Etiopiaulv er en art i hundefamilien. Lenge trodde man at den var en rev, deretter sjakal, før molekylær-genetiske undersøkelser fastslo at dens nærmeste slektninger er ulv og coyote (prærieulv).
Etiopiaulven er liten sammenlignet med vår hjemlige ulv. Hannen er litt større enn hunnen, de veier henholdsvis inntil 16 og 13 kilo. Etiopiaulven er 94 centimeter lang og har i tillegg en 40 centimeter lang hale. Pelsen er ganske kort. Snuten er smal, spiss og forholdsvis lang. Pelsfargen er rødbrun med kvit mage. Det kvite feltet under hodet strekker seg opp rundt munnen til kinnet. Halen er oftest tofarga, mørk brunsvart ytterst og kvit innerst. Tennene er relativt små.
Etiopiaulven lever på høyfjellssletter, 3000–4400 meter over havet. Den lever over tregrensa, i habitater som består av lyng- og grasmark. Størrelsen på leveområdet varierer med kvaliteten på habitatet, mellom 6 og 13 kvadratkilometer.
Den lever i familiegrupper, med et dominant lederpar og deres avkom. Når lederhunnen dør overtar en av døtrene hennes posisjon, på samme måte overtar en hann etter lederhannen.
På slettene i høyfjellet er det svært mange gnagere, og i Balefjella kan det være hele 25 kilo gnagere per hektar. Her er også tettheten av etiopiaulv størst, opptil 1,2 voksen per kvadratkilometer. Gnagersamfunnet består av mange ulike arter, men for etiopiaulvene i Balefjella kan tre arter gnagere alene utgjøre hele 75 prosent av etiopiaulvens føde. I sør spiser den spesielt kjemperotrotta, en stor gnager som kan veie opptil 930 gram, og som også er endemisk for Etiopia.
Etiopiaulvens lange og spisse snute er antakelig en tilpasning for å kunne fange gnagere i hull i bakken. Den bruker ulike fangstmetoder, både smygjakt og graving. Rotrottene er ute og oppå bakken kun i kort tid, så det gjelder å slå til i rett øyeblikk. Jakt på små byttedyr som gnagere krever ikke utstrakt samarbeid, så etiopiaulven jakter som regel alene. Om morgenen går familiemedlemmene hver for seg på leting etter gnagere, men de kan samarbeide for eksempel i jakten på en hare.
En flokk kan bestå av alt fra et par til 20 ulver eldre enn ett år, samt årets unger. Gjennomsnittet er seks ulver.
Flokken sover gjerne samlet om natten. Om morgenen samles medlemmene til sosial omgang, før de enten patruljerer territoriegrensene sammen eller legger ut på jakt. Mange unge hunner forlater flokken og vandrer ut for å danne en ny, mens hannene blir værende hjemme lenger. Utvandring medfører større dødelighet, noe som antakelig er årsak til at det finnes nesten dobbelt så mange hanner som hunner.
Kun lederhunnen føder unger. Hun parer seg enten med lederhannen eller med hanner fra andre flokker. Det siste er antakelig en strategi for å unngå innavl.
Drektighetstida er 60–62 dager, og ungene fødes i et hi i perioden oktober–desember. Det er inntil syv unger i kullet. Alle medlemmene i flokken beskytter, gulper opp føde til eller bringer byttedyr til ungene. Underlegne hunner kan også die lederhunnens unger. Ungene er nesten utvokst i størrelse ett år gamle, og de er forplantningsdyktige i sitt andre leveår.
Etiopiaulven utvikla seg antakelig fra ulver (Canis lupus eller en beslekta art) som vandret sørover til Afrika så seint som for 100 000 år siden.
Under ulike istider dekka den alpine sonen et mye større areal i Afrika. Etter siste istid ble den redusert og oppstykka i små områder. I dag ligger 80 prosent av Afrikas fjellområder over 3000 meter over havet i Etiopia. Disse områdene framstår i dag som isolerte «øyer», og det er ikke mulig for etiopiaulven å vandre mellom områdene.
I dag finnes den i seks isolerte bestander i Etiopia, og nesten halvparten av bestanden finnes i ett område – Balefjella. Dette er også det sørligste leveområdet. Det har vært nedgang i alle bestander de siste tiårene, og den genetiske variasjonen er liten.
Etiopiaulven trues av menneskeskapte problemer. Den har liten utbredelse, isolerte bestander, begrensa habitater og et spesialisert levevis, dette er alle faktorer som gjør den sårbar. Etiopia er et tett befolka land, og økning i folketallet krever større tilgang på mat. Stadig mer areal blir derfor tatt i bruk til jordbruk og til beite for husdyr. Dyrking skjer nå helt opp til 3600 meter over havet, og beiting foregår i alle fjellområder; også innenfor nasjonalparken i Balefjella. Dette kan utarme vegetasjonen og føre til en reduksjon i bestanden av gnagere som etiopiaulven jakter på.
Den største direkte trusselen utgjøres imidlertid av hunder. De både sprer rabies og andre sykdommer og kan hybridisere med etiopiaulven. Denne trusselen er svært alvorlig og har ført til at både hunder og etiopiaulver blir vaksinert. Noen ulver blir også overkjørt på veier og noen blir skutt ulovlig. I enkelte områder tar etiopiaulven i mindre grad husdyr, noe som gjør at den forfølges og drepes.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.