fascisme

Ulike fascistiske bevegelser skiller seg fra hverandre, men de har til felles at de kjennetegnes av:

• dyrking av sterke, autoritære ledere
• en form for maskulinitet som legger vekt på vold og militarisme, fysisk styrke, handlekraft og bruk av makt.

Fascismen er slik sett først og fremst en motsetning til demokratiet og menneskerettighetene, og til tanken om alle menneskers likeverd.

Betegnelsen er avledet av fasci, det italienske ordet for sammenslutning eller forbund.

Betegnelsen har sammenheng med det romerske fasces, som betegner et sammenbundet knippe av tynne trestokker med en øks i midten. I Romerriket ble et slikt knippe brukt som symbol for autoriteten til høytstående embetsmenn.

Fascistene brukte dette fasces-symbolet som et tegn på autoritet og samhold. Det samme symbolet har også vært brukt i andre sammenhenger som et symbol på statlig autoritet, blant annet i emblemene til det norske politiet.

Også politikere i det tjueførste århundret, som for eksempel Vladimir Putin og Donald Trump, har blitt omtalt som fascister. De kan oppfattes som fascister, ikke fordi de ønsker å innføre et politisk og økonomisk system som ligner mye på fascismen i mellomkrigstidens Italia, men fordi de står for autoritære og antidemokratiske ideer, som gjør at de av enkelte omtales som eksponenter for fascisme i en utvidet og generell forstand.

Noe av denne forståelsen bygger på den italienske forfatteren og semiotikeren Umberto Ecos definisjon av fascismen i sitt essay «Il fascismo eterno» eller Den evige fascismen fra 1995. Han definerer fascisme som et allmennmennskelig fenomen, og ikke som et spesifikt italiensk fenomen. Med andre ord er fascismen i Italia kun et spesifikt uttrykk for et fenomen som har eksistert i mange samfunn og tidsepoker, og som kan komme til uttrykk på til dels svært ulike måter avhengig av tid og sted.

Ifølge Eco består den evige fascismen av fjorten internt motsetningsfylte ideer, som for eksempel en avvisning av nylige endringer i samfunnet og et ønske om å gå tilbake til en enklere eller bedre tid for samfunnet eller nasjonen. Den inneholder også en dyrking av sterke, autoritære ledere og en form for maskulinitet som legger vekt på vold og militarisme, fysisk styrke, handlekraft og bruk av makt.

Kritikerne av denne begrepsutvidelsen legger til grunn at denne forståelsen står i fare for å gjøre fascisme til en svært bred kategori, en samlebetegnelse på alle slags antidemokratiske og autoritære ideer. Disse kritikerne ønsker å beholde fascisme som et navn på ideer som i sterkere grad minner om den opprinnelige fascismen i mellomkrigstidens Italia, og som kan oppfattes som nyfascisme eller et forsøk på å vekke til live igjen denne opprinnelige fascismen.

• fascismen i Italia
• nyfascisme
• høyreekstremisme
• høyreradikalisme

• Artikkel om fascisme ved HL-senterets kunnskapsdatabase

• Dahl, Ottar (1996): Fra konsens til katastrofe: Kapitler av fascismens historie i Italia. Oslo: Universitetsforlaget
• Dahl, Ottar (1999): Syndicalism, Fascism and Post-Fascism in Italy 1900–1950. Oslo: Solum
• Griffin, Roger (1993): The Nature of Fascism. London: Routledge
• Griffin, Roger (2007): Fascism and Modernism: The Sense of a Beginning under Mussolini and Hitler. Basingstoke: Palgrave Macmillan
• Payne, Stanley G. (1996): A History of Fascism 1914–1945. London: Routledge