komedie

Komedien løfter i mindre grad enn tragedien frem individer, og jobber ofte med typer. Mennesker i komedien kan være karakterisert ut fra sine yrker eller fremtredende egenskaper.

Den franske forfatteren Molière skrev en rekke komedier på 1600-tallet der han avslørte dårlige sider ved mennesker, som at de var gjerrige (Den gjerrige, 1668) eller menneskevonde (Misantropen, 1666). Ludvig Holberg er kjent for sine mange komedier, der særlig Jeppe på Bierget (1722) er populær. I dette skuespillet blir en fattig og fordrukken bonde behandlet som baron, noe som leder til at han utvikler tyranniske tendenser.

Klanderverdige samfunnsforhold er også noe som havner i søkelyset hos komedieforfattere. Satire er en gammel sjanger som kritiserer forhold i samfunnet ved hjelp av humor.

I antikken ble det fremført en rekke særlig satiriske skuespill der kjente personer ble uthengt. Aristofanes skrev blant annet Froskene (405 fvt.), der dårlige sider ved berømte filosofer blir tydeliggjort. I motsetning til tragedien, som skulle vekke frykt og medlidenhet hos publikumet, var komedien ment å underholde og opplyse.

Den italienske teaterformen commedia dell’arte, som ble populær på 1500-tallet, brukte et fast inventar av personer, som Pantalone (den velstående, men gjerrige handelsmannen), Il Dottore (den akademisk dannede snyltegjesten) og fattige, men smarte Harlekin og Colombine (kjærlighetsparet). Skuespillerne handler på scenen ved å variere spontant over på forhånd avtalte intriger. De startet ofte med at Pantalone vil forføre Colombine, og viser hvordan hun og Harlekin klarer å overliste arbeidsgiveren. Personene var masker, og lite individualisert, noe som også bidro til at publikum forholdt seg distansert og avslappet til skuespillene.

Komediesjangeren ble fornyet av William Shakespeare med stykker som Stor ståhei for ingenting (Much Ado About Nothing, 1598/1599) og All’s Well That Ends Well (1604). Disse skuespillene inneholder et kjærlighetsplott, som lar de elskende finne ut hvem de er og hvem de vil leve livet sitt med. Individuelle egenskaper ble viktigere enn typetradisjonen. Shakespeares romantiske komedier, og de utallige komediene han inspirerte til ellers i Europa, slutter gjerne med en bryllupsseremoni eller forsoningsscene.

Ludvig Holbergs komedier gjør bruk av særlig den satiriske tradisjonen fra antikken og den italienske maskekomedien. I Erasmus Montanus (1723) finner vi for eksempel en satirisk fremstilling av overdreven tro på akademisk lærdom, og comedia dell’artes Dottore finnes i form av den opptredende presten som snyltegjest.

• drama
• teater
• norsk dramatikk
• commedia erudita

• Frode Helland og Lisbeth Pettersen Wærp: Å lese drama. Innføring i teori og analyse. (2005).
• Anders M. Gullestad et al.: Dei litterære sjangrane. Ei innføring. (2018