ekteskap (antropologi)

Mange antropologer har likevel forstått ekteskapet som grunnleggende for menneskelige samfunn, så lenge disse har vært organisert på basis av familie og slektskap. Relasjonen mellom ektemaker utgjør en av elementærfamiliens (kjernefamiliens) tre grunnleggende relasjoner. De to øvrige er forholdet mellom foreldre og barn (inklusive adoptivbarn) og forholdet mellom barn av samme foreldre (søsken, inklusive adoptivsøsken). Incestforbudet som har vært ansett som et grunnleggende prinsipp for menneskelige samfunn, utelukker ekteskap mellom foreldre og barn og mellom søsken, altså mellom konsangvine slektninger ("blodsslektninger") av første grad. Til forskjell fra denne typen slektninger betegnes relasjonene mellom ektemakene og mellom deres respektive konsangvine slektninger (svigerfamilier) som affinale relasjoner.

Fordi ekteskapet framstår som en forutsetning for elementærfamiliens to øvrige relasjoner: barns forhold til to foreldre og søskenforholdet barna imellom, har enkelte antropologer teoretisert at ekteskapet må ha sin opprinnelse i en første utveksling eller bytte av partnere mellom to parter eller lokalgrupper som i utgangspunktet manglet ekteskap og familie som etablerte sosiale institusjoner. Uavhengig av hvor realistisk denne opprinnelseshistorien måtte være, er barns legitimitet (anerkjennelsen av deres rettmessige tilknytning til to foreldre) i alle kjente samfunn grunnfestet på en sosial anerkjennelse av forholdet mellom foreldrene. Det er eksistensen av en slik lokal legitimitet som antropologer har referert til som ekteskap, uavhengig av om denne har blitt etablert gjennom en avtale mellom partenes respektive orienteringsfamilier eller på annen måte.

I mange samfunn med statlige og spesialiserte religiøse organisasjoner har imidlertid ekteskapets legitimitet blitt knyttet til spesifikke seremonier (vielse, giftermål) og/eller byråkratisk registrering. Samliv der disse elementene mangler kan i slike samfunn være definert som illegalt, eller eventuelt ha en annenrangs status som sedvanerettslig basert samboer- eller partnerskap (engelsk, common law marriage). Der det gis adgang til å registrere også slike forhold, innebærer det i realiteten en gradering av ulike ekteskapsformer med ulik status i lovverket.

Det kalles monogami når en person bare kan ha én rettslig anerkjent ektefelle om gangen. Polygami opptrer i to former: polygyni, hvor en mann tillates å ha mer enn én hustru om gangen, og polyandri, hvor en kvinne tillates å ha flere ektemenn samtidig.

Polygyni er den mest utbredte formen, særlig i samfunn der avstamningen går i farslinjen og barna derfor tilhører farens slektslinje uten hensyn til mødrenes herkomst. Ektemannen gifter seg imidlertid ikke med alle hustruene under ett. Han inngår en særlig kontrakt med hver enkelt, og hver hustru fører sin egen husholdning.

Polyandri er forholdsvis sjelden og forekommer særlig hos enkelte folkegrupper i Asia, men opptrer og har opptrådt spredt i alle verdensdeler. Polyandri er dels blitt forklart ved at det hindrer oppdeling av farsgården mellom sønner, idet disse beholder felles husholdning ved å være gift med samme kvinne.

I noen samfunn der både polygyni og polyandri eksisterer som tillatt praksis, skjer det at noen ekteskap i perioder kan omfatte flere partnere av begge kjønn (polygynandri). Utover slike enkelttilfeller ser det ikke ut til å ha eksistert samfunn med gruppe-ekteskap som vanlig utbredt praksis.

Den vanligste formen for ekteskap er monogamiet, der en mann og en kvinne har et eksklusivt forhold innenfor bestemte rammer. Også i samfunn som tillater polygami er monogamiet mest utbredt. Mange samfunn har høye skilsmisserater, og her snakker man om seriemonogami, det vil si at man er gift med flere, men bare en av gangen. Noe tilsvarende kan forekomme i samfunn rammet av krig og andre katastrofer.

Alle samfunn har formelle og uformelle regler for hvem som kan eller bør gifte seg med hvem. En del normer er universelle, slik som det ovenfor nevnte incestforbudet. En del normer er spesielle for visse typer av samfunn. I noen samfunn finnes det normer om endogami, det vil si regler om at ektefellen skal søkes innenfor ens egen gruppe. I andre samfunn gjelder eksogami, det vil si at ekteskap innenfor egen gruppe er utelukket.

Ekteskap inngås på mange forskjellige måter i ulike deler av verden. I mange samfunn er ekteskapets følelsesmessige og seksuelle side av underordnet betydning ved valg av ektefelle, idet ervervsmessige, økonomiske og til dels politiske hensyn dominerer. I slike samfunn brukes ekteskapet til å skape forbindelser av politisk og økonomisk art mellom to familier eller slekter. Opprettelsen av svogerskapsallianser er således et vesentlig trekk ved ekteskapskontrakten, idet vennskapsbånd på denne måten skapes mellom slektsgrupper som ellers står i motsetningsforhold til hverandre. Dette er en av de viktigste måter å skape politisk stabilitet på i mange statløse samfunn; eksogamireglene kan forstås ut fra ønsket om å skape ekteskapsallianser utad.

I en del samfunn, særlig der avstamningen regnes i farslinjen, er det vanlig at brudgommens slekt må betale en brudepris til brudens slekt for å legitimere ekteskapet. Denne stiftelsesformen er ofte misvisende blitt kalt brudekjøp. Ekteskap kan også komme i stand ved at brudens og brudgommens slekter utveksler kvinner, slik at ingen av gruppene taper ved ekteskapet; stiftelsesformen kalles da bytte-ekteskap. Rov-ekteskap er kjent fra flere samfunn, hvor bruden røves fra en annen gruppe enn den brudgommen tilhører. Dette er aldri den eneste måten å etablere ekteskap på, idet den bare benyttes når det innenfor brudgommens gruppe ikke finnes kvinner som han kan gifte seg med. Rovet er i slike tilfeller ofte bare en bryllupsseremoni, idet kontrakten mellom de to gruppene er ordnet på forhånd.

• ekteskap
• bryllup
• slektskap
• residensregler

• Fox, Robin (1967). Kinship and marriage: An anthopological perspective. Harmondsworth: Penguin.
• Hodne, Bjarne, Ørnulf Hodne og Ronald Grambo (1985). Der stod seg et bryllup : ekteskapet i Norge gjennom tidene. Cappelen. Les boka i nb.no
• Schackt, Jon (2017). Slektskap, familie og kjønn: Antropologiske perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
• Westermarck, Edward (1926). A short history of marriage. New York: Macmillan.