forurensning

Forståelsen av årsakene til forurensning og hvilke konsekvenser det kan få har økt betydelig siden slutten av 1900-tallet. Ved begynnelsen av 1980-årene var for eksempel virkningen av klimagasser som karbondioksid og metan (drivhuseffekten) på Jordens klima ikke godt nok dokumentert til å gi et godt grunnlag for politisk handling. På begynnelsen av 1990-årene ble det satt internasjonale mål for reduksjon av klimagassene. Siden 1970-tallet er det vedtatt en lang rekke internasjonale avtaler om reduksjoner eller utfasing av forurensende stoffer.

En del forurensningsvirkninger er klare, og årsaken er lett å fastslå. Noen eksempler på dette er sviskader på barskog rundt eldre norske aluminiumverk, oljesøl på grunn av tankskipshavari, feriegjester som smittes av gulsott gjennom en kloakkinfisert brønn, sterk algevekst i en innsjø som tilføres næringssalter (fosforforbindelser) fra omkringliggende jordbruk, og fiskedød forårsaket av sur nedbør.

Imidlertid er ofte både årsak og virkning vanskelig å beskrive, og faste vitenskapelige holdepunkter mangler. Til dels må man basere seg på antagelser om virkninger som kan vise seg i fremtiden hvis utviklingen fortsetter. Særlig gjelder dette miljøgifter, kjemiske stoffer som kan gi skadelige effekter selv ved lave konsentrasjoner. Nye stoffer som vi ikke kjenner de langsiktige virkninger av, eller hvordan de virker sammen med andre stoffer, tilføres stadig. Tester gir kortidsvirkninger, men kun indikasjoner på langtidseffekter.

Forurensningsvirkningene er knyttet til det forurensede stoffets egenskaper og konsentrasjonen i miljøet. Forurensning inndeles og behandles vanligvis etter hvilken ressurs som påvirkes (vann, luft eller landarealer).

Blant de forurensende stoffene får spesielt organiske mikroforurensninger mye oppmerksomhet. Disse nedbrytes ofte svært sakte og kan spres gjennom organismer i økosystemene. Skadevirkninger kan være drastiske, men det er større usikkerhet knyttet til mulige langtidsvirkninger. For eksempel har mange typer organiske mikroforurensninger vist seg å ha kreftfremkallende egenskaper. Særlig kjent er halogenerte forbindelser, som DDT (diklordifenyltrikloretan) og PCB (polyklorerte bifenyler), PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner), dioksiner og tinnorganiske forbindelser.

Stoffer som er kjent eller mistenkt for å ha negative effekter på reproduksjonsevnen hos mennesker og dyr, «hormonhermere», har fått stor oppmerksomhet siden 1990-årene. Disse kan gi østrogenforstyrrelser uten å ha samme kjemiske struktur som østrogenmolekylene.

• Les mer om miljøgifter.

Konsentrasjonen av stoffene er avgjørende for forurensningsnivået. For eksempel er mange tungmetaller som vanligvis regnes som gifter, helt nødvendige for organismer i svært små mengder, mens viktige næringsstoffer som fosfor- og nitrogenforbindelser i for store mengder fullstendig kan ødelegge balansen i et økologisk system i vann.

Konsentrasjonen i miljøet bestemmes i hovedsak av tilført forurensningsmengde og mottagersystemets (resipientens) kapasitet for fortynning. Et bestemt giftutslipp kan være katastrofalt for fisken i en liten elv, men være av minimal betydning sluppet ut i åpent kystfarvann. Røyk fra et aluminiumverk kan forårsake betydelige ulemper i en trang fjordarm med dårlig luftutveksling, men ha mindre effekt hvis verket ligger i åpent lende ute ved kysten.

Sekundært bestemmes konsentrasjonene av de fysisk-kjemiske og biokjemiske prosessene etter utslipp (adsorpsjon, utfelling, kjemisk omdanning, biologisk omsetning med mer). For endel av de naturlige miljøgiftene (tungmetaller), er det også viktig å vurdere bidraget fra naturlige kilder (geokjemiske bakgrunnsnivåer).

Utbredelsen av forurensning varierer sterkt. Forurensning av mindre vassdrag og av luftrom over byer og industristeder kan ha begrenset omfang. Forurensninger kan imidlertid transporteres over lange avstander i store vassdrag, og med hav- og luftstrømmer. Et eksempel er transporten av luftforurensninger, i hovedsak svoveldioksid (SO₂) og nitrogenoksider (NO_x), fra kontinentet og de britiske øyer til sørlige Skandinavia. Radioaktivt støv og enkelte tungt nedbrytbare organiske mikroforurensninger spres over hele Jorden. Etter kjernekraftverkulykken i Tsjernobyl i nåværende Ukraina i april 1986 fikk man betydelig nedfall av radioaktive stoffer, blant annet i Norge.

De fleste forurensninger tilføres miljøet mer eller mindre kontinuerlig (kloakkvann, avgasser fra industriproduksjon, gasser fra forbrenning av fossilt materiale). Noen av de største forurensningsskadene kan imidlertid skyldes akutt forurensning, knyttet til ulykker (som oljeutslipp ved tankskipshavari eller ukontrollert utblåsning (blow out) ved oljeproduksjon, lekkasje fra kjemikalietanker til vassdrag med mer). Ulykker ved kjernekraftverk representerer en særlig alvorlig fare.

