Dette symboliserer at ekteskapet er mer enn en kontrakt mellom to, det er en institusjon med viktige funksjoner både for samfunnet og den enkelte.

Blant disse funksjonene er det vanlig å trekke frem reguleringen av arbeidsforhold og økonomiske og juridiske rettigheter og plikter mellom ektefellene, og reguleringen av seksualitet og av de sosiale oppvekstvilkår for nye generasjoner.

• Les mer om bryllup

Oppløsning av ekteskapet kalles skilsmisse.

Før man kan skilles må man normalt søke separasjon. En ektefelle kan kreve separasjon uten å oppgi grunn og selv om den andre motsetter seg det. Man må søke separasjon hos fylkesmannen som er den som gir bevilling. Ektefeller med felles barn under 16 år må møte til megling før separasjon kan kreves.

Er bevilling til separasjon gitt av fylkesmannen, kan skilsmisse kreves etter ett år. Skilsmisse gis i så fall av fylkesmannen. Skilsmisse kan også gis uten separasjon om man har levd adskilt i to år.

• Les mer om ekteskapets oppløsning under separasjon og skilsmisse.

I tidens løp har ekteskapet skiftet karakter i en tilpasning til samfunnsforholdene for øvrig. I vikingtiden i Norge var ekteskapet først og fremst et slektsanliggende. I katolsk tid fikk det karakter av sakrament og ble begrunnet med religiøse forbilder.

Etter reformasjonen har det fått en mer av en ikke-religiøs institusjonell ramme. I den seneste tiden har utviklingen gått i retning av kontraktuelle former med et innhold som er tilpasset partene.

Historisk sett er det en forholdsvis ny norm at ekteskapet hovedsakelig skal baseres på romantisk kjærlighet og være et valg for partene mer enn for foreldre, og i mange samfunn er fremdeles arrangerte ekteskap, det vil si ekteskap avtalt av partenes familier, det vanlige.

Arrangerte ekteskap skjer nok som oftest med samtykke fra de som skal gifte seg, men det forekommer også ulike grader av press og tvang. Da kalles det tvangsekteskap. Det kan gi seg dramatiske utslag blant innvandrere i Vesten der de unge kommer i klemme mellom tradisjonene fra foreldrenes hjemland og de normene som gjelder der de bor.

Denne utviklingen bør ikke bare forstås som en individuell løsrivelse fra samfunnets krav. Individualiseringen er også et svar på en endret sosial situasjon, etter som også andre samfunnsinstitusjoner tar seg av mange av familiens tidligere oppgaver når det gjelder produksjon, opplæring av barna og omsorg for syke og gamle.

Ekteskapshyppigheten har tradisjonelt vært følsom for økonomiske konjunkturer. De materielle kårene hadde mye å si for hvor store andeler av årskullene som forble ugifte på livstid og for når i livet giftermålene fant sted.

Med bedrede økonomiske kår ble ekteskapet tilgjengelig for langt flere. I 1960-årene og tidlig i 1970-årene var ekteskapsalderen ved førstegangsgiftermål spesielt lav, og andelen som aldri giftet seg var beskjeden, godt under ti prosent.

Fra 1970-årene av, og særlig i de senere tiår, har økningen i antallet samboerforhold vært avgjørende for ekteskapsutviklingen. Ekteskapshyppigheten har falt kraftig, spesielt i yngre aldersklasser, og gjennomsnittsalderen ved første ekteskap har økt med om lag fire og et halvt år siden begynnelsen av 1970-årene.

Statistisk sentralbyrå regnet i 1995 med at bortimot 400 000 personer levde i samboerskap, nærmere 150 000 med felles barn. Samboerforholdene er av ulik karakter. Noen lar seg best karakterisere som kjæresteforhold, andre ligner mer på en forlovelse, og atter andre er ganske ekteskapslike. Disse ulikhetene gjør det vanskelig å foreta direkte sammenligninger mellom samboerforhold og ekteskap.

Det finnes flere teorier og mange undersøkelser som har tatt sikte på å kaste lys over ekteskapets status og endringene i de senere år. En del forklaringer har fokusert på kulturelle forbilder og på moralske endringer, andre på endringer innen økonomi og velferdspolitikk. Flere har trukket frem endringene i kvinnenes stilling, både når det gjelder utdannelse, inntektsmuligheter og selvbevissthet.

• bryllup
• ekteskap – antropologi
• familie
• rettsregler om inngåelse av ekteskap
• ektefellers formuesforhold
• andre rettsvirkninger av ekteskap

• Schackt, Jon (2017). Slektskap, familie og kjønn: Antropologiske perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
• Westermarck, Edward (1926). A short history of marriage. New York: Macmillan.