menneskets opprinnelse og utvikling

Menneskets nærmeste nålevende slektninger er sjimpansene, dette er etablert fra både genetiske og anatomiske studier. Gorillaene er også nære slektninger, men litt fjernere. Men ingen av disse er en fullgod modell for hvordan våre eldste forfedre og formødre så ut, for de afrikanske menneskeapene har sine egne evolusjonære historier som er like lang som vår. De har også forandret seg siden linjene skilte lag, i mange trekk kanskje ikke så mye, men i andre trekk har de forandret seg mer enn det mennesker har gjort.

Det er ikke funnet noen fossiler som kan fortelle om selve begynnelsen til menneskelinja, så det er ikke kjent nøyaktig hvordan de så ut, men sannsynligvis var de ganske sjimpanseliknende, men mindre. Det er ukjent nøyaktig når menneskenes forfedre skilte lag med forfedrene til sjimpansene. Ulike metoder som er brukes gir forskjellige overslag. Ut fra genetikk er det foreslått så lite som fem millioner år, mens overslag basert på de eldre fossile menneskeapene som er kjent har gitt opptil tre-fire ganger mer. Sannheten ligger sannsynligvis et sted imellom, kanskje et sted mellom syv og ti millioner år for splitten menneske-sjimpanse, og splitten fra disse til gorillaenes linje noen få millioner år tidligere.

Kunnskapen om detaljene i menneskenes forhistorie har utviklet seg mye over tid. Først kjentes noen få fossile former som kunne organiseres i en enkel evolusjonslinje fra ganske apeliknende til menneske. Nå er det oppdaget og beskrevet et stort antall forskjellige fortidsmennesker fordelt over mange millioner år. Flere av dem levde samtidig, og det dannes ingen rett linje med forgjengere og etterkommere. Menneskets opprinnelse danner i stedet en uoversiktig busk som hadde gjentatte forgreninger i ulike retninger. Med unntak av fossiler som er mindre enn én million år gamle kan det ikke avgjøres med rimelig sikkerhet hvem som er etterkommer av hvem, men det er flere klare kandidater for hvert trinn.

Fossilene deles vanligvis inn i flere faser med grupper av gradvis mer menneskeliknende former. Den oppreiste gangen som er typisk for mennesker kom veldig tidlig, og det er spor av tilpasninger til oppreist gange i de eldste kjente funnene på menneskelinja.

Ardipithecinene er de eldste kjente medlemmene av menneskelinja. De hadde oppreist gange, men fortsatt sprikende stortå til å gripe med under klatring og fortsatt en del andre apeliknende trekk. De hadde også en del trekk som viser at de hører hjemme på menneskelinja.

Australopithecinene hadde fullstendig oppreist gange uten sprikende stortå. Armer og skuldre har trekk som tyder på at de var gode til å klatre. Avtrykk på innsiden av hjernekassen viser at hjernene deres liknet på sjimpansehjerner, og leveviset var sannsynligvis også ganske likt. Formen på ribbein og hoftekam tyder på at mage og tarm var stor som hos de store menneskeapene. Dette tyder på et kosthold med hovedsakelig planter.

Tidlig Homo var de første som laget enkle redskaper av stein, først og fremst enkle kniver (se steinalderen). De hadde fortsatt den store magen som trengs for å leve kun på planter, men hjernen hadde fått mer avansert organisering. Noen få av disse ser ut til å ha overlevd lenge side om side med mer avanserte menneskeformer. Homo habilis og Homo floresiensis er eksempler fra fasen.

Homo erectus var de første som det er sikkert at klarte å etablere seg utenfor Afrika. De hadde mindre mage og større hjerne enn forgjengerne. For ca 1,5 millioner år siden begynte de å lage mer standardiserte steinredskaper, spesielt godt kjent er dråpeformete håndøkser. De eldste troverdige spor av de første bålene er omtrent like gamle. Bortsett fra at de hadde smalere hofter er dette de eldste som hadde de samme kroppsproporsjonene som nålevende mennesker.

Til sene former av mennesket hører fossiler som er blitt kalt «arkaisk Homo sapiens» i tillegg til neandertalerne og nære slektninger. Ut fra undersøkelser av DNA fra gamle knokler er det kjent at alle disse kunne få fruktbart avkom —i alle fall i en viss grad. De tidligste av disse har ofte blitt samlet under navnet Homo heidelbergensis, de afrikanske funnene av og til under navnet Homo rhodesiensis.

De var høye og kraftig bygget, med hjernevolum innenfor variasjonsbredden til nålevende mennesker. De fortsatte med de typiske standardiserte håndøksene til Homo erectus i Afrika og supplerte dette med kastespyd av tre. Også disse spredde seg ut av Afrika, sannsynligvis allerede for rundt 700 000 år siden, siden håndøksene deres dukker opp i Europa da. De var de første menneskene som ser ut til å ha tålt å leve i et kjølig klima. Det er så og si alltid rester av elefanter på boplassene deres, så elefant ser ut til å ha vært noe de spiste jevnlig.

Homo sapiens ble utviklet i Afrika for noe mer enn tre hundre tusen år siden og spredde seg over hele kontinentet. Det ser ikke ut til at det er noen spesiell del av Afrika som kan kalles menneskehetens vugge. Snarere har det skjedd over hele kontinentet over lang tid med noe blanding av eldre former (Homo rhodesiensis) som fortsatt fantes. For mer enn hundre tusen år siden begynte de å spre seg utenfor Afrika og koloniserte etter hvert hele verden. De eldre menneskeartene ble fortrengt, men det skjedde en del blanding. Nålevende mennesker nord for Sahara har blant annet noen få prosent DNA fra neandertalerne og mange, spesielt i Asia og Oceania har også noen prosent DNA fra denisovanerne.

• mennesket
• menneskeaper
• Olduvaidalen
• primater

• Ørmen, Torfinn (2010): Historien om oss : menneskets biologiske utvikling.
• Hurum, Jørn H. (2004): Menneskets utvikling.
• Leakey, Richard E. (1981): Mennesket blir til.