Forurensninger påvirker miljøets fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper. Særlig sentrale er de biologiske virkningene. Et samfunn av organismer som tilføres forurensninger, vil reagere først og fremst ved at sammensetningen av arter og relativ forekomst mellom artene endrer seg (se populasjonsbiologi). Artene som er mest følsomme for det gjeldende stoffet kan bli utkonkurrert eller sterkt redusert i konkurransen med andre arter. Typisk for mange forurensningsbelastede miljøer er at de domineres helt av én eller få motstandsdyktige arter. Et økologisk system i et forurenset miljø er vanligvis også mer ustabilt enn i et tilsvarende upåvirket miljø.

Forurensning deles ofte inn etter ressursen som blir påvirket, men grensene er ikke skarpe. Forurensning av landarealer medfører ofte vannforurensninger (sigevann fra avfallsdeponier), og utslipp til luft kan forårsake problemer i vann (sur nedbør). Ved tiltak føres ofte forurensninger fra én ressurs til en annen. Vasking av gasser fører forurensninger over fra luft til vann. Forbrenning av avfall/kloakkslam kan overføre et areal-/vannforurensningsproblem til luftforurensning.

Tiltak mot forurensninger skjer ved rettslige, administrative, økonomiske og tekniske virkemidler.

«Føre-var-prinsippet», som ble etablert av FN etter fremleggelsen av Brundtland-rapporten i 1980-årene, forutsetter tiltak selv når det er usikkerhet om virkningene – når virkningene antas å være irreversible.

Aktuelle tiltak er avhengig av stofftype, kildetype, tilgjengelig teknologi og økonomi.

Forurensning oppstod i forbindelse med vannbehovet og nødvendigheten av å bli kvitt avfall da befolkningen begynte å konsentrere seg i byer. Romerne dumpet avfall, kadavre, til og med lik, i åpne grøfter utenfor Roma, noe som historikerne mener bidro til de store epidemiene av tyfus, kolera og malaria som stadig hjemsøkte byen. Mange mener langsom blyforgiftning av Romas borgerelite på grunn av vannledninger av bly kan ha bidratt til Romerrikets fall.

Med den industrielle revolusjon og den eksplosive veksten i byenes størrelse (se urbanisering) oppsto ekstreme forurensningssituasjoner av mer moderne karakter. Ukontrollerte utslipp av partikler, svoveldioksid (SO₂) og karbonmonoksid (CO) bidro til blant annet bronkitt og lungebetennelse. Forurensningen gjorde at sykdoms- og dødsprosenten både hos barn og voksne i Storbritannia på 1800-tallet var betydelig høyere i byer og tettbygde strøk enn på landsbygda.

Utbygging av avløpsledninger tok til på 1800-tallet og bedret de tidligere dårlige sanitærforholdene i byene da søppel og toalettavfall ble dumpet i gatene. Problemene ble imidlertid forskjøvet ved at store mengder urenset kloakk ble ført ut i elver og innsjøer. Lukten fra Themsen i slutten av 1850-årene skal ha vært svært plagsom i London. I Chicagos Sanitary and Ship Canal dannet det seg så tykke skum- og fettlag at folk kunne gå på dem.

Forurensede drikkevannskilder medførte hyppige epidemier av kolera og tyfoidfeber. Manglende kunnskap om faren for massiv spredning av sykdommer gjennom drikkevann hadde katastrofale følger. I 1854 oppsto et kolerautbrudd i bydelen Soho i London som tok livet av mer enn 500 mennesker. Dr. John Snow (1813–1858) kunne slå fast at alle ble smittet fra én og samme brønn. Epidemien ble stoppet ved å skifte ut pumpen som var infisert av kolerabakterier. Koleraepidemien i Kristiania i 1888 skyldtes infisert drikkevann fra Akerselva.

I industrialiserte deler av verden har forurensningssituasjonene endret karakter. De mest akutte medisinske virkningene er riktignok dempet, men både antall og mengde av stoffer som tilføres miljøet, har økt kraftig. Nye produkter, industriprosesser og endrede driftsformer i landbruket har introdusert tusenvis av nye kjemikalier i miljøet. Forurensningene har spredt seg over større områder, og problemene er blitt langt mer komplekse.

I Norge var det i mindre grad store byer med alvorlige forurensningsspørsmål. Utbyggingen av energikrevende industri etter andre verdenskrig førte til at flere tettsteder ble plaget med luftforurensning. Dette førte til opprettelsen av Røykskaderådet i 1961. Rådet var forløperen til Statens forurensningstilsyn (opprettet i 1974); fra 2013 Miljødirektoratet.

I nyere tid har fokuset innen forurensing økt til også å omfatte marin forsøpling (blant annet mikroplast) og lysforurensning (primært fra byer og tettsteder), såvel som forbud mot røyking på offentlige steder (røykeloven). Norge var et foregangsland med innføringen av røykeloven for å beskytte befolkningen mot skadelig passiv røyking.

• drivhuseffekt
• bioindikator
• geokjemiske kart (naturlige bakgrunnsverdier av tungmetaller)
• forurensning – offentlig forvaltning
• internasjonalt miljøsamarbeid
• sur nedbør
• radioaktivt nedfall
• natur- og miljøvern

• Regjeringen.no – forurensing
• Miljøstatus.no: Miljøinformasjon fra offentlige myndigheter
• Vannportalen: Helhetlig vannforvaltning